Et 200-årsminne: Sara Oust – haugianer, gründer, forkynner

Av Nils-Petter Enstad

Hun var én av flere kvinner som Hans Nielsen Hauge satte sin lit til og som han lot få lederansvar i det som etter hvert ble omtalt av «Hauge-bevegelsen». I år er det 200 år siden Sara Oust døde, 44 år gammel.

Hun var fra Vingelen i Tolga kommune i Nord-Østerdal.
Da hun var bare sju år gammel døde faren hennes, og Sara måtte ta i mange tak, sammen med moren. Blant annet kjørte de kull til Røros, til kopperverket der.
I 1799, 21 år gammel, fikk hun sitt kristne gjennombrudd etter et møte med den ennå nye haugianske vekkelsen.
Samme året begynte hun å forkynne i hjembygda. Snart begynte hun også å reise som forkynner, sammen med en annen kvinne.

Kvinner som forkynte
Kvinnelige forkynnere var ikke bare kontroversielt rundt 1800, det var skandaløst.
Et særtrekk ved Hans Nielsen Hauge og Hauge-bevegelsen var imidlertid at også kvinner ikke bare forkynte, men var ledere av de lokale venneflokkene. Da Hauge i 1817 ga ut boka «Religiøse følelser og deres verdi» hadde 18 haugianere skrevet sine selvbiografiske vitnesbyrd i boka; sju av bidragsyterne var kvinner.
Sara markerte seg som en lederskikkelse blant haugianerne i Østerdalen, men det var de som var betenkt med tanke på om en kvinne kunne ha et slikt ansvar. De kontaktet derfor Hauge selv.
Han spurte: -Tror I hun er en alvorlig og ydmyg Kristen med så stor kristelig Kundskab og Erfaring, at hun er skikket til å veilede andre?
- Ja, svarte de, og Hauge fortsatte: -Er hun dyktig og flittig i sit jordiske Kald?
- Ja, hun står over de andre, var svaret.
- Da kan I uhindret lade hende tale, konkluderte Hauge.
Dialogen er her referert etter Einar Mollands bok om Norges kirkehistorie på 1800-tallet.
Hauge holdt livet ut fast ved at han mente kvinner hadde rett til å forkynne, og betraktet Jesu eksempel som mer forpliktende enn Paulus` formaninger.

Hauge og Sara
Det er litt usikkert om Sara Oust noen gang traff Hauge selv.
Noen kilder mener dette i så fall skjedde i 1803.
Året etter ble Hauge arrestert og ble sittende i fengsel i ti år.
Også Sara opplevde å bli arrestert: Sammen med en annen kvinnelig forkynner hadde bedt om losji på en gård i Trøndelag. Det viste seg å være lensmannsgården, og lensmannen satte de to i arresten.
Men etter å ha hørt de to kvinnene synge og be hele natten, lot han dem reise videre.
Det finnes flere fortellinger om opplevelser Sara var utsatt for som reisende predikant, som den om presten som kastet salmeboka hennes i peisen, men som hun fikk raket ut igjen, uskadd og hel.
Sara hadde en god sangstemme, og skrev også salmetekster selv.

Ekteskap I 1805 giftet Sara seg og ble mor til tre jenter. Den eldste av disse døde som spebarn, men de to andre levde opp.
I noen kilder heter det at når Sara døde i 1822, var det i forbindelse med en fødsel. Hun gikk i sitt 45. år da hun døde. Gjennomsnittlig levealder for kvinner i Norge var 48 år på 1820-tallet.
Etterkommere av Sara lever fremdeles i Vingelen, og ved Vingelen kirke har det siden 1973 stått en minnestein med relieff (se illustrasjon).
I 2011 ble det oppført et syngespill lokalt til minne om henne, «Noen må gå foran», og i forbindelse med 200-årsminnet for hennes død er det skrevet en opera på basis av en av hennes salmetekster: «Frimodig, min sjel».

