INGEN ORD
Ingen ord kan tolke
det som tanken ikke fatter,
og som gjør at troen steiler.
søndag 20. juni 2010
fredag 19. juni 2009
Et biografisk essay om kommandør Haakon Dahlstrøm
Han forkynte Kristus i ord, toner og liv
Av Nils-Petter Enstad
Av Nils-Petter Enstad
Jeg kan begynne med fødselsdagen, eller jeg kan begynne med dødsdagen. På noen uker nær var det akkurat 100 år mellom de to dagene.
Jeg kan også begynne med meldingen om at kommandør Haakon Dahlstrøm var utnevnt til ny territorialleder for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene. Den ble mottatt med patriotisk entusiasme over hele landet da den kom senvinteren 1972. Det var gått drøyt 30 år siden sist en norskfødt nordmann var blitt utnevnt som leder for Frelsesarmeen i Norge. Etter det som for enkelte fortonte seg som en uendelig rekke av engelske og svenske kommandører, hadde vi igjen fått en norskfødt leder som snakket norsk uten aksent og hadde en like norsk kone. Var det rart man var begeistret?Det var gått ti år siden ekteparet Dahlstrøm reiste fra Norge for å gjøre tjeneste som nestkommanderende for Frelsesarmeen i Nigeria. Tre år senere ble de ledere for arbeidet i ett av Afrikas største land – men også et land med mange uløste konflikter og spenninger i seg. Stikkordet var «Biafra» – regionen som rev seg løs fra resten av Nigeria, og som ble symbolet på en krig som varte i mange år. Som leder for Frelsesarmeens arbeid i et krigsherjet land, måtte Dahlstrøm mange ganger krysse linjene mellom de krigførende parter. Det manglet ikke på dramatiske begivenheter, men selv snakket han forholdsvis lite om disse.
Kjærlighet
Afrika var en «gammel kjærlighet» for ekteparet Dahlstrøm. Første gang de reiste ut som misjonærer var i 1951. Da kaptein Eili Holme og adjutant Haakon Dahlstrøm giftet seg i 1946 var nettopp misjonskallet ett av de områdene der de følte de var på linje med hverandre. Det fortelles riktig nok at sjefen for Kvinners Sosiale Arbeid, oberst Thora Isachsen, bare hadde blåst av dette siste da en av de få sykepleierutdannede slumsøstrene hennes kom og fortalte om gifteplanene: «Kom ikke til meg med misjonskallet Deres, kaptein! De er en forelsket ung pike, De – det er det som er saken».Hvor unge de forelskede var, var så sin sak: Brudgommen nærmet seg 40 år, og bruden var godt over 30. Og i januar 1951 satte de kursen mot det som den gang ble kalt Gullkysten. I dag er landet kjent som Ghana, et av de første afrikanske land som fikk sin selvstendighet etter kolonitiden, og et land – som så mange andre på det samme kontinentet – med en blodig og dramatisk historie. Antallet militære maktovertakelser bare i Ghana har neppe noen fullstendig oversikt over. Men majorene fra Norge kom for å tjenestegjøre i en annen armé, og med andre våpen enn slike som smeller og som dreper. I de neste seks årene var de distriktsoffiserer – divisjonssjefer, ville man vel sagt i Norge – i tre forskjellige distrikter i Ghana.
Musiker med legedrøm
I årene 1942-1945 studerte Haakon Dahlstrøm ved Musikkonservatoriet, og fikk beste karakter i samtlige fag. Det sies at professorene ristet på hodet da Dahlstrøm etter den glimrende eksamensprestasjonen nøkternt slo fast at han skulle tilbake til Frelsesarmeen som korpsleder. Det var fra stillingen som nasjonal musikksekretær Haakon Dahlstrøm reiste ut som misjonær, og det var til denne stillingen han kom tilbake fra misjonsmarken. I mellomtiden hadde stillingen stått ubesatt. Det virker som det var «Dahlstrøm eller ingen» som var alternativet. Også da Dahlstrøm kom til stillingen første gang, hadde den stått vakant lenge. Faktisk siden 1904, da forgjengeren, oberstløytnant Klaus Østby, ble beordret til Sverige.
Med sin dype interesse for historien og sin sans for historiske paralleller, må han ha følt det både som en ære og en forpliktelse å overta kappen etter Klaus Østby. Da han som pensjonist arrangerte melodiene i Frelsesarmeens sangbok for hornmusikk, fortalte han at dersom han fant en melodi Østby har arrangert, brukte han det arrangementet. Østbys hånd var et kvalitetsstempel i seg selv. Men det store flertallet av de 703 arrangementene har nok Haakon Dahlstrøms signatur. En av hans tidligere medarbeidere sier at Dahlstrøm godt kunne ha levd av å være musiker, noe Dahlstrøm selv også var klar over.
Men det var lege han drømte om å bli. Det første, lille hindret på veien som eventuelt skulle føre til at denne drømmen kunne realiseres, var passert. Han hadde fått friplass på det som den gang het middelskolen. Karakterene fra folkeskolen tilsa en slik satsing fra det offentlige. Så fikk foreldrene hans nye arbeidsoppgaver i Frelsesarmeen, oppgaver som medførte at familien måtte flytte. Dermed glapp friplassen…
Hele livet bevarte han en varm kjærlighet til medisinen som fag, og tilegnet seg ustanselig kunnskaper om dette, som på så mange andre områder. Ekteskapet med Eili var det nærmeste han kom en realisering av drømmen om å bli lege. Hun var sykepleier og jordmor, og i de første årene i Ghana hendte det at han bisto henne under helsekontroll på noen av Frelsesarmeens helsestasjoner på den afrikanske landsbygda.Legedrømmen ble kanskje født i barneårene, da familieøkonomien kunne være så stram at spørsmålet om legebesøk kunne utgjøre et «være eller ikke være» på mer enn én måte. Et av barndomsminnene hans var om en syk bror som hadde sagt til moren da hun sa hun ville tilkalle lege: – Ikke doktor, mor – be heller til Gud.
Barn
Eili og Haakon fikk ingen barn sammen, men i Ghana tok de til seg en gutt som bodde i hjemmet deres i de årene de var der. John Kobina Otoo var navnet hans. Her i Norge var det ikke mange utenom den nærmeste familien som kjente til denne pleiesønnen, men da Haakon Dahlstrøm kunne feire sin 80-årsdag i 1987, hadde en av kommandørens søstre skrevet til «Ønskebrønnen» i Norsk Ukeblad, og dermed dukket John Kobina Otoo uventet – i hvert fall for hans tidligere pleieforeldre – opp på festen. Det ble et sterkt gjensyn, for å si det slik.Gutten hadde vært i tiårsalderen da han kom i ekteparet Dahlstrøms hjem i 1951. Egentlig skulle han være houseboy, men han ble både betraktet som og behandlet som en sønn i huset: – Og vi spiste alle måltider sammen, sa John, som da var en mann som nærmet seg 50 år, til Krigsropet i forbindelse med Norges-besøket.Det hadde vært meningen han skulle besøke Norge 25 år tidligere, men da ble det ikke noe av. Men til Dahlstrøms 80-årsdag var han der, i hvit Frelsesarmé-uniform, og kunne blant annet overrekke sin pleiefar en høvdingskjorte som gave fra Frelsesarmeen i Ghana.
Forkynneren
Ekteparet Dahlstrøm hadde vært utenlands i ti år da de kom til Norge i 1972. Dahlstrøms høyre hånd og sjefsekretær, K. A. Solhaug, var en besluttsom, handlekraftig og resultatorientert leder. Dahlstrøm kunne derfor med god samvittighet prioritere forkynnelsen, nærkontakten med lokalmenighetene og medarbeiderne rundt om på feltet.
Som forkynner var han mer kunstner enn han var lærer. Med bred pensel, maleriske bilder og stor språklig musikalitet la han fram sitt budskap. Den kraftige skikkelsen, den store hårmanken, blikket som det ikke alltid var like lett å få tak i bak de store brillene, og ikke minst, den særpregede røsten – alt dette gjorde ham til en opplevelse på talerstolen. Man kunne lett få assosiasjoner til de gammeltestamentlige profeter når han sto fram. «Forkynn Kristus!» var hans devise når medarbeidere og assistenter ba om råd til forkynnergjerningen. Morgenandaktene med Dahlstrøm kunne utvikle seg til rene seminarer, for dersom en av assistentene hans hadde et spørsmål eller et problem, hadde Dahlstrøm et svar eller råd i en av sine mange bøker på flere språk.
Gjennom mer enn 20 år etter at han var blitt pensjonert, reiste han land og strand rundt og holdt møter. Helst ville han besøke det som gjerne ble kalt «små korps», menigheter der det var få medlemmer og som sjelden fikk besøk. Han utvidet dette til også å omfatte steder der Frelsesarmeen hadde arbeidet tidligere, men senere lagt ned virksomheten. Og han besøkte utpostene. Noen steder kunne det være mange tiår siden sist det var besøk fra Frelsesarmeen. Andre ganger kunne kanskje disse besøkene være sammenfallende med en annen av interessene hans: Jernbane og reiseruter. På slutten av 1980-tallet besøkte han for eksempel Gol korps, og sammen med korpslederen fra den gang holdt han det som trolig har vært Frelsesarmeens siste møte på Finse. En av Gol sine utpostsoldater var banemester på Finse, og han ordnet med møtelokale på den nedlagte skolen på Finse. Etter møtet skulle Dahlstrøm tilbake til Oslo, men så fant han ut at han hadde jo aldri reist med Numedalsbanen. Det måtte han gjøre noe med, og i stedet for å ta toget de tre timene fra Gol til Oslo, tok han toget til Geilo, og deretter buss til Rødberg, og derfra tog – Numedalsbanen! – til Drammen. At hjemreisen på den måten tok en hel dag, affiserte ham ikke. I en alder av drøyt 80 år følte han at han hadde tid nok. Norskekysten kjente han så godt at han en gang sa til en medarbeider at han trodde han skulle klare å navigere langs store deler av den.
Hymnologen
– Jeg har gitt dagene til Gud, sa han da jeg intervjuet ham en gang rundt 1990. Da var han ennå «bare» 83 år, og nærmest i sin ungdoms fulle kraft. Temaet for intervjuetdet store, hymnologiske prosjektet han hadde gitt seg i kast med. På et kontor i Frelsesarmeens hus i Jacob Aalls gate, et kontor som bekreftet alle stereotypier om professorale forskerhuler, hadde han samlet enorme mengder noter, partiturer, sangtekster og sangbøker på en rekke språk, sammen med oppslagsverk og annen hymnologisk litteratur. Han anslo selv at han hadde omkring 50.000 titler, forfattere og komponister i kartoteket sitt. Det må ha vært det mest omfattende arkivet av kristen sang og musikk i Norge.Det var i 1949, under den første perioden som musikksekretær, at han begynte med dette arbeidet. Også her hadde han et forbilde som han følte stor takknemlighetsgjeld til. Det var brigadér Bernhard Fjærestrand, mangeårig redaktør i Krigsropet, og – som Dahlstrøm selv – en multibegavet autodidakt. Dahlstrøm selv hevdet at arkivet etter Fjærstrand utgjorde grunnstammen i hans eget arkiv.
Jeg har selv sittet og arbeidet med Dahlstrøms manuskripter til den faste, ukentlige artikkelen med omtale av sanger i Krigsropet. De var skrevet på alle typer papir, i utgangspunktet med skrivemaskin, men med så mange håndskrevne tilføyelser at det kunne være litt av et puslespill å få alt på plass. Men samtidig var det lærerikt, for det var et vell av kunnskaper og informasjoner i disse artiklene. Mye av dette stoffet ble samlet i de tre bøkene «Med takt og tone», «Mellom notelinjene» og «Ord i samklang», som kom i 1990 og 1991. Disse bøkene er fremdeles gullgruver for en som er interessert i sanger og deres bakgrunnshistorie, og det ligger sikkert fremdeles stoff til flere bøker i det materialet han samlet og de artiklene han skrev.
