Misjonær og journalist

GOTFRED RUNAR TIL MINNE
23. juli 1923 – 25. oktober 2012

Misjonæren, journalisten og evangelisten, oberstløytnant i Frelsesarmeen Gotfred Runar, er gått bort, 89 år gammel. Med det er en lang og variert tjeneste i Frelsesarmeen avsluttet.

Gotfred Runar var fra Ringsaker, og ble med i Frelsesarmeens menighet i Brumunddal som ung gutt. Bare 18 år gammel ble han frelsesoffiser, og tjenestegjorde i flere menigheter, til han i 1947 giftet seg med sin Liv-Sigfrid. For oss som kjente dem, framsto de som et harmonisk par med en nesten rørende kjærlighet til hverandre gjennom mer enn 65 år. At Liv-Sigfrid i de senere årene har vært syk, var en stor sorg og smerte for ektemannen.
I 1956 reiste Liv-Sigfrid og Gotfred Runar med sine to eldste barn som misjonærer til Sør-Amerika, og ble stasjonert i havnebyen Valparaiso i Chile. Senere flyttet de til Santiago og derfra til Antofagasta. De åtte årene i Chile kom til å prege dem for resten av livet. Ikke minst bidro disse årene til å forløse journalisten og skribenten i Gotfred Runar. I Frelsesarmeens organ ”Krigsropet” kom det både i disse årene og siden en lang rekke artikler og skisser der han delte observasjoner og opplevelser med sine lesere. Det som kjennetegnet Gotfred Runars journalistikk, var hans øye for enkeltmennesket og for dem som mange ville betegne som ”de små” i samfunnet. Selv ville han nok reservert seg mot en slik beskrivelse – han så tvert om det store ved den enkelte. Mange av artiklene fra Chile ble samlet i boka ”I skyggen av Andesfjellene”, som kom ut i 2009.
Da familien, som nå hadde vokst til fem, og skulle bli seks, kom hjem i 1964, falt det naturlig at Gotfred Runar ble beordret som medarbeider i Krigsropet. Her ble han etter hvert redaksjonssekretær, og signaturen ”gar” borget for gode referater og interessante refleksjoner. Blant annet redigerte han en spalte der han svarte på spørsmål som ble sendt inn til redaksjonen. Disse svarene vitnet om en bred orientering både i samfunnet og kristenlivet.
Etter noen år som sosialsjef i Danmark, ble han sjefredaktør i Krigsropet, men alt etter ett år ble han utnevnt til sjef for Frelsesarmeens arbeid på Vestlandet. Senere ble han sosialsjef for Frelsesarmeen i Norge, og til slutt feltsjef, med ansvaret for alt det evangeliske arbeidet. I 1988 ble både han og Liv-Sigfrid pensjonister.
Gotfred Runar var en mann med mye varme og omsorg i seg. Han ”så” sine medmennesker, og hadde alltid et oppmuntrende ord å si, enten det var til en ung frelsessoldat som hadde gjort sine første vaklende skritt på journalistikkens vei, eller til den voksne medarbeider. Han var en av dem man er glad for at man har kjent, og man kjenner på vemodet med meldingen om at han er gått bort - gått hjem til Gud, som det er så naturlig for mange av oss å tenke.

Nils-Petter Enstad

K.A. Solhaug

Tidligere leder for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene, kommandør K.A. Solhaug, er død, nær 98 år gammel.