Faktaboks:
Sara Oust
Født 15. mars 1778 – død 25. oktober 1822
Leder for haugianerne i Nord-Østerdal.
Reiste som forkynner og beskrives som en sosial entreprenør, bl.a. ved at hun bidro til å starte ulike former som nærings- og salgsvirksomhet.

Publisert i Kristelig Pressekontor

«Hej, gamle man…» - Sven Nilsson til minne

I januar 1971 hadde Frelsesarmeen i Sverige en stor ungdomssamling i Göteborg. Hit hadde den daværende lederen for armeens barne- og ungdomsarbeid i landet innbudt fire unge musikere som rett før hadde sunget inn sin første plate sammen.

Foreløpig kalte de seg bare «Björn, Benny, Agneta och Frida»; senere skulle de bli kjent under navnet ABBA.
En av sangene på debutplaten het «Hej, gamle man» og handler om en eldre frelsessoldat som i årevis sto på torget i den smålandske byen Västervik der han solgte «Stridsropet» og samlet inn penger til Frelsesarmeen.
Denne historien hadde Sven Nilsson hørt, og sangen ble senere en av gruppas klassikere – en av de få på svensk.

Tirsdag 4. januar gikk innbyderen fra den gang, Frelsesarmé-kommandøren Sven Nilsson, bort, 102 år gammel.
Han var aktiv og kreativ til det siste. Så sent som i fjor ga han ut minneboka «Älvarnas sång», der han deler med seg minner fra sine hjemtrakter i Dalarna i Sverige.
For to år siden, til sin 100-årsdag, ga han ut livsskildringen «Under Fanan - hundra år av Tacksamhet».

Vekkelse- og arbeiderbevegelse
Sven Nilssons oppvekst i Dalarna var preget av to bevegelser: Vekkelsesbevegelsene og arbeiderbevegelsen.
Disse kom til å prege ham sterkt, og han identifiserte seg med begge til sin dødsdag.
Som 20-åring ble han kadett ved Frelsesarmeens krigsskole i Stockholm, sammen med 106 andre ungdommer.
Gruppen fikk navnet «De standhaftige» - et navn som i hvert fall Sven Nilsson gjorde ære på gjennom mer enn 80 år.

«Kommandøren vi aldri fikk»
For mange norske frelsessoldater ble Sven Nilsson «kommandøren vi aldri fikk».
I 1975 var han – overraskende for mange – blitt utnevnt til nestkommanderende for Armeen i Norge, Island og Færøyene. Gjennom tre år gjorde han seg både kjent og avholdt i disse tre landene, før han fikk ordre til Danmark som landsleder.
I 1981 fikk han ordre til Norge som leder, men hit kom han og hans Lisbeth aldri i den funksjonen. Grunnet endringer i Frelsesarmeens internasjonale ledelse ble ledervervet i Sverige plutselig vakant, og den nyutnevnte kommandør Sven Nilsson ble i stedet beordret dit.
Høsten 1986 trådte han og hans kone tilbake fra aktiv tjeneste; han etter 46 år som offiser; hun etter 49 år.

Aktiv pensjonist
De 35 årene som pensjonist ble fylt med møtevirksomhet, bokskriving og andre aktiviteter.
Ikke minst brukte han mye tid på å grave i og informere om Frelsesarmeens historie.
Da Frelsesarmeens Historiske Selskap ble dannet i Norge for et tiår siden, var dette etter hans hjerte, og han bidro til å løfte flere samlinger i selskapets regi, både med foredrag og sitt blotte, humørfylte nærvær.
Nå er både pennen og sverdet lagt ned.
«Hej, gamle man – det var roligt att träffas!»

Nils-Petter Enstad styremedlem i Frelsesarmeens Historiske Selskap
Bildet: Sven Nilsson, 101 år gammel, holder foredrag i Frelsesarmeen i Halden 2020 (Foto: Nils-Petter Enstad)

Evangelisten Erik Klev

Med major Erik Klev er Evangelisten framfor noen i Frelsesarmeen i Norge gått bort.