Gudsmannen
Både som leder og som pensjonert nestor hadde Haakon Dahlstrøm alltid syn for sine medmennesker. Han var oppmerksom mot alle og interessert i dem. Selv har jeg fremdeles liggende et kort han sendte meg etter at jeg hadde gjennomgått en operasjon. Der sto det, med hans karakteristiske håndskrift: ”Herre, han du elsker, er blitt syk!”
Med sin utpreget kunstneriske og sangvinske væremåte, kunne man lett tro at han var fjern og distré. Lærte man ham å kjenne, kom man fort ut av den misforståelsen. Han var en mann med utrolig mange interesser og var en spennende samtalepartner.Han syntes protestantiske kristne var altfor lite opptatt av jomfru Maria, for å ta ett eksempel. Som H.A. Tandberg, var han ikke fremmed for tanken om at de hellige som har levd før oss, ”de følger vår kamp og de ber for vår sei’r”.
Han var glødende opptatt av historien som historie, men også av de historiske klenodiene. Få ting gjorde ham så opprørt som når gamle flagg, instrumenter eller protokoller ble destruert. Og han ble aldri fortrolig med skikken som praktiseres i Frelsesarmeens begravelser, der man senker fanen over graven som en siste hilsen. Å senke fanen, oppfattet han som en kapitulasjon. Det fortelles at da meldingen om at hans mor var død, ble slått opp på Frelsesarmeens hovedkvarter, sto det nederst: «Vi senker fanen i ærbødighet over en fallen kriger.» Dahlstrøm skal ha revet meldingen ned fra tavlen, krøllet den sammen og kastet den fra seg med ordene: – Mor senket aldri fanen!
Det gjorde han ikke selv heller. Men sverdet måtte legges ned til slutt. Haakon Dahlstrøm ble forfremmet til herligheten 31. oktober, bare noen uker før han kunne feiret sin 100-årsdag.
Jeg kan også begynne med meldingen om at kommandør Haakon Dahlstrøm var utnevnt til ny territorialleder for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene. Den ble mottatt med patriotisk entusiasme over hele landet da den kom senvinteren 1972. Det var gått drøyt 30 år siden sist en norskfødt nordmann var blitt utnevnt som leder for Frelsesarmeen i Norge. Etter det som for enkelte fortonte seg som en uendelig rekke av engelske og svenske kommandører, hadde vi igjen fått en norskfødt leder som snakket norsk uten aksent og hadde en like norsk kone. Var det rart man var begeistret?Det var gått ti år siden ekteparet Dahlstrøm reiste fra Norge for å gjøre tjeneste som nestkommanderende for Frelsesarmeen i Nigeria. Tre år senere ble de ledere for arbeidet i ett av Afrikas største land – men også et land med mange uløste konflikter og spenninger i seg. Stikkordet var «Biafra» – regionen som rev seg løs fra resten av Nigeria, og som ble symbolet på en krig som varte i mange år. Som leder for Frelsesarmeens arbeid i et krigsherjet land, måtte Dahlstrøm mange ganger krysse linjene mellom de krigførende parter. Det manglet ikke på dramatiske begivenheter, men selv snakket han forholdsvis lite om disse.
Kjærlighet
Afrika var en «gammel kjærlighet» for ekteparet Dahlstrøm. Første gang de reiste ut som misjonærer var i 1951. Da kaptein Eili Holme og adjutant Haakon Dahlstrøm giftet seg i 1946 var nettopp misjonskallet ett av de områdene der de følte de var på linje med hverandre. Det fortelles riktig nok at sjefen for Kvinners Sosiale Arbeid, oberst Thora Isachsen, bare hadde blåst av dette siste da en av de få sykepleierutdannede slumsøstrene hennes kom og fortalte om gifteplanene: «Kom ikke til meg med misjonskallet Deres, kaptein! De er en forelsket ung pike, De – det er det som er saken».Hvor unge de forelskede var, var så sin sak: Brudgommen nærmet seg 40 år, og bruden var godt over 30. Og i januar 1951 satte de kursen mot det som den gang ble kalt Gullkysten. I dag er landet kjent som Ghana, et av de første afrikanske land som fikk sin selvstendighet etter kolonitiden, og et land – som så mange andre på det samme kontinentet – med en blodig og dramatisk historie. Antallet militære maktovertakelser bare i Ghana har neppe noen fullstendig oversikt over. Men majorene fra Norge kom for å tjenestegjøre i en annen armé, og med andre våpen enn slike som smeller og som dreper. I de neste seks årene var de distriktsoffiserer – divisjonssjefer, ville man vel sagt i Norge – i tre forskjellige distrikter i Ghana.
Musiker med legedrøm
I årene 1942-1945 studerte Haakon Dahlstrøm ved Musikkonservatoriet, og fikk beste karakter i samtlige fag. Det sies at professorene ristet på hodet da Dahlstrøm etter den glimrende eksamensprestasjonen nøkternt slo fast at han skulle tilbake til Frelsesarmeen som korpsleder. Det var fra stillingen som nasjonal musikksekretær Haakon Dahlstrøm reiste ut som misjonær, og det var til denne stillingen han kom tilbake fra misjonsmarken. I mellomtiden hadde stillingen stått ubesatt. Det virker som det var «Dahlstrøm eller ingen» som var alternativet. Også da Dahlstrøm kom til stillingen første gang, hadde den stått vakant lenge. Faktisk siden 1904, da forgjengeren, oberstløytnant Klaus Østby, ble beordret til Sverige.
Med sin dype interesse for historien og sin sans for historiske paralleller, må han ha følt det både som en ære og en forpliktelse å overta kappen etter Klaus Østby. Da han som pensjonist arrangerte melodiene i Frelsesarmeens sangbok for hornmusikk, fortalte han at dersom han fant en melodi Østby har arrangert, brukte han det arrangementet. Østbys hånd var et kvalitetsstempel i seg selv. Men det store flertallet av de 703 arrangementene har nok Haakon Dahlstrøms signatur. En av hans tidligere medarbeidere sier at Dahlstrøm godt kunne ha levd av å være musiker, noe Dahlstrøm selv også var klar over.
Men det var lege han drømte om å bli. Det første, lille hindret på veien som eventuelt skulle føre til at denne drømmen kunne realiseres, var passert. Han hadde fått friplass på det som den gang het middelskolen. Karakterene fra folkeskolen tilsa en slik satsing fra det offentlige. Så fikk foreldrene hans nye arbeidsoppgaver i Frelsesarmeen, oppgaver som medførte at familien måtte flytte. Dermed glapp friplassen…
Hele livet bevarte han en varm kjærlighet til medisinen som fag, og tilegnet seg ustanselig kunnskaper om dette, som på så mange andre områder. Ekteskapet med Eili var det nærmeste han kom en realisering av drømmen om å bli lege. Hun var sykepleier og jordmor, og i de første årene i Ghana hendte det at han bisto henne under helsekontroll på noen av Frelsesarmeens helsestasjoner på den afrikanske landsbygda.Legedrømmen ble kanskje født i barneårene, da familieøkonomien kunne være så stram at spørsmålet om legebesøk kunne utgjøre et «være eller ikke være» på mer enn én måte. Et av barndomsminnene hans var om en syk bror som hadde sagt til moren da hun sa hun ville tilkalle lege: – Ikke doktor, mor – be heller til Gud.
Barn
Eili og Haakon fikk ingen barn sammen, men i Ghana tok de til seg en gutt som bodde i hjemmet deres i de årene de var der. John Kobina Otoo var navnet hans. Her i Norge var det ikke mange utenom den nærmeste familien som kjente til denne pleiesønnen, men da Haakon Dahlstrøm kunne feire sin 80-årsdag i 1987, hadde en av kommandørens søstre skrevet til «Ønskebrønnen» i Norsk Ukeblad, og dermed dukket John Kobina Otoo uventet – i hvert fall for hans tidligere pleieforeldre – opp på festen. Det ble et sterkt gjensyn, for å si det slik.Gutten hadde vært i tiårsalderen da han kom i ekteparet Dahlstrøms hjem i 1951. Egentlig skulle han være houseboy, men han ble både betraktet som og behandlet som en sønn i huset: – Og vi spiste alle måltider sammen, sa John, som da var en mann som nærmet seg 50 år, til Krigsropet i forbindelse med Norges-besøket.Det hadde vært meningen han skulle besøke Norge 25 år tidligere, men da ble det ikke noe av. Men til Dahlstrøms 80-årsdag var han der, i hvit Frelsesarmé-uniform, og kunne blant annet overrekke sin pleiefar en høvdingskjorte som gave fra Frelsesarmeen i Ghana.
Forkynneren
Ekteparet Dahlstrøm hadde vært utenlands i ti år da de kom til Norge i 1972. Dahlstrøms høyre hånd og sjefsekretær, K. A. Solhaug, var en besluttsom, handlekraftig og resultatorientert leder. Dahlstrøm kunne derfor med god samvittighet prioritere forkynnelsen, nærkontakten med lokalmenighetene og medarbeiderne rundt om på feltet.
Som forkynner var han mer kunstner enn han var lærer. Med bred pensel, maleriske bilder og stor språklig musikalitet la han fram sitt budskap. Den kraftige skikkelsen, den store hårmanken, blikket som det ikke alltid var like lett å få tak i bak de store brillene, og ikke minst, den særpregede røsten – alt dette gjorde ham til en opplevelse på talerstolen. Man kunne lett få assosiasjoner til de gammeltestamentlige profeter når han sto fram. «Forkynn Kristus!» var hans devise når medarbeidere og assistenter ba om råd til forkynnergjerningen. Morgenandaktene med Dahlstrøm kunne utvikle seg til rene seminarer, for dersom en av assistentene hans hadde et spørsmål eller et problem, hadde Dahlstrøm et svar eller råd i en av sine mange bøker på flere språk.
Gjennom mer enn 20 år etter at han var blitt pensjonert, reiste han land og strand rundt og holdt møter. Helst ville han besøke det som gjerne ble kalt «små korps», menigheter der det var få medlemmer og som sjelden fikk besøk. Han utvidet dette til også å omfatte steder der Frelsesarmeen hadde arbeidet tidligere, men senere lagt ned virksomheten. Og han besøkte utpostene. Noen steder kunne det være mange tiår siden sist det var besøk fra Frelsesarmeen. Andre ganger kunne kanskje disse besøkene være sammenfallende med en annen av interessene hans: Jernbane og reiseruter. På slutten av 1980-tallet besøkte han for eksempel Gol korps, og sammen med korpslederen fra den gang holdt han det som trolig har vært Frelsesarmeens siste møte på Finse. En av Gol sine utpostsoldater var banemester på Finse, og han ordnet med møtelokale på den nedlagte skolen på Finse. Etter møtet skulle Dahlstrøm tilbake til Oslo, men så fant han ut at han hadde jo aldri reist med Numedalsbanen. Det måtte han gjøre noe med, og i stedet for å ta toget de tre timene fra Gol til Oslo, tok han toget til Geilo, og deretter buss til Rødberg, og derfra tog – Numedalsbanen! – til Drammen. At hjemreisen på den måten tok en hel dag, affiserte ham ikke. I en alder av drøyt 80 år følte han at han hadde tid nok. Norskekysten kjente han så godt at han en gang sa til en medarbeider at han trodde han skulle klare å navigere langs store deler av den.
Hymnologen
– Jeg har gitt dagene til Gud, sa han da jeg intervjuet ham en gang rundt 1990. Da var han ennå «bare» 83 år, og nærmest i sin ungdoms fulle kraft. Temaet for intervjuetdet store, hymnologiske prosjektet han hadde gitt seg i kast med. På et kontor i Frelsesarmeens hus i Jacob Aalls gate, et kontor som bekreftet alle stereotypier om professorale forskerhuler, hadde han samlet enorme mengder noter, partiturer, sangtekster og sangbøker på en rekke språk, sammen med oppslagsverk og annen hymnologisk litteratur. Han anslo selv at han hadde omkring 50.000 titler, forfattere og komponister i kartoteket sitt. Det må ha vært det mest omfattende arkivet av kristen sang og musikk i Norge.Det var i 1949, under den første perioden som musikksekretær, at han begynte med dette arbeidet. Også her hadde han et forbilde som han følte stor takknemlighetsgjeld til. Det var brigadér Bernhard Fjærestrand, mangeårig redaktør i Krigsropet, og – som Dahlstrøm selv – en multibegavet autodidakt. Dahlstrøm selv hevdet at arkivet etter Fjærstrand utgjorde grunnstammen i hans eget arkiv.