Initialene «K.A.» er forkortet for Karsten Anker, men selv skrev han seg alltid bare med forbokstavene. De som var på fornavn med ham, kalte ham bare «Anker». Han var født i Porsgrunn, og reiste til Frelsesarmeens krigsskole i 1935 fra Sandvika korps i Bærum. Under krigen var han stasjonert i Island, og her ble han også beordret til tjeneste som marineprest. Årene på Island brukte han til å rendyrke sin språkbegavelse, og snakket resten av livet et tilnærmelsesvis flytende islandsk. Han var også en meget dyktig tolk for engelsktalende predikanter. Da Billy Graham hadde vekkelsesmøter på Ullevåll stadion i Oslo på 1950-tallet, var det Solhaug som tolket ham, og holdt det samme tempoet som «Guds maskingevær», som Graham ble kalt.
Solhaug hadde flere ledende stillinger innen Frelsesarmeen. I 1968 ble han sjefsekretær og nestkommanderende for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene, og i 1975 territorialleder. Han ble pensjonert i 1982.
Som sønn av en byggmester var han nesten glødende opptatt av Frelsesarmeens bygningsmasse, og tok initiativet til en lang rekke store byggeprosjekter og renoveringsprosjekter. Han var en viljesterk, handlingsrettet og beslutningsglad leder. Hans lederskap kunne nok av enkelte oppleves som å være i tøffeste laget. Selv hører jeg ikke med blant dem. Tvert om har Solhaug ikke liten del av ansvaret for at journalistikk og skriving ble min vei i livet.
Det er både med takknemlighet og vemod jeg lyser fred over minnet til «bygningsmannen» K.A. Solhaug.

Nils-Petter Enstad

Lagt ned sitt sverd....

Av Nils-Petter Enstad

Det var tirsdag kveld, 20. august 1912. Den 83 år gamle mannen som alles oppmerksomhet var rettet mot, hadde ligget bevisstløs i tre dager. Operasjonen som han hadde håpet skulle gi ham synet tilbake, var mislykket. De siste dagene i våken tilstand hadde han vært blind. Nå trådte også andre komplikasjoner til, og livet gikk mot slutten for William Booth, Frelsesarmeens general og grunnlegger.

Flagget han hadde tjent under siden lenge før det ble tegnet første gang, lå som et bredsel over sykesenga hans. Men hendene som lå på flagget hvilte ikke. I sin bevisstløse tilstand telte han de som kom fram til botsbenken: …55…56…57…. Så ble de stille.
– Er det døden, doktor?
Det var sønnen Bramwell som spurte. Legen nikket.
– Nå er han sammen med mor, svarte Bramwell, bøyde seg ned og kysset pannen som ennå var varm. Mellom fingrene stakk han telegrammet søsteren Eva hadde sendt fra USA: ”Kyss ham fra meg”. Da offiserene ved Frelsesarmeens internasjonale hovedkvarter kom på jobb neste morgen, hang en plakat i vinduet: ”Generalen har lagt ned sitt sverd.”

Verden som virkefelt
Han levde i 83 år, fire måneder og ti dager. Født i industribyen Nottingham i et England med enorme klasseskiller, der barn ned til tiårsalderen ennå kunne bli hengt for å ha stjålet et brød. Da William Booth døde var både England og verden forandret, og han hadde gitt sine bidrag til disse forandringene gjennom den bevegelsen han hadde skapt, gjennom de debattene han hadde bidratt til å starte, og gjennom sin egen, sterke personlighet. Både mens han levde, og i ettertid, ble han omtalt som en profetskikkelse. Den markante profilen, det store skjegget og de sterke talegavene hadde ikke minst bidratt til dette.
William Booths biografi er blitt referert mange ganger, både i bøker og artikler. Her skal den bare oppsummeres i stikkordsform:
Han ble født i 1829, ble satt i panterlånerlære som 13-åring, omvendt som 15-åring, begynte å forkynne som 18-åring. Tilhørte metodistkirken.
Giftet seg i 1855 med Catherine Mumford, og fikk åtte barn.
Brøt i 1861 med metodistsamfunnet de tilhørte.
Startet i 1865 bevegelsen ”The Christian Mission in East London”; senere kalt bare ”The Christian Mission” fram til 1878. Da ble navnet endret til Frelsesarmeen.
I årene fra 1880 ekspanderte Frelsesarmeen til en lang rekke land: USA, Frankrike, Sveits, Sverige, Nederland, Danmark, Norge… Ga i 1890 ut boka ”I mørkeste England – og veien ut”; samme år som Catherine Booth døde av kreft, 61 år gammel.
De siste 22 år av sitt liv var han enkemann og i praksis en reisende verdensevangelist mens sønnen Bramwell hadde det daglige ansvaret for driften av den verdensvide virksomheten.

