Tidligere leder for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene, kommandør K.A. Solhaug, er død, nær 98 år gammel.
Initialene «K.A.» er forkortet for Karsten Anker, men selv skrev han seg alltid bare med forbokstavene. De som var på fornavn med ham, kalte ham bare «Anker». Han var født i Porsgrunn, og reiste til Frelsesarmeens krigsskole i 1935 fra Sandvika korps i Bærum. Under krigen var han stasjonert i Island, og her ble han også beordret til tjeneste som marineprest. Årene på Island brukte han til å rendyrke sin språkbegavelse, og snakket resten av livet et tilnærmelsesvis flytende islandsk. Han var også en meget dyktig tolk for engelsktalende predikanter. Da Billy Graham hadde vekkelsesmøter på Ullevåll stadion i Oslo på 1950-tallet, var det Solhaug som tolket ham, og holdt det samme tempoet som «Guds maskingevær», som Graham ble kalt.
Solhaug hadde flere ledende stillinger innen Frelsesarmeen. I 1968 ble han sjefsekretær og nestkommanderende for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene, og i 1975 territorialleder. Han ble pensjonert i 1982.
Som sønn av en byggmester var han nesten glødende opptatt av Frelsesarmeens bygningsmasse, og tok initiativet til en lang rekke store byggeprosjekter og renoveringsprosjekter. Han var en viljesterk, handlingsrettet og beslutningsglad leder. Hans lederskap kunne nok av enkelte oppleves som å være i tøffeste laget. Selv hører jeg ikke med blant dem. Tvert om har Solhaug ikke liten del av ansvaret for at journalistikk og skriving ble min vei i livet.
Det er både med takknemlighet og vemod jeg lyser fred over minnet til «bygningsmannen» K.A. Solhaug.
Nils-Petter Enstad
onsdag 29. august 2012
søndag 19. august 2012
Lagt ned sitt sverd....
Av Nils-Petter Enstad
Det var tirsdag kveld, 20. august 1912. Den 83 år gamle mannen som alles oppmerksomhet var rettet mot, hadde ligget bevisstløs i tre dager. Operasjonen som han hadde håpet skulle gi ham synet tilbake, var mislykket. De siste dagene i våken tilstand hadde han vært blind. Nå trådte også andre komplikasjoner til, og livet gikk mot slutten for William Booth, Frelsesarmeens general og grunnlegger.
Flagget han hadde tjent under siden lenge før det ble tegnet første gang, lå som et bredsel over sykesenga hans. Men hendene som lå på flagget hvilte ikke. I sin bevisstløse tilstand telte han de som kom fram til botsbenken: …55…56…57…. Så ble de stille.
– Er det døden, doktor?
Det var sønnen Bramwell som spurte. Legen nikket.
– Nå er han sammen med mor, svarte Bramwell, bøyde seg ned og kysset pannen som ennå var varm. Mellom fingrene stakk han telegrammet søsteren Eva hadde sendt fra USA: ”Kyss ham fra meg”. Da offiserene ved Frelsesarmeens internasjonale hovedkvarter kom på jobb neste morgen, hang en plakat i vinduet: ”Generalen har lagt ned sitt sverd.”
Verden som virkefelt
Han levde i 83 år, fire måneder og ti dager. Født i industribyen Nottingham i et England med enorme klasseskiller, der barn ned til tiårsalderen ennå kunne bli hengt for å ha stjålet et brød. Da William Booth døde var både England og verden forandret, og han hadde gitt sine bidrag til disse forandringene gjennom den bevegelsen han hadde skapt, gjennom de debattene han hadde bidratt til å starte, og gjennom sin egen, sterke personlighet. Både mens han levde, og i ettertid, ble han omtalt som en profetskikkelse. Den markante profilen, det store skjegget og de sterke talegavene hadde ikke minst bidratt til dette.
William Booths biografi er blitt referert mange ganger, både i bøker og artikler. Her skal den bare oppsummeres i stikkordsform:
Han ble født i 1829, ble satt i panterlånerlære som 13-åring, omvendt som 15-åring, begynte å forkynne som 18-åring. Tilhørte metodistkirken.
Giftet seg i 1855 med Catherine Mumford, og fikk åtte barn.
Brøt i 1861 med metodistsamfunnet de tilhørte.
Startet i 1865 bevegelsen ”The Christian Mission in East London”; senere kalt bare ”The Christian Mission” fram til 1878. Da ble navnet endret til Frelsesarmeen.
I årene fra 1880 ekspanderte Frelsesarmeen til en lang rekke land: USA, Frankrike, Sveits, Sverige, Nederland, Danmark, Norge… Ga i 1890 ut boka ”I mørkeste England – og veien ut”; samme år som Catherine Booth døde av kreft, 61 år gammel.
De siste 22 år av sitt liv var han enkemann og i praksis en reisende verdensevangelist mens sønnen Bramwell hadde det daglige ansvaret for driften av den verdensvide virksomheten.