Bare en måneds tid etter at hans Marit, «stadig kamerat i striden» gjennom nesten 65 år, gikk bort, fikk også han flytte. Han ble omtrent på dagen 95 år gammel.
Erik Klev var fra Mandal. Her vokste han opp og ble med i Frelsesarmeen. Under krigen reiste han ut for å tjenestegjøre som offiser i en helt annen krig, for verdens frelse. Sommeren 1950 giftet han seg med bysbarnet Marit Jaabæk, og sammen tjenestegjorde de en lang rekke steder i landet. Den siste menigheten de hadde ansvar for, var Templet korps i Oslo.
Etter noen år som lærer ved Frelsesarmeens offisersskole, fikk ekteparet ansvaret for Frelsesarmeens fengselsarbeid. Her kom Erik Klev evangelistgave virkelig til sin rett. Etter mange års tjeneste i fengselsarbeidet, ble han reisende evangelist og besøkte menigheter over hele landet.
Erik Klev var en stillferdig person som ikke gjorde noe stort vesen av seg selv. Men når han sto på talerstolen, lyttet man. Han forkynnelse var bibelsk, grundig, reflektert og frimodig. Derfor er det nesten umulig å se ham for seg uten samtidig å se ham med en åpen bibel i hendene. Han er blitt omtalt som «en sjelesørger på talerstolen».
Nå har han lukket Bibelen og gått for å møte forfatteren. Det er mange år siden sist han sto på en talerstol. Da han merket at alderen begynte å gjøre seg gjeldende, sa han også nei til forespørsler om å tale.
Det var Erik Klev som innvidde meg som soldat i Frelsesarmeen i juni 1968. Noen år senere ble han en av mine lærere ved Frelsesarmeens offisersskole. Også på kateteret var han en evangelist. Jeg lyser fred over en evangelists minne, som jeg tror har gått inn til sin Herres glede.

Nils-Petter Enstad

Martin Luther King og drømmen - et 50-årsminne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da Martin Luther King jr. ble tildelt Nobels Fredspris i 1964, var han med sine 35 år den til da yngste som hadde fått denne prisen. Han fikk den for sin ikke-voldelige motstandskamp mot raseskillet i USA. Knapt tre år senere, torsdag 4. april 1968, var det en voldshandling som drepte ham. Han ble bare 39 år gammel. Mange følte at med ham ble ikke bare et menneske myrdet, men et håp og en visjon.

Han døde ung, men hans historiske rolle er det umulig å rokke ved. Likevel: 50 år etter at han fikk fredsprisen, og mer enn 45 år etter hans død, ser det fortsatt ut til å være langt fram til det stadiet han beskrev i den mest kjente av sine taler, og som på mange måter ble overskriften over hans liv: Jeg har en drøm…

BOIKOTTEN I MONTGOMERY
Første gang navnet Martin Luther King jr. ble kjent over hele USA, og etter hvert hele verden, var i forbindelse med bussboikotten i Montgomery, Alabama i desember 1955. Det begynte med en helt hverdagslig episode i den sterkt rasedelte byen: En hvit busspassasjer – en forholdsvis ung mann - forlangte at en svart passasjer – en middelaldrende kvinne – skulle flytte seg så han fikk sitte. Så langt det hverdagslige. Resten er historie: Hun nektet å flytte seg, med den begrunnelse at hun var mer sliten enn ham. Mannen klaget, bussen stoppet og kvinnen ble arrestert.
Fem dager senere tok den unge baptistpresten Martin Luther King jr. til orde for at alle fargede i byen skulle boikotte busselskapet til man endret praksis. Boikotten ble omtrent 100 prosent effektiv, og en økonomisk katastrofe for busselskapet. Hovedtyngden av deres inntekter kom nemlig fra de svarte passasjerene. I uker og måneder gikk Montgomerys fargede innbyggere kilometervis til og fra arbeidet, og bussene kjørte omtrent uten passasjerer. Omsider måtte busselskapet strekke våpen, og endre sin diskriminerende praksis. Det var den største – og første – seier USAs svarte innbyggere hadde vunnet siden opphevelsen av slaveriet 90 år tidligere. Men det hadde hatt sin pris, ikke minst for Martin Luther King jr. I løpet av de månedene bussboikotten varte, var han utsatt for trusler, attentater, beskyldninger og rykter – ting som skulle følge ham resten av livet.