Diakoni og sjelesorg
Diakoni har fulgt kirken nesten siden pinsedag. Likevel er det riktig å si at med Frelsesarmeen ble diakonien mer offensiv. Nå var det ikke lenger snakk om å ta imot de nødlidende, men man oppsøkte dem. Boka ”I mørkeste England – og veien ut” dro på mange måter kjølen til en moderne, engelsk velferdspolitikk og etter hvert velferdsstat. Som alle viktige debattbøker, kom det sterke reaksjoner på mange av forslagene i den, men de fleste hyllet boka som det visjonære skrift den var. Da Othilie Tonning litt lenger ut på 1890-tallet begynte oppbyggingen av Frelsesarmeens sosialtjeneste i Norge, var det generalens bok som ble, om ikke hennes bibel, så helt klart hennes manual. Etterøkelsesarbeidet, alkoholistomsorgen, mødrehjem, redningshjem, sysselsettingstiltak – oppskriften lå i boka. Veibeskrivelsen ut av det mørkeste England kunne også anvendes på det mørkeste Norge – og ble det.
Generalen skilte ikke mellom diakoni og sjelesorg. For ham var det to uttrykk for det samme – noe som også kom til uttrykk i hans siste offentlige tale: - Så lenge kvinner må gråte som nå, vil jeg kjempe…

Suksessfaktor?
Når noen lykkes utover det vanlige med et prosjekt eller et livsverk, er det nærliggende å spørre seg hva som er ”hemmeligheten” bak ”suksessen”. Det har man også spurt seg når det gjelder William Booth og Frelsesarmeen. Det sier seg selv at en slik ”suksess” ikke kan settes inn i en formel, og er ikke noe man kan organisere seg fram til bare man kjenner ”metoden”.
En viktig faktor var nok ekteskapet med Catherine Mumford – ”armémoderen”. Et mer formidabelt team enn disse to skal man lete lenge etter, det være seg i kirkehistorien som i den vanlige organisasjonshistorien. At de fikk åtte barn som alle var meget ressurssterke og som tok del i arbeidet fra de var svært unge, hører også med til suksessfortellingen – selv om akkurat den fortellingen er mer komplisert enn den om ekteskapet mellom ham og hans Cathy. William Booth skal selv ha sagt at da han ble omvendt, hadde han lovet Gud at han heretter skulle ha ”alt som er i William Booth”. En av døtrene skal ha sagt om dette at viktigere enn at han sa det, var at han mente det og at han holdt det. I den grad man kan snakke om noen enkelt suksessfaktor, er kanskje dette den det er mest nærliggende å peke på.

Å hige etter sjeler
Etter en audiens hos kong Edward VII i 1909 skrev generalen følgende hilsen i kongens gjestebok: ”Deres Majestet! Noen mennesker higer etter rikdom. Noen mennesker higer etter berømmelse. Jeg higer etter sjeler. William Booth.”
Det hevdes at fra den dagen sluttet engelske aviser å bruke anførselstegnene mange av dem hadde pleid å bruke rundt generalens tittel.
Onsdag 27. august 1912 ble William Booth ført til sitt siste hvilested. Det ble ett av de største begravelsesfølger London hadde sett. På vognen der kisten sto, hang det et banner med de samme ordene som hadde stått på oppslaget på hovedkvarteret: ”Generalen har lagt ned sitt sverd”.
Panterlånerlærlingen fra Liverpool ble hyllet som en av menneskehetens største velgjørere.

Publisert i Krigsropet

Søster Annie - en norsk misjonskjempe

Av Nils-Petter Enstad

Han forsto ikke helt hva som skjedde, den amerikanske forfatteren Gene Gleason, da det i 1986 plutselig begynte å komme inn store beløp fra Norge på kontoen hans. Riktignok hadde han skrevet en bok om en norsk misjonær en gang, men det var 20 år siden. Imidlertid hadde et fjernsynsprogram gjort denne misjonæren til «allemannseie» over natta, og en norsk forlegger hadde klart å få ut en ny utgave av boka omtrent like kjapt. Misjonæren var Annie Skau Berntsen. Søndag 29. mai 2011 er det 100 år siden hun ble født.