Jeg har selv sittet og arbeidet med Dahlstrøms manuskripter til den faste, ukentlige artikkelen med omtale av sanger i Krigsropet. De var skrevet på alle typer papir, i utgangspunktet med skrivemaskin, men med så mange håndskrevne tilføyelser at det kunne være litt av et puslespill å få alt på plass. Men samtidig var det lærerikt, for det var et vell av kunnskaper og informasjoner i disse artiklene. Mye av dette stoffet ble samlet i de tre bøkene «Med takt og tone», «Mellom notelinjene» og «Ord i samklang», som kom i 1990 og 1991. Disse bøkene er fremdeles gullgruver for en som er interessert i sanger og deres bakgrunnshistorie, og det ligger sikkert fremdeles stoff til flere bøker i det materialet han samlet og de artiklene han skrev.
Gudsmannen
Både som leder og som pensjonert nestor hadde Haakon Dahlstrøm alltid syn for sine medmennesker. Han var oppmerksom mot alle og interessert i dem. Selv har jeg fremdeles liggende et kort han sendte meg etter at jeg hadde gjennomgått en operasjon. Der sto det, med hans karakteristiske håndskrift: ”Herre, han du elsker, er blitt syk!”
Med sin utpreget kunstneriske og sangvinske væremåte, kunne man lett tro at han var fjern og distré. Lærte man ham å kjenne, kom man fort ut av den misforståelsen. Han var en mann med utrolig mange interesser og var en spennende samtalepartner.Han syntes protestantiske kristne var altfor lite opptatt av jomfru Maria, for å ta ett eksempel. Som H.A. Tandberg, var han ikke fremmed for tanken om at de hellige som har levd før oss, ”de følger vår kamp og de ber for vår sei’r”.
Han var glødende opptatt av historien som historie, men også av de historiske klenodiene. Få ting gjorde ham så opprørt som når gamle flagg, instrumenter eller protokoller ble destruert. Og han ble aldri fortrolig med skikken som praktiseres i Frelsesarmeens begravelser, der man senker fanen over graven som en siste hilsen. Å senke fanen, oppfattet han som en kapitulasjon. Det fortelles at da meldingen om at hans mor var død, ble slått opp på Frelsesarmeens hovedkvarter, sto det nederst: «Vi senker fanen i ærbødighet over en fallen kriger.» Dahlstrøm skal ha revet meldingen ned fra tavlen, krøllet den sammen og kastet den fra seg med ordene: – Mor senket aldri fanen!
Det gjorde han ikke selv heller. Men sverdet måtte legges ned til slutt. Haakon Dahlstrøm ble forfremmet til herligheten 31. oktober, bare noen uker før han kunne feiret sin 100-årsdag.
Publisert i Krigsropet nr. 6/2007
– funnet fram igjen i forbindelse med meldingen om at Eili Dahlstrøm døde 16. juni 2009.
– funnet fram igjen i forbindelse med meldingen om at Eili Dahlstrøm døde 16. juni 2009.
lørdag 20. desember 2008
HARALD HJELM-LARSEN – NYBROTTSMANN PÅ FLERE FELT - I
Av Nils-Petter Enstad
Han hørte til dem som brøt nytt land på kristensektoren i Norge, misjonslederen og redaktøren Harald Hjelm-Larsen. I sin ungdom var han blant pionerene i Frelsesarmeen, i sin manndom satte han et sterkt og varig preg på Den norske Misjonsallianse, og etter hvert som han nærmet seg pensjonsalderen, tok han initiativet til å danne et fellesskap av forhenværende frelsesoffiserer, det som i dag heter Kameratforbundet. Gjennom et langt liv satte han mange spor etter seg.
Han ble født i Kristiansand 29. november 1872. Bare fem år gammel mistet han sin far, som var kaptein på et av de første dampskip i rute mellom Oslo og Bergen. I minneboka ”Jeg møtte dem på veien”, som han ga ut to år før han døde, forteller han at han og hans mor hadde fått fulgt med faren til en havneby der skipet hans skulle bygges om. Men da arbeidet var ferdig, ble far syk av dobbeltsidig lungebetennelse. Det var en dramatisk diagnose på 1870-tallet, og reisen hjem ble et kappløp med døden. Men de nådde hjem, og faren fikk dø der. I dødsøyeblikket siterte han hviskende fra Salme 32 til sin kone: ”Salig er den hvis synd er skjult”.
Harald var sine foreldres eneste barn, og da hans mor også døde tidlig, fikk han den siste del av oppveksten hos sine besteforeldre. Her lærte han den økumeniske innstillingen som preget ham hele livet. I et intervju da han fylte 70 år bekjenner han seg klart og tydelig til tanken om Guds barns enhet. ”(Den) har jeg visstnok arvet etter mine besteforeldre. Deres hjem i Kristiansand sto åpent både for haugianere og hernhuter, noe som ikke var alminnelig i de dager,” fortalte han.
Til tross for meget gode evner, ble den unge Hjelm-Larsen av økonomiske grunner avskåret fra å ta en akademisk utdannelse. I 1888 kommer Frelsesarmeen til Norge, og brer seg raskt over store deler av landet. I 1894 slutter Harald Hjelm- Larsen seg til denne bevegelsen, og trosser både venners og slektningers velmente råd om å finne en annen arena for sitt kall. På karrierekortet hans som frelsesoffiser står ”diakonielev” oppført som ”Siste beskjeftigelse”, og at han er utdannet som navigatør. Under rubrikken ”språkkunnskaper” er oppført norsk, engelsk og tysk.
PRESSEMANN
Noen formell krigsskoleutdannelse fikk han aldri. Med rang som kadett ble han beordret som assistent til Kristiania 3. korps, som den gang hadde møtene sine i en enkel bakgård i Thor Olsens gate. Tre måneder senere beordres han til Bergen 1. korps som assistent. Frelsesarmeens ledelse oppdaget ganske snart Hjelm-Larsen var den fødte pressemann, og allerede sommeren 1895 blir han, med rang som kaptein, beordret som redaktør for Krigsropet. Han er den tredje i rekken av redaktører etter at bladet kom med sitt første nummer 15. mai 1888. Den første var kaptein Anne Bøe, som senere skrev sitt navn i norsk pressehistorie som grunnlegger av bladet ”Urd”. Hun var redaktør i fire år, og ble etterfulgt av den danske adjutant Carl Hyllested, kjent blant annet for sangen ”Det lyser nå, det gryr av dag”.
Hjelm-Larsen var i første omgang redaktør i to år, bare avbrutt av noen måneders tjeneste i Kristiania 3. korps. I 1897 ble han så beordret som sekretær for Armeens nestkommanderende, den engelske brigadér William Palmer.
ANDRE OPPGAVER
Etter tiden som sjefsekretærens sekretær, fulgte tre korpsordrer, før han i 1899 igjen kom til hovedkvarteret, denne gang i ”spesielt oppdrag”. Men bare fire måneder senere har man notert ”avgått” i karrierekortet, det vil si at han hadde trukket seg fra offiserstjenesten. Selv nevner han ikke dette med ett ord i minneboka si, som stort sett er skildringer av personer han har møtt, og hvor han i overraskende liten grad ”byr på seg selv” og sitt eget liv. Det spesielle oppdraget kan ha vært arbeidet med den første av Frelsesarmeens historiebøker i Norge. ”Under blods- og ildsfanen” kom ut i mars 1900, og tok for seg Frelsesarmeens historie fra 1888 til 1900.
Merknaden på karrierekortet er underlig også av andre grunner, for i følge historieboka ”50 års korstog” ble Hjelm-Larsen beordret som redaktør av Krigsropet for andre gang ved årsskiftet 1901, og satt i stillingen et halvt års tid. Men gjenopptatt som offiser ble han ikke før i august 1901, i følge det samme karrierekortet. Det skjer i forbindelse med at han får ordre som korpsoffiser i USA. Det er selvfølgelig en teoretisk mulighet for at han har vært ”sivilt ansatt” som redaktør i denne korte perioden. Det forklarer i så fall hvorfor det i ”50 års korstog” heter det at ”i mai måned avløstes redaktør Harald Hjelm-Larsen av stabskaptein H.A. Tandberg som sjef for redaksjonsdepartementet”. Det er kanskje ikke tilfeldig at han er omtalt uten rang i denne forbindelse – i en bok som er skrevet av ham som avløste ham som redaktør både denne gangen og senere.
I USA var Hjelm-Larsen stasjonert ved tre korps. Høsten 1902 giftet han seg kaptein Anna Hansen. De fikk to barn, sønnen Harald Kåre, som ble født i USA høsten 1903, og datteren Aase Evelyn, som ble født i november 1905. I 1904 hadde familien vendt tilbake til Norge, der adjutant Hjelm-Larsen fikk ordre som sekretær for kommandør William Ridsel.
Anna Hjelm-Larsen var født 16. oktober 1873, og var altså ett år yngre enn sin mann. Det finnes ikke noe karrierekort på henne ved hovedkvarteret, noe som tyder på at hun var blitt frelsesoffiser i USA. Kanskje kjente hun sin vordende ektemann allerede før han utvandret, eller om hun ble kjent med ham ”over there”.
REDAKTØR IGJEN
Etter forskjellige oppgaver ved hovedkvarteret, ble Hjelm-Larsen redaktør for Krigsropet nok en gang høsten 1906. Han avløste major H.A. Tandberg, som ble beordret som divisjonssjef i Nordre divisjon. ”Redaksjonsstolen skal bekles av en offiser som allerede har vunnet sine sporer i litterært arbeid, og som uten tvil gjennom sin dyktighet i den retning vil sørge for at Armeens publikasjoner vedlikeholder den ærefulle stilling de allerede har inntatt blant de religiøse blad her i landet,” skrev sjefsekretæren, oberstlt. Sidney Maidment, i sine notiser i Krigsropet 23. august 1906. ”Jeg sikter til adjutant Hjelm-Larsen,” legger han til.
Denne beordringen innledet den lengste av Hjelm-Larsens i alt fire perioder som redaktør i Krigsropet. Den varte i hele ni år. Sommeren 1915 ble han utnevnt til nasjonal ungdomssekretær, mens brigadér Carl Breien ble utnevnt til ny redaktør. I løpet av de ni årene hadde Krigsropets opplag nesten fordoblet seg, ”og står etter samstemte uttalelser fra kompetent hold i første rekke blant Norges religiøse blader,” skrev landslederen, oberst J. A. H. Povlsen, i sin redegjørelse for det som den gang kaltes ”stabsforflytninger”.
Harald Hjelm-Larsen var ikke spesielt synlig i spaltene mens han var redaktør for Krigsropet. Det kunne gå uker mellom hver gang signaturen hans sto på trykk. Kontrasten til etterfølgeren Carl Breien er påfallende. Han skrev ukentlig lederartikler signert ”C.B”, og satte også gjerne andre tekster av seg selv, dikt og artikler, på trykk. Breiens datter Bjarlinn (senere kjent som fru oberstlt. Holthe) var aspirant på denne tiden, og reiste til den internasjonale krigsskolen i London – en prosess Krigsropets lesere fikk følge i detalj gjennom flere nummer av bladet.
Han ble født i Kristiansand 29. november 1872. Bare fem år gammel mistet han sin far, som var kaptein på et av de første dampskip i rute mellom Oslo og Bergen. I minneboka ”Jeg møtte dem på veien”, som han ga ut to år før han døde, forteller han at han og hans mor hadde fått fulgt med faren til en havneby der skipet hans skulle bygges om. Men da arbeidet var ferdig, ble far syk av dobbeltsidig lungebetennelse. Det var en dramatisk diagnose på 1870-tallet, og reisen hjem ble et kappløp med døden. Men de nådde hjem, og faren fikk dø der. I dødsøyeblikket siterte han hviskende fra Salme 32 til sin kone: ”Salig er den hvis synd er skjult”.