Diakoni og sjelesorg
Diakoni har fulgt kirken nesten siden pinsedag. Likevel er det riktig å si at med Frelsesarmeen ble diakonien mer offensiv. Nå var det ikke lenger snakk om å ta imot de nødlidende, men man oppsøkte dem. Boka ”I mørkeste England – og veien ut” dro på mange måter kjølen til en moderne, engelsk velferdspolitikk og etter hvert velferdsstat. Som alle viktige debattbøker, kom det sterke reaksjoner på mange av forslagene i den, men de fleste hyllet boka som det visjonære skrift den var. Da Othilie Tonning litt lenger ut på 1890-tallet begynte oppbyggingen av Frelsesarmeens sosialtjeneste i Norge, var det generalens bok som ble, om ikke hennes bibel, så helt klart hennes manual. Etterøkelsesarbeidet, alkoholistomsorgen, mødrehjem, redningshjem, sysselsettingstiltak – oppskriften lå i boka. Veibeskrivelsen ut av det mørkeste England kunne også anvendes på det mørkeste Norge – og ble det.
Generalen skilte ikke mellom diakoni og sjelesorg. For ham var det to uttrykk for det samme – noe som også kom til uttrykk i hans siste offentlige tale: - Så lenge kvinner må gråte som nå, vil jeg kjempe…
Suksessfaktor?
Når noen lykkes utover det vanlige med et prosjekt eller et livsverk, er det nærliggende å spørre seg hva som er ”hemmeligheten” bak ”suksessen”. Det har man også spurt seg når det gjelder William Booth og Frelsesarmeen. Det sier seg selv at en slik ”suksess” ikke kan settes inn i en formel, og er ikke noe man kan organisere seg fram til bare man kjenner ”metoden”.
En viktig faktor var nok ekteskapet med Catherine Mumford – ”armémoderen”. Et mer formidabelt team enn disse to skal man lete lenge etter, det være seg i kirkehistorien som i den vanlige organisasjonshistorien. At de fikk åtte barn som alle var meget ressurssterke og som tok del i arbeidet fra de var svært unge, hører også med til suksessfortellingen – selv om akkurat den fortellingen er mer komplisert enn den om ekteskapet mellom ham og hans Cathy. William Booth skal selv ha sagt at da han ble omvendt, hadde han lovet Gud at han heretter skulle ha ”alt som er i William Booth”. En av døtrene skal ha sagt om dette at viktigere enn at han sa det, var at han mente det og at han holdt det. I den grad man kan snakke om noen enkelt suksessfaktor, er kanskje dette den det er mest nærliggende å peke på.
Å hige etter sjeler
Etter en audiens hos kong Edward VII i 1909 skrev generalen følgende hilsen i kongens gjestebok: ”Deres Majestet! Noen mennesker higer etter rikdom. Noen mennesker higer etter berømmelse. Jeg higer etter sjeler. William Booth.”
Det hevdes at fra den dagen sluttet engelske aviser å bruke anførselstegnene mange av dem hadde pleid å bruke rundt generalens tittel.
Onsdag 27. august 1912 ble William Booth ført til sitt siste hvilested. Det ble ett av de største begravelsesfølger London hadde sett. På vognen der kisten sto, hang det et banner med de samme ordene som hadde stått på oppslaget på hovedkvarteret: ”Generalen har lagt ned sitt sverd”.
Panterlånerlærlingen fra Liverpool ble hyllet som en av menneskehetens største velgjørere.
Publisert i Krigsropet
Det var tirsdag kveld, 20. august 1912. Den 83 år gamle mannen som alles oppmerksomhet var rettet mot, hadde ligget bevisstløs i tre dager. Operasjonen som han hadde håpet skulle gi ham synet tilbake, var mislykket. De siste dagene i våken tilstand hadde han vært blind. Nå trådte også andre komplikasjoner til, og livet gikk mot slutten for William Booth, Frelsesarmeens general og grunnlegger.
Flagget han hadde tjent under siden lenge før det ble tegnet første gang, lå som et bredsel over sykesenga hans. Men hendene som lå på flagget hvilte ikke. I sin bevisstløse tilstand telte han de som kom fram til botsbenken: …55…56…57…. Så ble de stille.
– Er det døden, doktor?
Det var sønnen Bramwell som spurte. Legen nikket.
– Nå er han sammen med mor, svarte Bramwell, bøyde seg ned og kysset pannen som ennå var varm. Mellom fingrene stakk han telegrammet søsteren Eva hadde sendt fra USA: ”Kyss ham fra meg”. Da offiserene ved Frelsesarmeens internasjonale hovedkvarter kom på jobb neste morgen, hang en plakat i vinduet: ”Generalen har lagt ned sitt sverd.”