IKKEVOLD
Bussboikotten i Montgomery ga minst to resultater: Den introduserte en ny kampform, nemlig ikkevold, og den ga det svarte USA en leder av et format de verken før eller senere har hatt. Han hadde de egenskaper en leder trenger, både organisatorisk og politisk. Han var et retorisk geni. Ikke underlig at hans tilhengere flokket seg rundt ham. Ikke underlig at hans motstandere hatet ham med det hat som bare frykten kan gi. «Mørke kan ikke fordrives med mørke, men med lys. Hat kan ikke fordrives med hat, men med kjærlighet,» slo han fast.
Det var ikke alle svarte amerikanere som hadde sans for Kings ikkevoldslinje. Men hans autoritet som det svarte USA sin leder, ble verken utfordret eller rokket ved så lenge han levde og knapt nok etter hans død.

DRØMMEN
Den store «marsjen mot Washington» sommeren 1963 ble et høydepunkt i Martin Luther Kings liv og tjeneste. Med sin «I have a dram»-tale, som han holdt for hundretusenvis ved Lincoln-monumentet, formulerte han sitt politiske manifest og testamente. Mange av de som lyttet til ordene hans trodde fullt og fast at nå sto man foran en ny æra.
Den er - som flere av talene hans – et retorisk mesterverk. Og det kunne virke som om man var ved målet: Borgerrettighetene hadde vært en av sakene John F. Kennedy fokuserte på under valget i 1960. Men Kennedy ble myrdet noen måneder etter marsjen mot Washington, og det ble etterfølgeren Lyndon B. Johnson som signerte loven om borgerrettigheter da den var blitt vedtatt i 1965. Det hadde skjedd enorme framskritt, rent politisk, på de ti årene siden en ung prest ga startsignalet til bussboikotten i Montgomery.
Men likevel er det langt fram til Kings drøm fra 1963 er i nærheten av å bli oppfylt. Det var langt fram da skuddene i Memphis falt, og det er langt fram i dag, mer enn 45 år senere. Mange av de rasistiske elementene i det amerikanske samfunnet er like reelle i dag som den gang.

TRAGEDIE
I månedsskiftet mars/april 1968 dro han til Memphis for å støtte en gruppe renovasjonsarbeidere som var i streik i protest mot forskjellsbehandlingen av hvite og svarte medarbeidere. Om kvelden 3. april var han til stede ved en markering i en kirke og ble bedt om å komme med en appell. Det ble den senere så berømte «Mountaintop»- talen, der han trakk en parallell til den bibelske skikkelsen Moses, som ikke fikk bli med inn i det lovede landet, men fikk se inn i det fra en fjelltopp. Og han avsluttet appellen med det kanskje mest ikoniske sitat i all amerikansk retorikk, åpningslinja fra «The Battle Hymn of the Republic»: - My eyes have seen the glory of the comming of the Lord…
Mindre enn et døgn senere falt skuddene som drepte ham.
Kontrasten mellom virkeligheten på den ene siden, og Martin Luther Kings drøm på den andre, gjør at de skuddene fortoner seg som en av de virkelig store tragedier i det forrige århundres historie. Det er umulig å vite hvordan USA hadde sett ut i dag dersom han hadde fått leve, og fått beholde sin kraft og autoritet. Han ville vært 85 år, men ville fremdeles kunne vært en våken og klar røst som talte til sin samtid. Det ville vært en røst både USA og verden fremdeles burde lyttet til.