Harald var sine foreldres eneste barn, og da hans mor også døde tidlig, fikk han den siste del av oppveksten hos sine besteforeldre. Her lærte han den økumeniske innstillingen som preget ham hele livet. I et intervju da han fylte 70 år bekjenner han seg klart og tydelig til tanken om Guds barns enhet. ”(Den) har jeg visstnok arvet etter mine besteforeldre. Deres hjem i Kristiansand sto åpent både for haugianere og hernhuter, noe som ikke var alminnelig i de dager,” fortalte han.
Til tross for meget gode evner, ble den unge Hjelm-Larsen av økonomiske grunner avskåret fra å ta en akademisk utdannelse. I 1888 kommer Frelsesarmeen til Norge, og brer seg raskt over store deler av landet. I 1894 slutter Harald Hjelm- Larsen seg til denne bevegelsen, og trosser både venners og slektningers velmente råd om å finne en annen arena for sitt kall. På karrierekortet hans som frelsesoffiser står ”diakonielev” oppført som ”Siste beskjeftigelse”, og at han er utdannet som navigatør. Under rubrikken ”språkkunnskaper” er oppført norsk, engelsk og tysk.
PRESSEMANN
Noen formell krigsskoleutdannelse fikk han aldri. Med rang som kadett ble han beordret som assistent til Kristiania 3. korps, som den gang hadde møtene sine i en enkel bakgård i Thor Olsens gate. Tre måneder senere beordres han til Bergen 1. korps som assistent. Frelsesarmeens ledelse oppdaget ganske snart Hjelm-Larsen var den fødte pressemann, og allerede sommeren 1895 blir han, med rang som kaptein, beordret som redaktør for Krigsropet. Han er den tredje i rekken av redaktører etter at bladet kom med sitt første nummer 15. mai 1888. Den første var kaptein Anne Bøe, som senere skrev sitt navn i norsk pressehistorie som grunnlegger av bladet ”Urd”. Hun var redaktør i fire år, og ble etterfulgt av den danske adjutant Carl Hyllested, kjent blant annet for sangen ”Det lyser nå, det gryr av dag”.
Hjelm-Larsen var i første omgang redaktør i to år, bare avbrutt av noen måneders tjeneste i Kristiania 3. korps. I 1897 ble han så beordret som sekretær for Armeens nestkommanderende, den engelske brigadér William Palmer.
ANDRE OPPGAVER
Etter tiden som sjefsekretærens sekretær, fulgte tre korpsordrer, før han i 1899 igjen kom til hovedkvarteret, denne gang i ”spesielt oppdrag”. Men bare fire måneder senere har man notert ”avgått” i karrierekortet, det vil si at han hadde trukket seg fra offiserstjenesten. Selv nevner han ikke dette med ett ord i minneboka si, som stort sett er skildringer av personer han har møtt, og hvor han i overraskende liten grad ”byr på seg selv” og sitt eget liv. Det spesielle oppdraget kan ha vært arbeidet med den første av Frelsesarmeens historiebøker i Norge. ”Under blods- og ildsfanen” kom ut i mars 1900, og tok for seg Frelsesarmeens historie fra 1888 til 1900.
Merknaden på karrierekortet er underlig også av andre grunner, for i følge historieboka ”50 års korstog” ble Hjelm-Larsen beordret som redaktør av Krigsropet for andre gang ved årsskiftet 1901, og satt i stillingen et halvt års tid. Men gjenopptatt som offiser ble han ikke før i august 1901, i følge det samme karrierekortet. Det skjer i forbindelse med at han får ordre som korpsoffiser i USA. Det er selvfølgelig en teoretisk mulighet for at han har vært ”sivilt ansatt” som redaktør i denne korte perioden. Det forklarer i så fall hvorfor det i ”50 års korstog” heter det at ”i mai måned avløstes redaktør Harald Hjelm-Larsen av stabskaptein H.A. Tandberg som sjef for redaksjonsdepartementet”. Det er kanskje ikke tilfeldig at han er omtalt uten rang i denne forbindelse – i en bok som er skrevet av ham som avløste ham som redaktør både denne gangen og senere.
I USA var Hjelm-Larsen stasjonert ved tre korps. Høsten 1902 giftet han seg kaptein Anna Hansen. De fikk to barn, sønnen Harald Kåre, som ble født i USA høsten 1903, og datteren Aase Evelyn, som ble født i november 1905. I 1904 hadde familien vendt tilbake til Norge, der adjutant Hjelm-Larsen fikk ordre som sekretær for kommandør William Ridsel.
Anna Hjelm-Larsen var født 16. oktober 1873, og var altså ett år yngre enn sin mann. Det finnes ikke noe karrierekort på henne ved hovedkvarteret, noe som tyder på at hun var blitt frelsesoffiser i USA. Kanskje kjente hun sin vordende ektemann allerede før han utvandret, eller om hun ble kjent med ham ”over there”.
REDAKTØR IGJEN
Etter forskjellige oppgaver ved hovedkvarteret, ble Hjelm-Larsen redaktør for Krigsropet nok en gang høsten 1906. Han avløste major H.A. Tandberg, som ble beordret som divisjonssjef i Nordre divisjon. ”Redaksjonsstolen skal bekles av en offiser som allerede har vunnet sine sporer i litterært arbeid, og som uten tvil gjennom sin dyktighet i den retning vil sørge for at Armeens publikasjoner vedlikeholder den ærefulle stilling de allerede har inntatt blant de religiøse blad her i landet,” skrev sjefsekretæren, oberstlt. Sidney Maidment, i sine notiser i Krigsropet 23. august 1906. ”Jeg sikter til adjutant Hjelm-Larsen,” legger han til.
Denne beordringen innledet den lengste av Hjelm-Larsens i alt fire perioder som redaktør i Krigsropet. Den varte i hele ni år. Sommeren 1915 ble han utnevnt til nasjonal ungdomssekretær, mens brigadér Carl Breien ble utnevnt til ny redaktør. I løpet av de ni årene hadde Krigsropets opplag nesten fordoblet seg, ”og står etter samstemte uttalelser fra kompetent hold i første rekke blant Norges religiøse blader,” skrev landslederen, oberst J. A. H. Povlsen, i sin redegjørelse for det som den gang kaltes ”stabsforflytninger”.
Harald Hjelm-Larsen var ikke spesielt synlig i spaltene mens han var redaktør for Krigsropet. Det kunne gå uker mellom hver gang signaturen hans sto på trykk. Kontrasten til etterfølgeren Carl Breien er påfallende. Han skrev ukentlig lederartikler signert ”C.B”, og satte også gjerne andre tekster av seg selv, dikt og artikler, på trykk. Breiens datter Bjarlinn (senere kjent som fru oberstlt. Holthe) var aspirant på denne tiden, og reiste til den internasjonale krigsskolen i London – en prosess Krigsropets lesere fikk følge i detalj gjennom flere nummer av bladet.
Dette kan ha hatt med ulike personlighetstyper å gjøre – det å sette sitt lys under en skjeppe var nok ikke det som lå mest naturlig for Carl Breien. Men det kan også ha med ulike oppfatninger av hvordan redaktørrollen skal forstås å gjøre.
I denne tredje redaktørperioden var Harald Hjelm-Larsen mest synlig i forbindelse med at han fratrådte. Både har han en farvelhilsen, der han takker spesielt sin medarbeider Bernhard Fjærestrand, og de mange krigsropsselgerne over hele landet. Uka etter er det nok en omtale av ”Den fratredende redaktør”, illustrert med et stort fotografi, der det blant annet opplyses at han er den redaktør av Krigsropet som har sittet lengst sammenhengende i stillingen. Fremdeles er en sammenhengende redaktørperiode på ni år blant de lengste i Krigsropets historie.
MELLOMSPILL I UNGDOMSARBEIDET
Ordren som nasjonal ungdomssekretær ble av kort varighet. Etter bare ett år fikk Hjelm-Larsen farvel fra denne oppgaven, og ble redaktør for fjerde og siste gang i 1916. Oberst Povlsen skrev i Krigsropet at Hjelm-Larsen ”ble som bekjent allerede snart etter (han tiltrådte som nasjonal ungdomssekretær) angrepet av en alvorlig og hardnakket nervesykdom som har gjort det umulig for ham å føre det reiseliv og ha de mange møter som nødvendigvis er forbundet med (denne) stillingen”. Det heter videre at legen bestemt fråråder ”offentlig arbeid”, men kontorarbeid kan han imidlertid klare.
Om den alvorlige ”nervesykdommen” var av psykisk eller mer somatisk karakter, er ikke godt å vite, men beskrivelsen kan vel tyde på det første. Dette kan også ha hatt sammenheng med Anna Hjelm-Larsens helsetilstand, at ektemannen ikke taklet å være på reise lange perioder av gangen med en sykelig kone og to tenåringsbarn.
Den siste perioden som redaktør ble kortvarig. I oktober 1917 trakk brigadér Hjelm-Larsen og frue seg tilbake fra aktiv offiserstjeneste. I ”50 års korstog” heter det at han ”så seg på grunn av helbreds og andre private forhold nødt til å fratre sin stilling”. Denne litt kryptiske formuleringen er den samme som oberst Povlsen brukte i Krigsropet da han meddelte brigadérens avgang. Fru Hjelm-Larsens helsetilstand har vært nevnt som forklaring. Trolig led hun av det som den gang ble kalt ”tæring”. Hun døde 30. mars 1919, bare knapt 45 år gammel. Dødsfallet er omtalt i Krigsropet, og er også nevnt i ”50 års korstog”. Oberstlt. Carl Breien la på krans fra Frelsesarmeens hovedkvarter, heter det i den korte notisen.
I boka som kom ut da avisa Dagen hadde sitt 50-årsjubileum, heter det at man i forbindelse med planleggingen av den nye avisa var på utkikk etter en sjefsekretær som kunne være redaktørens stedfortreder. Første henvendte man seg til forfatteren Oscar Handeland, deretter til misjonær og forfatter P. S. Eikrem, men begge disse avslo tilbudet. ”Tredjemann på lista var forretningsfører H. Hjelm Larsen i Kristiania. Han aksepterte, men måtte av familiære grunner frasi seg stillingen allerede før Dagen begynte å utkomme. Han oppholdt seg dog en kort tid i Bergen for å hjelpe ved avisens start. Deretter bestyrte han Dagens Oslo-kontor inntil 1932.”
Avisa Dagen kom med sitt første nummer i august 1919. Trolig var det Annas sykdom som gjorde at Hjelm-Larsen i første omgang måtte takke nei til stillingen i Dagen. I rapporten fra Annas begravelse heter det at det også var krans ”fra firmaet William Farre” – dette har trolig vært Haralds arbeidsgiver. Kransen ble lagt på av en ”herr T. Øgrim”, som det står i Krigsropet. For de som synes det er ”noe kjent” ved Øgrim-navnet, kan det opplyses at han som la på kransen er identisk med han som senere satte sitt sterke preg på Frelsesarmeens historie i Norge, blant annet som territorialleder fra 1945 og i noen år framover. Rundt 1920 hadde Øgrim et kort opphold i sin karriere som frelsesoffiser. Bakgrunnen for denne pausen skal det ikke spekuleres i her. William Farre, som tydeligvis var både Øgrims og Hjelm-Larsens arbeidsgiver, var en tidligere musikant i Frelsesarmeens stabsmusikkops.
Tragediene var ikke slutt med Annas dødsfall. Sommeren 1928 døde datteren Åse Evelyn, ennå ikke 23 år gammel, og i 1936 døde også sønnen Harald Kåre. Han var 33 år gammel, og etterlot seg en sønn på to år.