«To meter høy, en meter bred og med et hjerte som har plass til alle mennesker.» Slik er Annie Skau Berntsen blitt beskrevet. Med sin ruvende skikkelse, sin sterke stemme og med sin enorme, personlige utstråling tok hun det norske folket med storm da Harald Tusberg valgte henne som første deltaker i sin nye programserie «Dette er ditt liv» en lørdag i oktober 1985. Det hun utstrålte, var først og fremst varme, omsorg og kjærlighet – noen vil sikkert også si fromhet. Hun er trolig den eneste i nyere tid som har kunnet kalle en forsamling «kjære nådesøsken» uten at det hørtes påtatt eller kunstig ut.

Sykepleier
Hun ble født i Kristiania. Som ung ble hun omvendt under den vekkelsen Frank Mangs hadde i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo. Etter endt sykepleierutdannelse arbeidet hun ved Ullevål sykehus og ved Dikemark, men det var misjonær hun ønsket å bli. På lille julaften i 1938 kom hun til den kinesiske provinsen Shaanxi som utsending fra Det Norske Misjonsforbund. Det gikk sju år før hun så Norge og familien igjen. I mellomtiden hadde verdenskrigen gjort sine herjinger over hele kloden, også over Asia. Etter hjemlandsferie reiste hun tilbake til Kina. Kina var blitt hennes land; kineserne hennes folk.
En junidag i 1949 kom en kinesisk offiser inn på søster Annies kontor, slo seg ned i stol og slang beina på bordet. Men et kaldt flir fortalte han at han representerte de nye, kommunistiske myndighetene. Nå var det slutt på alt det gamle, og hun som misjonær og fremmed måtte være forberedt på å dø, kanskje alt neste dag.
– Å dø har jeg vært forberedt på, men å møte en uhøflig kineser hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve, svarte den norske misjonæren rolig.
Offiseren rødmet, tok beina ned fra bordet, og sa at det var ikke sikkert hun skulle dø riktig ennå likevel. To år senere, sommeren 1951, måtte hun forlate Kina. Neste stopp ble Hong Kong. Hit kom hun i 1953.

Håpets Havn
I Hong Kong bygde hun opp det som på mange måter ble livsverket hennes: Misjonsstasjonen «Håpets havn», som i utgangspunktet var ment å være et sanatorium, men som etter hvert tok opp en rekke andre funksjoner også.
På Håpets Havn ble hun helt til 1978. Midt på 1960-tallet kom kjærligheten inn i livet hennes på en ny måte. Forretningsmannen Reidar Berntsen hadde i mange år vært en god venn av søster Annie, og de hadde holdt kontakten gjennom brev. Den ugifte Reidar hadde også bidratt med betydelige gaver til arbeidet hennes. I selvbiografien «Min kinesiske dagbok», som kom i 1986, forteller hun at brevene etter hvert fikk en annen og varmere tone. Ekteskap var ikke noe hun hadde hatt i tankene, og hun og Reidar ble derfor enige om å be om Guds veiledning. Var det ikke Guds vilje at de skulle ha hverandre, måtte de bryte kontakten.
I 1966 sto bryllupet. Bruden var da 55 år gammel, brudgommen var 67. Da de kom hjem fra misjonsmarken siste gang, i 1978, slo de seg ned i Reidars hjemby Horten. Etter fjernsynsprogrammet høsten 1985 fulgte en travel tid med mange reiser, møter og intervjuer. Da første bind av selvbiografien hennes kom ut høsten 1986, ble den trykket i tre opplag på i alt 70 000 bøker i løpet av tre måneder. To år senere kom det neste bindet, «Min fars datter».
Ekteparet Berntsen ble boende i Horten resten av livet. Reidar døde i 1990, mens Annie sovnet stille inn 26. november 1992, 81 år gammel. De ligger begge begravd i Horten. Med Annie Skau Berntsens bortgang var et unikt kapittel i norsk misjonshistorie skrevet ferdig.