Publisert i Dagen og Agderposten 15. desember 2014

Johan Nordahl Brun: Fra drikkevise til pinsesalme

Av Nils-Petter Enstad

Han skrev både drikkeviser, skuespill og Bergens bysang. Men best huskes Johan Nordahl Brun best for tekster som påskesalmen «Jesus lever, graven brast» og pinsesalmen «Ånd over ånder, kom ned fra det høye».

Johan Nordahl Brun ble født på Byneset i det nåværende Trondheim 21. mars 1745. Han viste tidlig boklige interesser, og allerede som 11-åring skal han ha lest hele Bibelen to ganger – kanskje fordi det ikke var så mange andre bøker i barndomshjemmet. Siden kom han inn på Latinskolen i Trondheim og i 1763, 18 år gammel, reiste han til København for å studere teologi. I 1767 avla han sin eksamen. I de neste årene arbeidet han som huslærer, men ble så ansatt som sekretær hos biskop Gunnerus i Trondheim. Da biskopen i 1771 flyttet til København, ble sekretæren med. I denne tiden var han med i «Det Norske Selskab», en litterær herreklubb der man diskuterte, resiterte og – ikke minst – drakk punsj. I denne tiden skrev han også den drikkevisen som omtales som Norges første nasjonalsang: «For Norge, kjempers fødeland, vi denne skål vil tømme». I denne tiden skriver han også flere skuespill, og får tilmed en pris for ett av dem.
Til tross for en forholdsvis svak eksamen, er det prest han vil være, og i 1772 søker han som kapellan til Byneset. Det var et fattig kall, uten egen prestegård, men han får stillingen, og kan, etter 12 års forlovelse, gifte seg med sin utvalgte. Resten av sitt liv arbeider han som prest.

Salmer
Som prest og teolog beskrives Johan Nordahl Brun som en klippe som sto imot den rasjonalismen som preget kirkelivet på slutten av 1700-tallet. Både som predikant og salmedikter talte han varmt og glødende om behovet for å bli født på ny, om troen på Jesu legemlige oppstandelse og om Den Hellige Ånd som en virksom realitet. «Du fødes må på ny/om du vil se Guds rike…», heter det i en av salmene hans.
I en av sine prekener slår han fast: «Vi kan lære fra oss troens artikler, men å tro på Kristus, er Den Hellige Ånds gjerning». Det er derfor ikke tilfeldig at de to salmene fra hans penn som huskes best i dag, handler nettopp om oppstandelsen og pinseunderet.

«Ånd over ånder»
Salmen «Ånd over ånder, kom ned fra det høye» ble skrevet i 1786. Da var Brun blitt sokneprest i Korskirken i Bergen. Det kallet hadde han fått alt i 1774, uten å ha søkt det, mens stillingen han hadde søkt i Trondheim ble gitt til en annen. I Bergen blir han resten av livet, og trønderen blir en ekte Bergens-patriot. Patriotisme lå i det hele tatt for ham: I en avhandling argumenterte han for at nordmenn var et sunnere folkeferd enn dansker, og at dette skyldtes at luften var så mye renere her.
Andre kjente salmer fra Bruns penn er «Jesus som iblant oss står», «Å, salig den Guds ord har hørt» og «La denne dagen, Herre Gud».

Biskop
I Bergen gikk Bruns kirkelige karriere jevnt og pent oppover. I 1793 ble han stiftsprost og i 1797 assisterende biskop for å bistå den gamle og sykelige biskop Irgens. I 1804 ble han selv biskop, og var det fram til han døde 26. juli 1816, 71 år gammel.
Brun var en av de ytterst få geistlige som viste forståelse for Hans Nielsen Hauge og hans anliggende, og bidro til at Bergen ble et slags fristed for Hauge selv og hans virksomhet.
Johan Nordahl Brun har fått gater oppkalt etter seg i ikke mindre enn fire norske byer: Oslo, Bergen, Trondheim og Drammen. Dikteren Nordahl Grieg stammet fra ham, og var også oppkalt etter ham.