I denne tredje redaktørperioden var Harald Hjelm-Larsen mest synlig i forbindelse med at han fratrådte. Både har han en farvelhilsen, der han takker spesielt sin medarbeider Bernhard Fjærestrand, og de mange krigsropsselgerne over hele landet. Uka etter er det nok en omtale av ”Den fratredende redaktør”, illustrert med et stort fotografi, der det blant annet opplyses at han er den redaktør av Krigsropet som har sittet lengst sammenhengende i stillingen. Fremdeles er en sammenhengende redaktørperiode på ni år blant de lengste i Krigsropets historie.
MELLOMSPILL I UNGDOMSARBEIDET
Ordren som nasjonal ungdomssekretær ble av kort varighet. Etter bare ett år fikk Hjelm-Larsen farvel fra denne oppgaven, og ble redaktør for fjerde og siste gang i 1916. Oberst Povlsen skrev i Krigsropet at Hjelm-Larsen ”ble som bekjent allerede snart etter (han tiltrådte som nasjonal ungdomssekretær) angrepet av en alvorlig og hardnakket nervesykdom som har gjort det umulig for ham å føre det reiseliv og ha de mange møter som nødvendigvis er forbundet med (denne) stillingen”. Det heter videre at legen bestemt fråråder ”offentlig arbeid”, men kontorarbeid kan han imidlertid klare.
Om den alvorlige ”nervesykdommen” var av psykisk eller mer somatisk karakter, er ikke godt å vite, men beskrivelsen kan vel tyde på det første. Dette kan også ha hatt sammenheng med Anna Hjelm-Larsens helsetilstand, at ektemannen ikke taklet å være på reise lange perioder av gangen med en sykelig kone og to tenåringsbarn.
Den siste perioden som redaktør ble kortvarig. I oktober 1917 trakk brigadér Hjelm-Larsen og frue seg tilbake fra aktiv offiserstjeneste. I ”50 års korstog” heter det at han ”så seg på grunn av helbreds og andre private forhold nødt til å fratre sin stilling”. Denne litt kryptiske formuleringen er den samme som oberst Povlsen brukte i Krigsropet da han meddelte brigadérens avgang. Fru Hjelm-Larsens helsetilstand har vært nevnt som forklaring. Trolig led hun av det som den gang ble kalt ”tæring”. Hun døde 30. mars 1919, bare knapt 45 år gammel. Dødsfallet er omtalt i Krigsropet, og er også nevnt i ”50 års korstog”. Oberstlt. Carl Breien la på krans fra Frelsesarmeens hovedkvarter, heter det i den korte notisen.
I boka som kom ut da avisa Dagen hadde sitt 50-årsjubileum, heter det at man i forbindelse med planleggingen av den nye avisa var på utkikk etter en sjefsekretær som kunne være redaktørens stedfortreder. Første henvendte man seg til forfatteren Oscar Handeland, deretter til misjonær og forfatter P. S. Eikrem, men begge disse avslo tilbudet. ”Tredjemann på lista var forretningsfører H. Hjelm Larsen i Kristiania. Han aksepterte, men måtte av familiære grunner frasi seg stillingen allerede før Dagen begynte å utkomme. Han oppholdt seg dog en kort tid i Bergen for å hjelpe ved avisens start. Deretter bestyrte han Dagens Oslo-kontor inntil 1932.”
Avisa Dagen kom med sitt første nummer i august 1919. Trolig var det Annas sykdom som gjorde at Hjelm-Larsen i første omgang måtte takke nei til stillingen i Dagen. I rapporten fra Annas begravelse heter det at det også var krans ”fra firmaet William Farre” – dette har trolig vært Haralds arbeidsgiver. Kransen ble lagt på av en ”herr T. Øgrim”, som det står i Krigsropet. For de som synes det er ”noe kjent” ved Øgrim-navnet, kan det opplyses at han som la på kransen er identisk med han som senere satte sitt sterke preg på Frelsesarmeens historie i Norge, blant annet som territorialleder fra 1945 og i noen år framover. Rundt 1920 hadde Øgrim et kort opphold i sin karriere som frelsesoffiser. Bakgrunnen for denne pausen skal det ikke spekuleres i her. William Farre, som tydeligvis var både Øgrims og Hjelm-Larsens arbeidsgiver, var en tidligere musikant i Frelsesarmeens stabsmusikkops.
Tragediene var ikke slutt med Annas dødsfall. Sommeren 1928 døde datteren Åse Evelyn, ennå ikke 23 år gammel, og i 1936 døde også sønnen Harald Kåre. Han var 33 år gammel, og etterlot seg en sønn på to år.
HARALD HJELM-LARSEN – NYBROTTSMANN PÅ FLERE FELT - II
EN NY BANE…
Det burde ikke vært noe i veien for at Hjelm-Larsen som enkemann kunne ha vendt tilbake til offiserstjenesten, selv med ansvaret for to tenåringsbarn. Han var fremdeles ikke mer enn 47 år, og i sin manndoms kraft, for å bruke et gammelmodig uttrykk. Han hadde hatt sentrale stillinger i Frelsesarmeen gjennom mange år. Det er ingen grunn til å tro annet enn at han ville blitt tatt imot med åpne armer om han hadde ønsket å tre inn igjen i offisersrekkene.
Slik gikk det uansett ikke. Om det har vært erfaringer eller opplevelser fra offiserstiden, eller fra oppbruddet, som kom i veien, om det var noen uløste konflikter mellom ham og Frelsesarmeen – alt slikt vil bare være spekulasjoner. Men når man leser en del av de artiklene han noen år senere skrev i ”Ex-Nytt”, er det ikke vanskelig å finne ”undertekster” som kan tyde på at det kunne ligge en del sårhet og frustrasjon, kanskje tilmed bitterhet, når han tenkte tilbake på den prosessen det var å bygge seg opp en ny tilværelse etter å ha sluttet som frelsesoffiser. I 1935 skrev han: ”Kameratskapstonen er en av de viktigste i kristenlivet. For et menneske som blir satt alene i land på en øde øy, kan det måskje finnes en eller annen erstatning, men det normale liv for en nåtidskristen, det er et liv i kameratskap. Et normalt kristenliv kan ikke leve i isolert ensomhet. Mangel på kameratskap er helvete, enten det er i hjemmet, på arbeidsplassen, det sosiale liv eller i menighetslivet.”
Da han fylte 70 år i 1942, ga han denne begrunnelsen for at han tok initiativ til å starte et forbund av tidligere frelsesoffiserer: ”Jeg så et fond av erfaring og duelighet som mine mange ex-offiserskamerater ikke fikk høve til å utnytte til Guds ære og seg selv til velsignelse.” Så sent som i 1957, året før han døde, skrev han i Ex-Nytt om det å slutte som frelsesoffiser: ”Så var det å finne en ny bane. Det var ikke alltid så lett. De grunnleggende ungdomsår var tilbakelagt, man kjente seg fremmed i de fleste kristelige forsamlinger, og blant Frelsesarmeens folk kjente man seg som desertør”. Det kan ligge mye følelser i disse ordene.
Det kan selvsagt være tilfeldig at det ikke var nevnt i Krigsropet, verken da den mangeårige redaktøren fylte 50 år i 1922, eller da han ble 60 år i 1932. Fra og med 70-årsdagen i 1942 og fram til han døde i 1958 var imidlertid merkedagene hans alltid nevnt i Krigsropet – om enn med stort sett den samme teksten hver gang. For utover på 1930-tallet ble Harald Hjelm-Larsen etter hvert et ”tungt” navn i kristen-Norge. Det som måtte ha vært av såre følelser var glemt, og Harald Hjelm-Larsen var en mann også Frelsesarmeen kunne være stolt av.
NYTT EKTESKAP
Harald Hjelm-Larsen var gift to ganger. Hans andre kone, Hildur Klingsaid, var 26 år yngre enn ham, og umiddelbart skulle man tro at det at han inngikk et ekteskap der aldersforskjellen var så stor, var årsaken til at han ikke vendte tilbake til offiserstjenesten. En så stor aldersforskjell ville ikke Frelsesarmeen kunne akseptere ut fra de regler som gjaldt den gang. Men som vi skal se nedenfor, levde Hjelm-Larsen lenge alene før han giftet seg igjen.
Første gang man leser om Hildur, er i forbindelse med dannelsen av Forbundet av tidligere frelsesoffiserer i 1933. I referatet står det at ”frøken H. Klingsaid” ble valgt som visesekretær i det første forbundsstyret på det konstituerende møtet i september det året. I referatet fra det første årsmøtet i forbundet, i oktober 1934, er hun referert til som ”fru Hjelm-Larsen”. Trolig ble det nye ekteskapet inngått i 1933, noe som betyr at Harald hadde vært enkemann i 13-14 år før han giftet seg igjen. Om romansen mellom de to forholdsvis voksne menneskene var noe som oppsto i forbindelse med dannelsen av "eks-forbundet", eller om de hadde kontakt tidligere, er av de ting kildene tier om, og som vi derfor ikke vet noe mer om.
Hildur Hjelm-Larsen var datter av en annen av Frelsesarmeens veteraner, nemlig oberstlt. Jens Klingsaid. Hun var født i 1898, og ble frelsesoffiser i 1917. Hennes første ordre var som assistent ved Lillehammer korps. Robust kan hun ikke ha vært, for etter trekvart år på Lillehammer hadde hun ett års hvile før hun ble beordret til finansavdelingen ved hovedkvarteret. Ett år senere, i 1920, trakk hun som frelsesoffiser. Senere tok hun sangutdannelse, og var blant annet stemmebrukslærer ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo. Hun døde i 1978, 20 år etter sin mann.
Hildur og Harald fikk ingen barn sammen, men Haralds sønnesønn, Harald William, vokste opp i hjemmet deres. Da guttens far døde i 1936 bodde han sammen med sin familie i USA. Hans enke dro tilbake til Norge med sønnen, men reiste så tilbake til USA alene. På grunn av krigen gikk det mange år før mor og sønn møttes igjen. Harald William, som var 81 år gammel da han ble intervjuet med tanke på denne artikkelen, sier han hadde et godt barndomshjem hos sin farfar og hans kone, og det er dem han regner som sine foreldre.
MISJONSMANNEN
Det var som en godt voksen mann Harald Hjelm-Larsen ble ført inn i det selv kalte ”en annen bane”, og det som på mange måter er blitt stående som livsverket hans i norsk kristenliv. De mange årene som redaktør i Krigsropet hadde nok gitt ham en plattform og en trygghet han kunne ta med seg inn i den neste livsoppgaven. Den organisasjonen Hjelm-Larsen kom til å gjøre en innsats i de neste årene, kan ha mange fellestrekk med Frelsesarmeen ved at den ikke er spesielt dogmatisk, at den er handlings- og resultatorientert, og at den har en slags mellomstilling i forhold til Den norske kirke som kan ha mye til felles med den stillingen også Frelsesarmeen i Norge har hatt gjennom store deler av sin historie. Vi snakker om Den norske Misjonsallianse.
Det var i 1923 Harald Hjelm-Larsen ble kalt til Misjonsalliansens tjeneste. Da var alliansens grunnlegger, dr. philos. Ludvig Eriksen, alvorlig syk. Han kalte til seg Harald Hjelm-Larsen og ba ham overta ansvaret for misjonen. Hjelm-Larsen forteller i sin minnebok at han var svært nølende til om han kunne ta på seg dette, men etter å ha bedt over saken, sa han ja til å vikariere noen måneder. Eriksens sykdom forverret seg, og det ble klart at han ikke hadde lenge igjen. Ludvig Eriksen døde i 1924, men fikk oppleve at Harald Hjelm-Larsen sa seg villig til å overta ansvaret.
Misjonsalliansen var på det tidspunkt en liten misjonsorganisasjon med bare fem misjonærer. De første årene måtte derfor Hjelm-Larsen kombinere dobbeltvervet som generalsekretær og redaktør i Misjonsalliansen med stillingen som leder for Dagens Oslo-kontor. Riktignok fikk han ansatt en journalist til, men det sier seg selv at ble mange lange arbeidsdager for en mann som nå hadde passert 50 år.