Publisert gjennom KPK mai 2011

50 år med kvinnelige prester: IKKE MANN ELLER KVINNE...

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Lørdag 19. mars er det 50 år siden den første kvinne ble ordinert som prest i Den norske kirke. Det ble betraktet som litt av en revolusjon den gang. I dag er det et stort antall kvinnelige prester i Den norske kirke, og fire av de 11 biskopene er kvinner. Den som på mange måter satte i gang denne prosessen var en nesten 60 år gammel husmor som hadde begynt å studere teologi i moden alder for å kunne bli en bedre søndagsskolelærer.

Ingrid Bjerkås ble født i Kristiania 8. mai 1901, tok artium i 1920 og giftet seg i 1922. Ekteparet fikk to barn, og som så mange av hennes generasjon, var hun husmor. Krigsårene førte til en religiøs bevisstgjøring hos henne, og etter krigen begynte hun som søndagsskolelærer i sin lokale menighet. Barna var blitt store, hun hadde bedre tid, og hun begynte å studere teologi ved Universitetets Teologiske Fakultet i Oslo. I 1958 avla hun teologisk embetseksamen. I løpet av studietiden hadde tanken på å bli prest modnet mer og mer i henne. Stortinget hadde så tidlig som i 1938 vedtatt at også kvinner kunne bli prester i Den norske kirke. Men stortingsvedtaket hadde hatt et tillegg hvor det het at kvinner ikke burde ansettes som prester der hvor de var uønsket av menighetene. I forbindelse med at Stortinget undertegnet FNs konvensjon om kvinners politiske rettigheter 1956, ble dette tillegget fjernet. Dermed begynte hun på Universitetets praktisk-teologiske seminar, og tok eksamen der i 1960.

Ordinasjon
Seks av de ni biskopene i Den norske kirke på den tiden var prinsipielle motstandere av at kvinner kunne gjøre prestetjeneste. Dette begrunnet de teologisk. Det var flere kvinner som hadde avlagt teologisk embetseksamen før Ingrid Bjerkås, og noen av dem vurderte også prestetjeneste, men de kviet seg for å være den første. De visste at en slik handling ville være kontroversiell og skape både debatt, konflikt og andre ubehageligheter.
Men Ingrid Bjerkås våget. Hennes mann var akkurat blitt pensjonert fra sin stilling som kommunerevisor i Bærum; barna var voksne for lengst; det var lite som sto i veien for at hun kunne ”kaste seg ut på de 70 000 favners dyp”, for å bruke et velkjent, kristelig uttrykk – det stammer for øvrig fra Søren Kierkegaard, og ikke fra Bibelen, som en del tror.
En av de tre biskopene som ikke var motstander av kvinnelige prester, var Kristian Schjelderup i Hamar. Han hadde selv gått en lang, personlig vei før han ble prest, og hadde, som Ingrid Bjerkås, opplevd en religiøs fornyelse under krigen. Han sa seg villig til å ordinere henne, formelt til tjeneste som vikarprest i Hamar bispedømme. Selve den historiske ordinasjonsgudstjenesten ble holdt i Vang kirke – menighetsrådet i Hamar domkirke ønsket ikke at det skulle skje der.

Prest
Ingrid Bjerkås hadde søkt på tre ledige soknepreststillinger i Nord-Norge, og 14. april 1961 ble hun utnevnt av Kongen i statsråd til sokneprest i Berg og Torsken på Senja. Det var et stort kall, rent geografisk, med ikke mindre enn 14 prekesteder. Her tjenestegjorde hun de fire neste årene. Da hennes mann døde forholdsvis uventet, maktet hun ikke å bli stående i stillingen. Han hadde vært hennes ”prestekone” og støttespiller i de fire årene. Hun flyttet tilbake til Oslo-området, og ble sykehusprest på Martine Hansens hospital i Bærum. I 1971 ble hun pensjonist, og 30. november 1980 døde hun, 79 år gammel.
Som prest i Berg og Torsken ble hun fort avholdt og respektert. Noen få i menigheten nektet å godta henne som deres prest, men det store flertall var glad i henne. Stillingen hadde vært lyst ut tre ganger uten å få en eneste søker før hun ble ansatt. Som en kirkegjenger sa det i et fjernsynsprogram om henne noen år etter at hun hadde reist derfra: - Hun åpnet aldri Bibelen uten å si ”i Jesu navn” først.
Det var tilstrekkelig for ham. I Kirkeparken ved Berg kirke på Skaland på Senja står det en byste over den tidligere soknepresten i menigheten.