Verden som virkefelt
Han levde i 83 år, fire måneder og ti dager. Født i industribyen Nottingham i et England med enorme klasseskiller, der barn ned til tiårsalderen ennå kunne bli hengt for å ha stjålet et brød. Da William Booth døde var både England og verden forandret, og han hadde gitt sine bidrag til disse forandringene gjennom den bevegelsen han hadde skapt, gjennom de debattene han hadde bidratt til å starte, og gjennom sin egen, sterke personlighet. Både mens han levde, og i ettertid, ble han omtalt som en profetskikkelse. Den markante profilen, det store skjegget og de sterke talegavene hadde ikke minst bidratt til dette.
William Booths biografi er blitt referert mange ganger, både i bøker og artikler. Her skal den bare oppsummeres i stikkordsform:
Han ble født i 1829, ble satt i panterlånerlære som 13-åring, omvendt som 15-åring, begynte å forkynne som 18-åring. Tilhørte metodistkirken.
Giftet seg i 1855 med Catherine Mumford, og fikk åtte barn.
Brøt i 1861 med metodistsamfunnet de tilhørte.
Startet i 1865 bevegelsen ”The Christian Mission in East London”; senere kalt bare ”The Christian Mission” fram til 1878. Da ble navnet endret til Frelsesarmeen.
I årene fra 1880 ekspanderte Frelsesarmeen til en lang rekke land: USA, Frankrike, Sveits, Sverige, Nederland, Danmark, Norge… Ga i 1890 ut boka ”I mørkeste England – og veien ut”; samme år som Catherine Booth døde av kreft, 61 år gammel.
De siste 22 år av sitt liv var han enkemann og i praksis en reisende verdensevangelist mens sønnen Bramwell hadde det daglige ansvaret for driften av den verdensvide virksomheten.
Diakoni og sjelesorg
Diakoni har fulgt kirken nesten siden pinsedag. Likevel er det riktig å si at med Frelsesarmeen ble diakonien mer offensiv. Nå var det ikke lenger snakk om å ta imot de nødlidende, men man oppsøkte dem. Boka ”I mørkeste England – og veien ut” dro på mange måter kjølen til en moderne, engelsk velferdspolitikk og etter hvert velferdsstat. Som alle viktige debattbøker, kom det sterke reaksjoner på mange av forslagene i den, men de fleste hyllet boka som det visjonære skrift den var. Da Othilie Tonning litt lenger ut på 1890-tallet begynte oppbyggingen av Frelsesarmeens sosialtjeneste i Norge, var det generalens bok som ble, om ikke hennes bibel, så helt klart hennes manual. Etterøkelsesarbeidet, alkoholistomsorgen, mødrehjem, redningshjem, sysselsettingstiltak – oppskriften lå i boka. Veibeskrivelsen ut av det mørkeste England kunne også anvendes på det mørkeste Norge – og ble det.
Generalen skilte ikke mellom diakoni og sjelesorg. For ham var det to uttrykk for det samme – noe som også kom til uttrykk i hans siste offentlige tale: - Så lenge kvinner må gråte som nå, vil jeg kjempe…
Suksessfaktor?
Når noen lykkes utover det vanlige med et prosjekt eller et livsverk, er det nærliggende å spørre seg hva som er ”hemmeligheten” bak ”suksessen”. Det har man også spurt seg når det gjelder William Booth og Frelsesarmeen. Det sier seg selv at en slik ”suksess” ikke kan settes inn i en formel, og er ikke noe man kan organisere seg fram til bare man kjenner ”metoden”.
En viktig faktor var nok ekteskapet med Catherine Mumford – ”armémoderen”. Et mer formidabelt team enn disse to skal man lete lenge etter, det være seg i kirkehistorien som i den vanlige organisasjonshistorien. At de fikk åtte barn som alle var meget ressurssterke og som tok del i arbeidet fra de var svært unge, hører også med til suksessfortellingen – selv om akkurat den fortellingen er mer komplisert enn den om ekteskapet mellom ham og hans Cathy. William Booth skal selv ha sagt at da han ble omvendt, hadde han lovet Gud at han heretter skulle ha ”alt som er i William Booth”. En av døtrene skal ha sagt om dette at viktigere enn at han sa det, var at han mente det og at han holdt det. I den grad man kan snakke om noen enkelt suksessfaktor, er kanskje dette den det er mest nærliggende å peke på.
Å hige etter sjeler
Etter en audiens hos kong Edward VII i 1909 skrev generalen følgende hilsen i kongens gjestebok: ”Deres Majestet! Noen mennesker higer etter rikdom. Noen mennesker higer etter berømmelse. Jeg higer etter sjeler. William Booth.”
Det hevdes at fra den dagen sluttet engelske aviser å bruke anførselstegnene mange av dem hadde pleid å bruke rundt generalens tittel.
Onsdag 27. august 1912 ble William Booth ført til sitt siste hvilested. Det ble ett av de største begravelsesfølger London hadde sett. På vognen der kisten sto, hang det et banner med de samme ordene som hadde stått på oppslaget på hovedkvarteret: ”Generalen har lagt ned sitt sverd”.
Panterlånerlærlingen fra Liverpool ble hyllet som en av menneskehetens største velgjørere.
Publisert i Krigsropet
Abonner på:
Innlegg (Atom)