Forfatteren Kjell Hagen skriver i Misjonsalliansens jubileumsbok at etter Ludvig Eriksens død hadde Misjonsalliansen ingen hjemmearbeidere som kjente forholdene i Nord-Kina, som var alliansens viktigste arbeidsfelt. På hovedstyrets anmodning reiste Hjelm-Larsen i april 1932 på inspeksjonsreise til misjonsmarken, til stor glede for misjonærene. Han besøkte samtlige seks hovedstasjoner med utstasjoner, talte i flere større møter, og fikk snakket med en rekke høyere embetsmenn.
Fram til 1946 var Hjelm-Larsen både formann, generalsekretær og redaktør i Misjonsalliansen. I februar 1944 ble den 72 år gamle Hjelm-Larsen arrestert av Gestapo, og satt som fange på Grini fram til juni samme år. Her fikk hans svært robuste helse et skudd for baugen, og Hjelm-Larsen begynte å se seg om etter en som kunne overta en del av ansvaret han satt med. I 1946 overlot 74-åringen sekretærstillingen til diakon Paul Walstad. Ni år senere ga han fra seg ett til av de ansvarene han satt med, og journalist Harald Stene Dehlin overtok formannservet i 1955. Høsten 1957 - på sin 85 årsdag 29. november – fratrådte Harald Hjelm-Larsen som redaktør for Misjonsvennen.
I løpet av alle disse årene førte han organisasjonen inn i fastere former. Det ble vedtatt grunnregler og man fikk valgt representantskap og hovedstyre. Han fant medarbeidere som i det vesentligste delte hans intensjoner, og omstillingen til nye misjonsfelt skjedde uten problemer. Noen hadde trodd Hjelm-Larsen ville gjøre Misjonsalliansen til en frikirkelig misjon. Det slo ikke til. Han dreide roret så misjonen ble ”kirkelig, men fri”, som Hagen uttrykker det i sin bok.
KAMERATFORBUNDET
Allerede i 1928 hadde Harald Hjelm-Larsen arbeidet med den tanken at det burde etableres et nettverk eller en sammenslutning av tidligere frelsesoffiserer. Han innbød en del tidligere offiserer til et møte hjemme hos seg selv, men først i 1933 kom forbundet på skinner. En direkte årsak til denne var en annonse båndverksmester Magnus Hansen hadde rykket inn i Morgenposten: ”TROENS FYLKING Forhenværende frelsesoffiserer, der har interesse av å stifte en kristelig organisasjon, bedes nedlegge billett i dette blads hovedeksp. N. Vollgt. 8, Oslo, merket ”Troens fylking. Josva 8, 7.”
Valget av bibelord kan virke litt underlig, der står det nemlig: ”Og mens vi flykter, skal dere komme fram fra bakholdet og innta byen. Herren deres Gud vil gi den i deres vold.” Uansett: Det var mange som meldte sin interesse, og det ble holdt noen sonderinger, og det ble sendt brev til en lang rekke tidligere frelsesoffiserer med invitasjon til å danne et forbund. 28. september samme år ble det holdt et konstituerende møte i Trefoldighetskirkens menighetshus. Her ble Anders Eek valgt som forbundsleder, mens Hjelm-Larsen ble redaktør for forbundets blad, med Kurt Klemmentsen som redaksjonssekretær.
I den første tida var det svenske kameratforbundets blad, ”F.D.F.O”, også organ for det norske forbundet. I et nummer som er datert desember 1933, kan man lese om stiftelsen av det norske forbundet. Her går det også fram at Harald Hjelm-Larsen allerede på stiftelsesmøtet ble valgt til æresmedlem i forbundet. Stiftelsen av det norske Kameratforbundet skjedde i god forståelse med Frelsesarmeens ledelse. Oberst Carl Breien deltok på møtet, kommandør Karl Larsson sendte varme hilsener og oberst H.A. Tandberg skrev vennlig og sympatisk om stiftelsen i Krigsropet, og ga blant annet uttrykk for et håp om at de tidligere frelsesoffiserene ville kunne både korps og offiserer en håndsrekning også i framtiden.
Et par år senere virker det som om tonen mellom forbundet og Frelsesarmeen var noe mer anstrengt. Det kan se ut som det skjedde et visst klimaskifte da kommandør Th. Westergaard avløste kommandør Karl Larsson som leder i Norge. Det skjedde i 1935. Blant annet ga Westergaard beskjed om at tidligere frelsesoffiserer ikke ville få adgang til Frelsesarmeens plattform dersom de var iført sivile klær. Det kunne ikke forstås annerledes enn at tidligere frelsesoffiserer som ikke lenger var medlem i Frelsesarmeen, heller ikke var velkommen til å delta i Frelsesarmeens møter med forkynnelse eller på annen måte.
REDAKTØR KUN I NAVNET
Kameratforbundet ble startet samtidig med at Misjonsalliansen hadde vekst, og Hjelm-Larsen omsider kunne nøye seg med å ”tjene én herre”, det vil si ”kun” være formann, redaktør og generalsekretær i alliansen. Han begynte å gi ut ”Misjonsvennen” hver måned, mot tidligere hvert kvartal. Han foretok en omfattende inspeksjonsreise til misjonsfeltene og han kjøpte en gård i Oslo sentrum som ble hovedkvarter for virksomhet. Vervet som redaktør for Ex-Nytt ble derfor noe han ikke kunne prioritere. Han sto som redaktør, men det var redaksjonssekretæren som i praksis redigerte bladet. Etter et drøyt år tok Hjelm-Larsen også konsekvensen av dette, og trakk seg som redaktør. Dermed overtok Kurt Klemmentsen også i navnet redaktøransvaret. I forbindelse med det formelle skiftet skriver han imidlertid at han mente det hadde betydd mye at Hjelm-Larsen sto som redaktør, at det hadde gitt bladet en troverdighet det ellers ville hatt, med tanke på Hjelm-Larsens lange redaktørerfaring i andre sammenhenger.
Ett år som redaktør for Ex-Nytt er, så langt denne forfatter har kunnet bringe på det rene, det eneste formelle ansvaret Hjelm-Larsen hadde i forbundet av tidligere frelsesoffiserer. Æresmedlem av forbundet ble han allerede ved stiftelsen, senere ble han også hedersformann i forbundet. Dette var nok først og fremst en erkjennelse av den gjeld forbundsmedlemmene følte de sto i til han som hadde tatt initiativet til at forbundet ble dannet, og som ble dets ansikt utad, til tross for det var andre som var både ledere og redaktører.
Hans viktigste innsats i forbundet var som taler ved samlinger og årsmøter, og som bidragsyter til bladet. Her sto han på til siste dag. I en meget travel hverdag, forsøkte han alltid å prioritere møtene i Kameratforbundet, og det ble satt pris på når han kom. I ”Ex-Nytt” skrev han mye, og mange av artiklene viser at han som en erfaren journalist drev grundig research på sitt stoff.
Og det er som journalist og pressemann han huskes. Da han døde, skrev Misjonsvennen det slik: ”Et langt liv har han ført en hellig strid med både det talte og skrevne ord som våpen. Og han har formidlet en strøm av misjonskunnskap og misjonskjærlighet til vårt folk, samtidig som han har betydd uendelig mye for misjonærene ute på feltene. Under den lange livsvandringen fikk han nok kjenne tornerisp, men man har lov til å tro det var flere roser enn torner. Han hadde en god hustru og en god helse, fikk oppleve en sterk vekst og utvikling i misjonsarbeidet, og sende mange unge, begeistrede kvinner og menn ut i tjenesten. Han fikk også den store glede å vinne anerkjennelse og vennskap i alle kristelige leirer.”
Kilder:
Samtale med Harald William Hjelm-Larsen, 2. april 2005
Artikler i Krigsropet, Misjonsvennen, Ex-Nytt og ”F.D.F.O”, diverse årganger
Hagen, Kjell: NÅR KJÆRLIGHET KRYSSER GRENSER (Misjonsalliansen, 2001)
Hjelm-Larsen, Harald: JEG MØTTE DEM PÅ VEIEN (Ansgar, 1956)
Norum, Charles: MED KJÆRLIGHETENS VÅPEN (Salvata Kristelig Forlag, 1987)
Nygård, Gustav og Wiig Sjursen, Finn: 50 ÅRS VARDEVAKT FOR KRISTEN TRO OG TANKE (Bergen 1969)
Stene-Dehlin, Harald: TRO TJENERE (Lutherstiftelsen, 1970)
Det burde ikke vært noe i veien for at Hjelm-Larsen som enkemann kunne ha vendt tilbake til offiserstjenesten, selv med ansvaret for to tenåringsbarn. Han var fremdeles ikke mer enn 47 år, og i sin manndoms kraft, for å bruke et gammelmodig uttrykk. Han hadde hatt sentrale stillinger i Frelsesarmeen gjennom mange år. Det er ingen grunn til å tro annet enn at han ville blitt tatt imot med åpne armer om han hadde ønsket å tre inn igjen i offisersrekkene.
Slik gikk det uansett ikke. Om det har vært erfaringer eller opplevelser fra offiserstiden, eller fra oppbruddet, som kom i veien, om det var noen uløste konflikter mellom ham og Frelsesarmeen – alt slikt vil bare være spekulasjoner. Men når man leser en del av de artiklene han noen år senere skrev i ”Ex-Nytt”, er det ikke vanskelig å finne ”undertekster” som kan tyde på at det kunne ligge en del sårhet og frustrasjon, kanskje tilmed bitterhet, når han tenkte tilbake på den prosessen det var å bygge seg opp en ny tilværelse etter å ha sluttet som frelsesoffiser. I 1935 skrev han: ”Kameratskapstonen er en av de viktigste i kristenlivet. For et menneske som blir satt alene i land på en øde øy, kan det måskje finnes en eller annen erstatning, men det normale liv for en nåtidskristen, det er et liv i kameratskap. Et normalt kristenliv kan ikke leve i isolert ensomhet. Mangel på kameratskap er helvete, enten det er i hjemmet, på arbeidsplassen, det sosiale liv eller i menighetslivet.”
Da han fylte 70 år i 1942, ga han denne begrunnelsen for at han tok initiativ til å starte et forbund av tidligere frelsesoffiserer: ”Jeg så et fond av erfaring og duelighet som mine mange ex-offiserskamerater ikke fikk høve til å utnytte til Guds ære og seg selv til velsignelse.” Så sent som i 1957, året før han døde, skrev han i Ex-Nytt om det å slutte som frelsesoffiser: ”Så var det å finne en ny bane. Det var ikke alltid så lett. De grunnleggende ungdomsår var tilbakelagt, man kjente seg fremmed i de fleste kristelige forsamlinger, og blant Frelsesarmeens folk kjente man seg som desertør”. Det kan ligge mye følelser i disse ordene.
Det kan selvsagt være tilfeldig at det ikke var nevnt i Krigsropet, verken da den mangeårige redaktøren fylte 50 år i 1922, eller da han ble 60 år i 1932. Fra og med 70-årsdagen i 1942 og fram til han døde i 1958 var imidlertid merkedagene hans alltid nevnt i Krigsropet – om enn med stort sett den samme teksten hver gang. For utover på 1930-tallet ble Harald Hjelm-Larsen etter hvert et ”tungt” navn i kristen-Norge. Det som måtte ha vært av såre følelser var glemt, og Harald Hjelm-Larsen var en mann også Frelsesarmeen kunne være stolt av.
NYTT EKTESKAP
Harald Hjelm-Larsen var gift to ganger. Hans andre kone, Hildur Klingsaid, var 26 år yngre enn ham, og umiddelbart skulle man tro at det at han inngikk et ekteskap der aldersforskjellen var så stor, var årsaken til at han ikke vendte tilbake til offiserstjenesten. En så stor aldersforskjell ville ikke Frelsesarmeen kunne akseptere ut fra de regler som gjaldt den gang. Men som vi skal se nedenfor, levde Hjelm-Larsen lenge alene før han giftet seg igjen.