Teolog
Som fagteolog var det ikke noe spesielt bemerkelsesverdig ved Ingrid Bjerkås. Hun avla en forholdsvis svak eksamen, og hun ga ikke ut noen fagteologiske arbeider. Hennes eneste bok er selvbiografien ”Mitt kall” (Cappelen, 1966). En episode fra den sier litt om hvordan hun kunne arbeide med bibeltekstene. Noen hadde kritisert hennes forkynnelse og sagt at hun var for mye opptatt av himmelen og for lite av fortapelsen. Da satte hun seg ned med bibelordboka og telte opp de skriftstedene der Jesus snakker om himmelen, og de der han snakker om fortapelsen. Når Jesus kunne snakke mer om himmelen enn om helvete, kunne hun også gjøre det, konkluderte hun.
En slik tilnærming er nok mer søndagsskolelærens arbeidsmåte enn fagteologens, om den ellers har både sin sjarm og sine poenger.
I forbindelse med 50-årsjubileet har Genesis Forlag gitt ut en samling med hennes prekener, samlet av et av hennes barnebarn.

Pioner
I og med at hun var den første, møtte Ingrid Bjerkås møtte adskillig motstand i det hun oppfattet som sitt kall. Det er imidlertid et poeng at hun var langt fra den første i kvinne i Norge som gjorde prestetjeneste om man skal se kristen-Norge under ett. Metodistkirken i Norge fikk sin første kvinnelige prest nesten ti år tidligere, og Frelsesarmeen i Norge hadde kvinnelige menighetsledere omtrent fra første dag. Alt i 1898 ble den første kvinnelige divisjonssjefen utnevnt i Norge; en stilling som tilsvarer en biskop i andre kirkesamfunn.
Likevel fortjener Ingrid Bjerkås å bli både husket og hedret som den pioneren hun var, først og fremst i Den norske kirke, men også når det gjelder de generelle historiske prosessene som handler om likestilling mellom kjønnene både i arbeidsliv og i ansvarsposisjoner. Hun tok på alvor apostelens ord om at ”her er ikke mann eller kvinne (…), her er alle én i Jesus Kristus” (Gal 3, 28) også gjaldt prestetjenesten.

Tredje kvinne på topp

Av Nils-Petter Enstad

Med valget av 64 år gamle Linda Bond som ny general i Frelsesarmeen, har bevegelsen fått sin tredje, kvinnelige verdensleder. Kanadisk fødte Linda Bond er i dag leder for Frelsesarmeens arbeid i den østlige delen av Australia. Hun er den fjerdje kanadieren som velges som verdensleder i Frelsesarmeen.

Den nye verdenslederen ble ordinert til tjeneste som frelsesoffiser i 1969. Hun har tjenestegjort i Storbritannia, USA, ved det internasjonale hovedkvarteret og i hjemlandet. I 2008 ble hun territorialleder for Australias østterritorium. Hun blir den 19. i rekken av verdensledere i Frelsesarmeen, og den 17. som velges av Frelsesarmeens Høye Råd. Rådet har vært samlet i London, og det var i alt ni kandidater til posten som general.
Linda Bond tiltrer stillingen 1. april i år, i forbindelse med at den nåværende lederen, general Shaw Clifton, blir pensjonert.
De to forrige kvinnelige verdenslederne i Frelsesarmeen var henholdsvis general Evangeline Booth (1934-39) og general Eva Burrows (1986 – 93).