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor, mai 2013

Martin Luther King jr.: DRØMMEN SOM BRAST

Av Nils-Petter Enstad


Skuddene som falt i Memphis, Tennessee torsdag 4. april 1968 førte til en bølge av sjokk og sorg, men også sinne og fortvilelse over en hel verden. De kostet en 39 år gammel svart baptistprest livet: Martin Luther King jr. Fire år tidligere hadde han, som den yngste i historien til da, blitt tildelt Nobels Fredspris for sin ikke-voldelige strategi i kampen for de amerikanske negrenes borgerrettigheter. Mange følte at med ham ble ikke bare et menneske myrdet, men et håp og en visjon.

Han døde ung, men hans historiske rolle er det umulig å rokke ved. Likevel: Så mange år etter hans død, ser det ut til det er lysår fram til det stadiet han beskrev i den mest kjente av sine taler, den han holdt en augustdag i 1963, og som på mange måter ble overskriften over hans liv: Jeg har en drøm…

BUSSBOIKOTTEN I MONTGOMRY
Første gang navnet Martin Luther King jr. ble kjent over hele USA, og etter hvert hele verden, var i forbindelse med bussboikotten i Montgomry, Alabama midt på 1950-tallet. Det begynte med en helt hverdagslig episode i den sterkt rasedelte byen: En hvit busspassasjer – en forholdsvis ung mann - forlangte at en svart passasjer – en middelaldrende kvinne – skulle flytte seg så han fikk sitte. Så langt det hverdagslige. Resten er historie: Hun nektet å flytte seg, med den begrunnelse at hun var mer sliten enn ham. Mannen klaget, bussen stoppet og kvinnen ble arrestert.
Men fem dager senere tok den unge baptistpresten Martin Luther King jr. til orde for at alle fargede i byen skulle boikotte busselskapet til de endret praksis. Boikotten ble omtrent 100 prosent effektiv, og en økonomisk katastrofe for busselskapet. Hovedtyngden av deres inntekter kom nemlig fra de svarte passasjerene. I uker og måneder gikk Montgomrys fargede innbyggere til og fra arbeidet, ofte over lange avstander, og bussene kjørte omtrent uten passasjerer. Omsider måtte busselskapet strekke våpen, og endre sin diskriminerende praksis. Det var den største – og første – seier USAs svarte innbyggere hadde vunnet siden opphevelsen av slaveriet 90 år tidligere. Men det hadde sin pris, ikke minst for Martin Luther King jr. I løpet av de månedene bussboikotten varte, var han utsatt for trusler, attentater, beskyldninger og rykter – ting som skulle følge ham resten av livet.

IKKEVOLD
Bussboikotten i Montgomry ga minst to resultater: Den introduserte en ny kampform, nemlig ikkevold, og den ga det svarte USA en leder av et format de verken før eller senere har hatt. Han hadde de egenskaper en leder trenger, både organisatorisk og politisk. Han var et retorisk geni. Ikke underlig at hans tilhengere flokket seg rundt ham. Ikke underlig at hans motstandere hatet ham med det hat som bare frykten kan gi. «Mørke kan ikke fordrives med mørke, men med lys. Hat kan ikke fordrives med hat, men med kjærlighet,» slo han fast.
Det var ikke alle svarte amerikanere som hadde sans for Kings ikkevoldslinje. Men hans autoritet som det svarte USA sin leder, ble verken utfordret eller rokket ved så lenge han levde.