Første gang man leser om Hildur, er i forbindelse med dannelsen av Forbundet av tidligere frelsesoffiserer i 1933. I referatet står det at ”frøken H. Klingsaid” ble valgt som visesekretær i det første forbundsstyret på det konstituerende møtet i september det året. I referatet fra det første årsmøtet i forbundet, i oktober 1934, er hun referert til som ”fru Hjelm-Larsen”. Trolig ble det nye ekteskapet inngått i 1933, noe som betyr at Harald hadde vært enkemann i 13-14 år før han giftet seg igjen. Om romansen mellom de to forholdsvis voksne menneskene var noe som oppsto i forbindelse med dannelsen av "eks-forbundet", eller om de hadde kontakt tidligere, er av de ting kildene tier om, og som vi derfor ikke vet noe mer om.
Hildur Hjelm-Larsen var datter av en annen av Frelsesarmeens veteraner, nemlig oberstlt. Jens Klingsaid. Hun var født i 1898, og ble frelsesoffiser i 1917. Hennes første ordre var som assistent ved Lillehammer korps. Robust kan hun ikke ha vært, for etter trekvart år på Lillehammer hadde hun ett års hvile før hun ble beordret til finansavdelingen ved hovedkvarteret. Ett år senere, i 1920, trakk hun som frelsesoffiser. Senere tok hun sangutdannelse, og var blant annet stemmebrukslærer ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo. Hun døde i 1978, 20 år etter sin mann.
Hildur og Harald fikk ingen barn sammen, men Haralds sønnesønn, Harald William, vokste opp i hjemmet deres. Da guttens far døde i 1936 bodde han sammen med sin familie i USA. Hans enke dro tilbake til Norge med sønnen, men reiste så tilbake til USA alene. På grunn av krigen gikk det mange år før mor og sønn møttes igjen. Harald William, som var 81 år gammel da han ble intervjuet med tanke på denne artikkelen, sier han hadde et godt barndomshjem hos sin farfar og hans kone, og det er dem han regner som sine foreldre.
MISJONSMANNEN
Det var som en godt voksen mann Harald Hjelm-Larsen ble ført inn i det selv kalte ”en annen bane”, og det som på mange måter er blitt stående som livsverket hans i norsk kristenliv. De mange årene som redaktør i Krigsropet hadde nok gitt ham en plattform og en trygghet han kunne ta med seg inn i den neste livsoppgaven. Den organisasjonen Hjelm-Larsen kom til å gjøre en innsats i de neste årene, kan ha mange fellestrekk med Frelsesarmeen ved at den ikke er spesielt dogmatisk, at den er handlings- og resultatorientert, og at den har en slags mellomstilling i forhold til Den norske kirke som kan ha mye til felles med den stillingen også Frelsesarmeen i Norge har hatt gjennom store deler av sin historie. Vi snakker om Den norske Misjonsallianse.
Det var i 1923 Harald Hjelm-Larsen ble kalt til Misjonsalliansens tjeneste. Da var alliansens grunnlegger, dr. philos. Ludvig Eriksen, alvorlig syk. Han kalte til seg Harald Hjelm-Larsen og ba ham overta ansvaret for misjonen. Hjelm-Larsen forteller i sin minnebok at han var svært nølende til om han kunne ta på seg dette, men etter å ha bedt over saken, sa han ja til å vikariere noen måneder. Eriksens sykdom forverret seg, og det ble klart at han ikke hadde lenge igjen. Ludvig Eriksen døde i 1924, men fikk oppleve at Harald Hjelm-Larsen sa seg villig til å overta ansvaret.
Misjonsalliansen var på det tidspunkt en liten misjonsorganisasjon med bare fem misjonærer. De første årene måtte derfor Hjelm-Larsen kombinere dobbeltvervet som generalsekretær og redaktør i Misjonsalliansen med stillingen som leder for Dagens Oslo-kontor. Riktignok fikk han ansatt en journalist til, men det sier seg selv at ble mange lange arbeidsdager for en mann som nå hadde passert 50 år.
Forfatteren Kjell Hagen skriver i Misjonsalliansens jubileumsbok at etter Ludvig Eriksens død hadde Misjonsalliansen ingen hjemmearbeidere som kjente forholdene i Nord-Kina, som var alliansens viktigste arbeidsfelt. På hovedstyrets anmodning reiste Hjelm-Larsen i april 1932 på inspeksjonsreise til misjonsmarken, til stor glede for misjonærene. Han besøkte samtlige seks hovedstasjoner med utstasjoner, talte i flere større møter, og fikk snakket med en rekke høyere embetsmenn.
Fram til 1946 var Hjelm-Larsen både formann, generalsekretær og redaktør i Misjonsalliansen. I februar 1944 ble den 72 år gamle Hjelm-Larsen arrestert av Gestapo, og satt som fange på Grini fram til juni samme år. Her fikk hans svært robuste helse et skudd for baugen, og Hjelm-Larsen begynte å se seg om etter en som kunne overta en del av ansvaret han satt med. I 1946 overlot 74-åringen sekretærstillingen til diakon Paul Walstad. Ni år senere ga han fra seg ett til av de ansvarene han satt med, og journalist Harald Stene Dehlin overtok formannservet i 1955. Høsten 1957 - på sin 85 årsdag 29. november – fratrådte Harald Hjelm-Larsen som redaktør for Misjonsvennen.
I løpet av alle disse årene førte han organisasjonen inn i fastere former. Det ble vedtatt grunnregler og man fikk valgt representantskap og hovedstyre. Han fant medarbeidere som i det vesentligste delte hans intensjoner, og omstillingen til nye misjonsfelt skjedde uten problemer. Noen hadde trodd Hjelm-Larsen ville gjøre Misjonsalliansen til en frikirkelig misjon. Det slo ikke til. Han dreide roret så misjonen ble ”kirkelig, men fri”, som Hagen uttrykker det i sin bok.
KAMERATFORBUNDET
Allerede i 1928 hadde Harald Hjelm-Larsen arbeidet med den tanken at det burde etableres et nettverk eller en sammenslutning av tidligere frelsesoffiserer. Han innbød en del tidligere offiserer til et møte hjemme hos seg selv, men først i 1933 kom forbundet på skinner. En direkte årsak til denne var en annonse båndverksmester Magnus Hansen hadde rykket inn i Morgenposten: ”TROENS FYLKING Forhenværende frelsesoffiserer, der har interesse av å stifte en kristelig organisasjon, bedes nedlegge billett i dette blads hovedeksp. N. Vollgt. 8, Oslo, merket ”Troens fylking. Josva 8, 7.”
Valget av bibelord kan virke litt underlig, der står det nemlig: ”Og mens vi flykter, skal dere komme fram fra bakholdet og innta byen. Herren deres Gud vil gi den i deres vold.” Uansett: Det var mange som meldte sin interesse, og det ble holdt noen sonderinger, og det ble sendt brev til en lang rekke tidligere frelsesoffiserer med invitasjon til å danne et forbund. 28. september samme år ble det holdt et konstituerende møte i Trefoldighetskirkens menighetshus. Her ble Anders Eek valgt som forbundsleder, mens Hjelm-Larsen ble redaktør for forbundets blad, med Kurt Klemmentsen som redaksjonssekretær.
I den første tida var det svenske kameratforbundets blad, ”F.D.F.O”, også organ for det norske forbundet. I et nummer som er datert desember 1933, kan man lese om stiftelsen av det norske forbundet. Her går det også fram at Harald Hjelm-Larsen allerede på stiftelsesmøtet ble valgt til æresmedlem i forbundet. Stiftelsen av det norske Kameratforbundet skjedde i god forståelse med Frelsesarmeens ledelse. Oberst Carl Breien deltok på møtet, kommandør Karl Larsson sendte varme hilsener og oberst H.A. Tandberg skrev vennlig og sympatisk om stiftelsen i Krigsropet, og ga blant annet uttrykk for et håp om at de tidligere frelsesoffiserene ville kunne både korps og offiserer en håndsrekning også i framtiden.
Et par år senere virker det som om tonen mellom forbundet og Frelsesarmeen var noe mer anstrengt. Det kan se ut som det skjedde et visst klimaskifte da kommandør Th. Westergaard avløste kommandør Karl Larsson som leder i Norge. Det skjedde i 1935. Blant annet ga Westergaard beskjed om at tidligere frelsesoffiserer ikke ville få adgang til Frelsesarmeens plattform dersom de var iført sivile klær. Det kunne ikke forstås annerledes enn at tidligere frelsesoffiserer som ikke lenger var medlem i Frelsesarmeen, heller ikke var velkommen til å delta i Frelsesarmeens møter med forkynnelse eller på annen måte.
REDAKTØR KUN I NAVNET
Kameratforbundet ble startet samtidig med at Misjonsalliansen hadde vekst, og Hjelm-Larsen omsider kunne nøye seg med å ”tjene én herre”, det vil si ”kun” være formann, redaktør og generalsekretær i alliansen. Han begynte å gi ut ”Misjonsvennen” hver måned, mot tidligere hvert kvartal. Han foretok en omfattende inspeksjonsreise til misjonsfeltene og han kjøpte en gård i Oslo sentrum som ble hovedkvarter for virksomhet. Vervet som redaktør for Ex-Nytt ble derfor noe han ikke kunne prioritere. Han sto som redaktør, men det var redaksjonssekretæren som i praksis redigerte bladet. Etter et drøyt år tok Hjelm-Larsen også konsekvensen av dette, og trakk seg som redaktør. Dermed overtok Kurt Klemmentsen også i navnet redaktøransvaret. I forbindelse med det formelle skiftet skriver han imidlertid at han mente det hadde betydd mye at Hjelm-Larsen sto som redaktør, at det hadde gitt bladet en troverdighet det ellers ville hatt, med tanke på Hjelm-Larsens lange redaktørerfaring i andre sammenhenger.
Ett år som redaktør for Ex-Nytt er, så langt denne forfatter har kunnet bringe på det rene, det eneste formelle ansvaret Hjelm-Larsen hadde i forbundet av tidligere frelsesoffiserer. Æresmedlem av forbundet ble han allerede ved stiftelsen, senere ble han også hedersformann i forbundet. Dette var nok først og fremst en erkjennelse av den gjeld forbundsmedlemmene følte de sto i til han som hadde tatt initiativet til at forbundet ble dannet, og som ble dets ansikt utad, til tross for det var andre som var både ledere og redaktører.
Hans viktigste innsats i forbundet var som taler ved samlinger og årsmøter, og som bidragsyter til bladet. Her sto han på til siste dag. I en meget travel hverdag, forsøkte han alltid å prioritere møtene i Kameratforbundet, og det ble satt pris på når han kom. I ”Ex-Nytt” skrev han mye, og mange av artiklene viser at han som en erfaren journalist drev grundig research på sitt stoff.
Og det er som journalist og pressemann han huskes. Da han døde, skrev Misjonsvennen det slik: ”Et langt liv har han ført en hellig strid med både det talte og skrevne ord som våpen. Og han har formidlet en strøm av misjonskunnskap og misjonskjærlighet til vårt folk, samtidig som han har betydd uendelig mye for misjonærene ute på feltene. Under den lange livsvandringen fikk han nok kjenne tornerisp, men man har lov til å tro det var flere roser enn torner. Han hadde en god hustru og en god helse, fikk oppleve en sterk vekst og utvikling i misjonsarbeidet, og sende mange unge, begeistrede kvinner og menn ut i tjenesten. Han fikk også den store glede å vinne anerkjennelse og vennskap i alle kristelige leirer.”