SIGØYNEREN SOM BLE VERDENSEVANGELIST

Av Nils-Petter Enstad
Reportasje i "Velsignet Helg" lørdag 9. oktober 2010

- Jeg kjenner det er så varmt her i hjertet! Slik forklarte den 16 år gamle sigøynergutten Rodney Smith sin far at han var blitt født på ny. Da han døde, 70 år senere, hadde millioner av mennesker sittet under hans talerstol, og tusenvis av mennesker hadde tatt imot Jesus som sin Frelser. I år er det 150 år siden evangelisten ”Gipsy” Smith ble født.

Han kom til verden i et sigøynertelt i Wanstead i England 31. mars 1860 som det fjerde barnet av de i alt seks barna til Mary og Cornelius Smith. Som ung hadde faren var småkriminell, og under et fengselsopphold var han blitt kristen. Familien livnærte seg på sigøynervis, ved å reise rundt og gjøre små jobber og selge egne produkter, blant annet kurver. Moren døde tidlig, og et viktig drivkraft for Rodney til å bli kristen var nettopp ønsket om å møte moren igjen. I tillegg så han at de frelste søsknene hans hadde noe han manglet. Under en metodistgudstjeneste gikk han fram til forbønn, og erfarte den ”varmen i hjertet” som det er en viss tradisjon blant metodister for å regne som bekreftelsen på frelsesvisshet. På det tidspunktet kunne han ennå ikke lese, men han skaffet seg både bibel og bibelordbok, til manges store forlystelse. Og på kort tid lærte han seg faktisk lesekunsten. Målet hans var nemlig klart fra han ble frelst: Han ville bli predikant!

Frelsesarmeen
Året etter sin omvendelse kom Rodney Smith i kontakt med en gruppe som kalte seg ”The Christian Mission”. Den ble ledet av metodistpresten William Booth. Sommeren 1877 ble han ansatt som predikant i misjonen. Selv har han fortalt at han i forbindelse med denne ansettelsen fikk sin første frakk. Året etter tok misjonen navnet ”The Salvation Army”, eller Frelsesarmeen. Den nå 18 år gamle Rodney ble kaptein i denne armeen. Året etter giftet han seg med den to år eldre Annie Pennock. Hun var blitt omvendt i ett av hans møter. De fikk tre barn.
De nygifte ble beordret til Chatham i Kent som ledere for Frelsesarmeens menighet der. Der var man litt skeptisk til denne unge kapteinen; det var jo vidt han hadde begynt å få skjegg! ”Joda, jeg vet jeg er ung, men får jeg være her en stund, lover jeg å bli eldre. Og det kan være jeg ikke har skjegg, men jeg har da en kone,” svarte han. Så veldig mye eldre rakk han ikke bli i Chatham, men i løpet av de ni månedene han var der, vokste menigheten fra 13 til 250 medlemmer. Familien vokste også – eldstesønnen Albany ble født på nyttårsaften 1880. Fra Chatham fikk ferden til Hull. Her ble de i seks måneder. Det var her navnet ”Gipsy” ble en del av hans identitet, i stedet for det egentlige Rodney. Her måtte møtene flyttes fra armeens eget lokale og til en idrettshall. En forsamling på 1500 var helt vanlig. Et møte for nyfrelste samlet ett tusen mennesker. Månedene i Derby ble antiklimakset i Gipsy Smiths tjeneste i Frelsesarmeen, men i desember 1881 kom familien til Hanley. Her var det igjen vekkelse, og Gipsy Smith regnet denne byen som ”sitt andre hjem” resten av livet. Her ble også familiens andre barn født; han fikk navnet Alfred Hanley. Sommeren 1882 ville byen Hanley vise sin respekt for det arbeidet den unge frelseskapteinen gjorde, og overrakte ham en gullklokke med en inskripsjon. Annie Smith fikk en gave på 20 pund – et pent beløp på den tiden – som en anerkjennelse for den innsatsen hun gjorde som kone og mor.
Problemet var bare at Frelsesarmeens reglement forbød offiserene å ta imot private gaver. At giverne ikke tilhørte Frelsesarmeen, endret ikke på saken. Bramwell Booth, generalens sønn og stabssjef, slo hardt og nådeløst ned på slike regelbrudd, og da Smith nektet å såre folkene i Hanley ved å levere gavene tilbake, ble han avskjedighet fra sin tjeneste i Frelsesarmeen. Alt i alt skal 23.000 mennesker ha blitt omvendt ved hans forkynnelse i løpet av de årene han var offiser i Frelsesarmeen.