DRØMMEN
Den store «marsjen mot Washington» sommeren 1963 ble et høydepunkt i Martin Luther Kings liv og tjeneste. Med tale «I have a dram», som han holdt for hundretusenvis ved Lincoln-monumentet, formulerte han sitt politiske manifest og testamente. Mange av de som lyttet til ordene hans trodde fullt og fast at nå sto man foran en ny æra. Den er - som flere av talene hans – et retorisk mesterverk. Og det kunne virke som om man var ved målet: Borgerrettighetene hadde vært en av sakene John F. Kennedy fokuserte på under valget i 1960. Men Kennedy ble myrdet noen måneder etter marsjen mot Washington, og det ble etterfølgeren Lyndon B. Johnson som signerte loven om borgerrettigheter da den var blitt vedtatt i 1965. Det hadde skjedd enorme framskritt, rent politisk, på de ti årene siden en ung prest ga startsignalet til bussboikotten i Montgomry.
Men likevel er det langt fram til Kings drøm fra 1963 er i nærheten av å bli oppfylt. Det var langt fram da skuddene i Memphis falt, og det er langt fram i dag, 45 år senere. Mange av de rasistiske elementene i det amerikanske samfunnet er like reelle i dag som den gang.

TRAGEDIE
Kontrasten mellom virkeligheten på den ene siden, og Martin Luther Kings drøm på den andre, gjør at skuddene som endte hans liv fortoner seg som en av de virkelig store tragedier i det forrige århundres historie. Ringvirkningene av hans død var trolig større og mer dramatiske enn skuddene i Dallas i november 1963, eller mordet på Robert Kennedy et par måneder etter mordet på King. De var «bare» politikere – han representerte nasjonens samvittighet.
Det er umulig å vite hvordan USA hadde sett ut i dag dersom han hadde fått leve, og fått beholde sin kraft og autoritet. Han ville vært over 80 år, men ville fremdeles kunne vært en våken og klar røst som talte til sin samtid. Det ville vært en røst både USA og verden fremdeles burde lyttet til.

En protestantisk pave?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Ingen religiøs leder, uansett trosretning, har en slik innflytelse som «biskopen av Roma», «St. Peters etterfølger» eller «Kristi vikar», som er noen av titlene som brukes om ham. Nylig valgte man en ny pave - den 266. i historien. Han tok navnet Frans I.

Det nærmeste man kommer en pave i protestantisk kristenhet, er i Frelsesarmeen. Her kalles verdenslederen general, og prosedyrene rundt valget av en ny general – den eneste stillingen i Frelsesarmeen man kan bli valgt til – er ikke helt ulikt det som skjer i Roma i disse dager. Når en general trer tilbake ved oppnådd aldersgrense, eller dør, kommer ledere fra hele verden sammen i London for å velge en ny. I 2011 ble den da 65 år gamle kanadiske frelsesoffiseren Linda Bond valgt som Armeens 19. general. Hun er den tredje kvinnen i denne stillingen.
De fleste generalene i Frelsesarmeen har hatt en funksjonstid på mellom tre og seks-sju år, og de aller færreste har vært under 60 år da de ble valgt. Opprinnelig var tanken at generalen skulle være på post til sin død, og peke ut sin egen etterfølger. Den eneste som gjorde dette, var grunnleggeren selv. Han pekte ut sin sønn, som satt som general i 17 år. Han hadde også regnet med å peke ut sin etterfølger – trolig sin egen datter. Imidlertid satte både sykdom og organisasjonsdynamikk en stopper for dette, og siden 1929 er Frelsesarmeens general blitt valgt. Hadde denne sønnen fått utpeke sin datter som etterfølger, og hadde hun sittet ved roret til sin død, ville Frelsesarmeens historie sett veldig annerledes ut. Hun levde nemlig til hun var 104 år, og da hun døde i 1987 var hun fremdeles en forholdsvis vital dame.
Lenge virket det som om generalposten i Frelsesarmeen var forbeholdt engelskmenn. Etter hvert har det vært både amerikanere og kanadiere, og tre skandinaver; to svenske og en finne. To nordmenn har vært nominert, en i 1946 og en i 2006. Foreløpig har alle vært «hvite», selv om det etter hvert finnes en god del frelsesarméledere av både afrikansk og asiatisk, etnisk opprinnelse. Også der kan man se paralleller til gruppen som nylig har vært samlet i Roma.