Evangelist
Etter bruddet med Frelsesarmeen, slo familien Smith seg ned i Cambridge. Dette ble Rodneys hjem resten av livet – i den grad man kan snakke om ”et hjem” for en mann som reiste verden rundt og forkynte evangeliet. Hans venner i Hanley la stort press på ham for å få ham til å komme tilbake og være pastor for dem, og etter en tid tok han opp en tjeneste her som varte i fire år. Men han reiste også mye, og i 1883 besøkte han blant annet Sverige. I 1884 ble familiens tredje barn født, en datter som fikk navnet Rhoda Zillah. Alle tre barna engasjerte seg i forkynnerarbeid. Den eldste sønnen ble metodistpredikant i USA, der han var kjent som Gipsy Smith jr.
Det er ingen tvil om at det var de fem årene i Frelsesarmeen som la grunnlaget for Gipsy Smiths ry som evangelist. Man kan godt gjøre seg sine tanker om klokskapen i den firkantede måten Bramwell Booth håndterte saken fra Hanley på, men man kan også spørre seg om ikke nettopp et brudd med Frelsesarmeens stramme struktur og beordringssystem måtte til for at evangelistgaven skulle komme til full utfoldelse. I sin selvbiografi skriver Smith at bruddet med Frelsesarmeen vakte stor oppmerksomhet, og han spør om ikke nettopp denne oppmerksomheten bidro til å legge grunnlaget for den tjeneste han siden fikk.
I 1889 besøkte han USA for første gang og i 1894 Australia. Da hadde han allerede vært i USA to ganger til. Under besøket til Australia ble han oppsøkt av en mann som lurte på om han kunne på kjenne på hodet hans. Hvorfor det, ville evangelisten vite. – Jo, jeg vil lete etter de kulene i hodet ditt som forklarer hvorfor du har så stor framgang. – Da må du kjenne her, svarte Gipsy Smith og la mannens hånd over hjertet sitt.
Under ett av besøkene til USA ble han bedt om å tale til en forsamling av kvinner. Det var 175 til stede, alle gift med noen av landets mektigste og rikeste menn. En av dem var kona til oljekongen John D. Rockefeller. Evangelistens tema var ”Anger”.
– Jeg tenkte bare på dem som en gruppe mennesker som trengte å bli frelst, sa han etterpå.
Han glemte aldri sigøynerrøttene sine, og oppsøkte gjerne sigøynerleirer verden over for å vitne og forkynne. Han dannet også en evangeliseringsorganisasjon for sigøynere.

Ekteskap
Som frelsesoffiserer hadde Annie og Rodney stått sammen i tjenesten. Som evangelist reiste han alene, mens hun var hjemme med de tre barna. Hun var heller ikke like robust til helse som han, og holdt seg i bakgrunnen. – Jeg har ikke stor del i hans arbeid, sa hun selv. Besøket til Sør-Afrika i 1904 var en av de få reisene der hun var med.
Annie døde i 1937, 79 år gammel. Da var ektemannen i USA og hadde møter. Året etter giftet Rodney seg med Mary Alice Shaw, på hennes 27-årsdag. Selv var han 78, og meldingen om ekteskapet vakte sterke reaksjoner. Mary Alice fulgte med ham på reisene, sang i møtene og gjorde sekretærarbeid for ham. Da helsa hans begynte å svikte, stelte hun for ham.
Gipsy Smith døde av hjerteinfarkt 4. august 1947, om bord på passasjerskipet ”Queen Mary”, underveis til nye møteserier i USA.

Bildetekst: Rodney "Gipsy" Smith som ung kaptein i Frelsesarmeen.