Kilder:
Samtale med Harald William Hjelm-Larsen, 2. april 2005
Artikler i Krigsropet, Misjonsvennen, Ex-Nytt og ”F.D.F.O”, diverse årganger
Hagen, Kjell: NÅR KJÆRLIGHET KRYSSER GRENSER (Misjonsalliansen, 2001)
Hjelm-Larsen, Harald: JEG MØTTE DEM PÅ VEIEN (Ansgar, 1956)
Norum, Charles: MED KJÆRLIGHETENS VÅPEN (Salvata Kristelig Forlag, 1987)
Nygård, Gustav og Wiig Sjursen, Finn: 50 ÅRS VARDEVAKT FOR KRISTEN TRO OG TANKE (Bergen 1969)
Stene-Dehlin, Harald: TRO TJENERE (Lutherstiftelsen, 1970)
Stene-Dehlin, Harald: Biografisk artikkel i Fridtjov Birkeli m/flere (red.): Norsk Misjonsleksikon (Nomi Forlag - Runa Forlag 1965)
Tandberg, H.A. HÆREN GUD GA VÅPEN (Salvata Kristelig Forlag, 1937).
torsdag 25. september 2008
MED PAULUS GJENNOM 2000 ÅR
Av Nils-Petter Enstad
Pave Benedikt XVI har utropt inneværende år til et paulinsk jubelår. Foranledningen for jubelåret er at man ønsker å feire at det er 2000 år siden apostelen Paulus ble født. Det paulinske jubelåret begynte lørdag 28. juni i år, og varer fram til mandag 29. juni 2009. En fakkel skal brenne i den vakre kirken "St. Paulus utenfor murene" i Roma under hele jubelåret.
Nest etter Frelseren selv, er det neppe noen enkeltperson som har betydd så mye for så vel utformingen som utbredelsen av den kristne tro som nettopp apostelen Paulus. At man feirer 2000-årsminnet for hans fødsel nå, er nok mer på slump enn ut fra nøyaktig kunnskap. Snarere har det vært alminnelig antatt at han ble født en gang mellom år 10 og 5 før Kristi fødsel. Han ble født i Tarsus i den romerske provinsen Kilikia , som ligger i dagens Tyrkia. Han tilhørte Benjamins stamme, men var også romersk borger av fødsel. Han ble utdannet som fariseer under den kjente, skriftlærde Gamaliel. Som tradisjonen var, tok han også en praktisk utdannelse, og ble teltmaker.
FORFØLGER
FORFØLGER
Historien om Paulus er på mange måter en klassisk, kristen omvendelseshistorie om han som gikk fra å være forfølger til å bli etterfølger. Som fariseer var han sterkt kritisk til disse som forkynte at Jesus fra Nasaret hadde vært den lovede Messias. Da Stefanus ble drept ved steining omkring år 35 – kirkens første martyr, ifølge tradisjonen – deltok han riktignok ikke aktivt, men han "var enig i drapet på Stefanus", som det litt lakonisk står i Apg 8,1. Drapet ble da også startsignalet til den første, brede forfølgelsen av de kristne, og om Paulus – eller Saulus, som var navnet han ennå brukte, var passiv da Stefanus ble drept, ble han desto mer aktiv nå.
Han skaffet seg vide fullmakter, og la i vei mot Damaskus, der det var en stor, kristen menighet. Utenfor Damaskus skjedde den dramatiske episoden som ethvert søndagsskolebarn kjenner, der den oppståtte Jesus åpenbarte seg for ham i et stort lys, og sa at han må skifte kurs. Kort tid etter blir han døpt, og står straks fram i synagogen og sier at Jesus er Messias.
At den nyomvendte fariseeren blir møtt med mistro både fra jøder og kristne, er kanskje ikke så rart. Snart ble det lagt planer for å få ham drept, og han måtte flykte fra Damaskus i nattens mulm og mørke.
Han skaffet seg vide fullmakter, og la i vei mot Damaskus, der det var en stor, kristen menighet. Utenfor Damaskus skjedde den dramatiske episoden som ethvert søndagsskolebarn kjenner, der den oppståtte Jesus åpenbarte seg for ham i et stort lys, og sa at han må skifte kurs. Kort tid etter blir han døpt, og står straks fram i synagogen og sier at Jesus er Messias.
At den nyomvendte fariseeren blir møtt med mistro både fra jøder og kristne, er kanskje ikke så rart. Snart ble det lagt planer for å få ham drept, og han måtte flykte fra Damaskus i nattens mulm og mørke.
PETER OG PAULUS
Paulus ble tidlig en av de toneangivende lederne i den unge, kristne kirken. Han hadde en autoritet som var like stor som den apostelen Peter hadde, og det fortelles om møter der disse to sto steilt mot hverandre. Kristne som lever i dag er mer påvirket av Paulus enn av Peter. Det var Paulus som definerte hva kristen tro er.
Peter hadde vært sammen med Jesus i de tre årene man tror hans virke varte. Han hadde vært øyenvitne til begivenhetene, og hadde møtt Jesus etter oppstandelsen. Jesus hadde kalt ham den klippe han ville bygge sin kirke på. Peters lederrolle var det ingen tvil om, og Paulus utfordret aldri den. Men også Paulus var en leder med stor autoritet. Man kunne derfor lett fått et "Peter-parti" og et "Paulus-parti" i kirken. Det ville ikke Paulus ha noe av: "For noen (…) har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn?" (1 Kor 1, 11 – 13; Kefas er det hebraiske navnet på Peter). I det samme brevet tar han opp temaet en gang til, og konkluderer da med ordene: "Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst" (3, 6).
I den teologiske og kirkelige debatt kan man også se tilløp til en Paulus/Jesus-polarisering, særlig når det gjelder temaer der Paulus er mer eksplisitt i sine formaninger enn Jesus . Homofili er et klassisk eksempel på denne polariseringen. Det er likevel vanskelig å se at det kan argumenteres rasjonelt for at Paulus var ”strengere” enn Jesus i etiske spørsmål. Jesu lære om så vel ekteskapet som forholdet til penger og eiendom gir ikke rom for en slik tilnærming. Men i så vel Jesu lære som Paulus sine fortolkninger, er det nåden som er det sentrale tema.
MISJONÆR OG TEOLOG
Den katolske kirke regner apostelen Peter som den første biskop i Rom. Paven har da også til alle tider regnet seg selv som "Peters etterfølger". Men om Peter var biskop, ble Paulus misjonær. I Apostlenes gjerninger leser vi om fire store reiser som han gjorde, der han forkynte og grunnla menigheter. Tre av de fire reisene kalles gjerne misjonsreiser, mens den fjerde gikk til Rom og fangenskap der. Og den ortodokse kirke - "gresk-katolske", som noen sier - regner Paulus som sin grunnlegger.
Det var på disse reisene, og under fangenskapet i Rom, Paulus utfoldet den virksomheten som gjør at han den dag i dag setter sitt sterke preg på kristen tro og tanke. I Det nye testamente har vi i alt 13 brev som han skrev til ulike menigheter, der han utmeisler et teologisk byggverk for den kristne tro. Han påviser linjene bakover til fedrehistorien og de gammeltestamentlige fortellingene, men argumenterer også for at det kristne evangeliet er et universelt budskap, og at den kristne frelsestanken gjelder alle mennesker, alle klasser og alle raser: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus" (Gal 3, 28). Paradoksalt nok befrir han på den måten kirken fra de jødiske båndene som han samtidig så sterkt understreker.
FULLFØRT LØPET
Med reisen til Rom var Paulus ved veis ende. Da keiser Nero satte i gang sin store kristendomsforfølgelse rundt år 67 ble både Peter og Paulus martyrer. Peter skal ha blitt korsfestet, mens Paulus skal ha blitt halshugget. Ifølge tradisjonen ba Peter om å bli korsfestet med hodet ned, for han var ikke verdig å dø på samme måte som Mesteren. Paulus ble, som romersk borger, henrettet ved sverd. I kirkekunsten er han da også stort sett framstilt med et sverd.
Det er en påminning om hvordan han døde, men også om den oppsummering han ga av sitt liv: "Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme" (2 Tim 4, 7 - 8).
Paulus ble tidlig en av de toneangivende lederne i den unge, kristne kirken. Han hadde en autoritet som var like stor som den apostelen Peter hadde, og det fortelles om møter der disse to sto steilt mot hverandre. Kristne som lever i dag er mer påvirket av Paulus enn av Peter. Det var Paulus som definerte hva kristen tro er.
Peter hadde vært sammen med Jesus i de tre årene man tror hans virke varte. Han hadde vært øyenvitne til begivenhetene, og hadde møtt Jesus etter oppstandelsen. Jesus hadde kalt ham den klippe han ville bygge sin kirke på. Peters lederrolle var det ingen tvil om, og Paulus utfordret aldri den. Men også Paulus var en leder med stor autoritet. Man kunne derfor lett fått et "Peter-parti" og et "Paulus-parti" i kirken. Det ville ikke Paulus ha noe av: "For noen (…) har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn?" (1 Kor 1, 11 – 13; Kefas er det hebraiske navnet på Peter). I det samme brevet tar han opp temaet en gang til, og konkluderer da med ordene: "Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst" (3, 6).
I den teologiske og kirkelige debatt kan man også se tilløp til en Paulus/Jesus-polarisering, særlig når det gjelder temaer der Paulus er mer eksplisitt i sine formaninger enn Jesus . Homofili er et klassisk eksempel på denne polariseringen. Det er likevel vanskelig å se at det kan argumenteres rasjonelt for at Paulus var ”strengere” enn Jesus i etiske spørsmål. Jesu lære om så vel ekteskapet som forholdet til penger og eiendom gir ikke rom for en slik tilnærming. Men i så vel Jesu lære som Paulus sine fortolkninger, er det nåden som er det sentrale tema.
MISJONÆR OG TEOLOG
Den katolske kirke regner apostelen Peter som den første biskop i Rom. Paven har da også til alle tider regnet seg selv som "Peters etterfølger". Men om Peter var biskop, ble Paulus misjonær. I Apostlenes gjerninger leser vi om fire store reiser som han gjorde, der han forkynte og grunnla menigheter. Tre av de fire reisene kalles gjerne misjonsreiser, mens den fjerde gikk til Rom og fangenskap der. Og den ortodokse kirke - "gresk-katolske", som noen sier - regner Paulus som sin grunnlegger.
Det var på disse reisene, og under fangenskapet i Rom, Paulus utfoldet den virksomheten som gjør at han den dag i dag setter sitt sterke preg på kristen tro og tanke. I Det nye testamente har vi i alt 13 brev som han skrev til ulike menigheter, der han utmeisler et teologisk byggverk for den kristne tro. Han påviser linjene bakover til fedrehistorien og de gammeltestamentlige fortellingene, men argumenterer også for at det kristne evangeliet er et universelt budskap, og at den kristne frelsestanken gjelder alle mennesker, alle klasser og alle raser: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus" (Gal 3, 28). Paradoksalt nok befrir han på den måten kirken fra de jødiske båndene som han samtidig så sterkt understreker.
FULLFØRT LØPET
Med reisen til Rom var Paulus ved veis ende. Da keiser Nero satte i gang sin store kristendomsforfølgelse rundt år 67 ble både Peter og Paulus martyrer. Peter skal ha blitt korsfestet, mens Paulus skal ha blitt halshugget. Ifølge tradisjonen ba Peter om å bli korsfestet med hodet ned, for han var ikke verdig å dø på samme måte som Mesteren. Paulus ble, som romersk borger, henrettet ved sverd. I kirkekunsten er han da også stort sett framstilt med et sverd.
Det er en påminning om hvordan han døde, men også om den oppsummering han ga av sitt liv: "Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme" (2 Tim 4, 7 - 8).
(Publisert som kronikk i Fredrikstad Blad lørdag 27. september 2008)
mandag 8. september 2008
ARIL EDVARDSEN ER DØD
Av Nils-Petter Enstad
Evangelisten Aril Edvardsen døde i Kenya lørdag 6. september etter et par dagers sykdom. Han ble 69 år gammel. Med ham er en av norsk kristenlivs fremste gründere gått bort.
Aril Edvardsen var født i Kvinesdal i Vest-Agder 15. november 1938. Han ville med andre ord ha kunnet feire sin 70-årsdag om drøyt to måneder. Som ung hadde han ry på seg for å være nokså vilter. Han vant blant annet et lokalt mesterskap som countrysanger, og var også dansemusiker. Forfatteren Andreas Hompland, som er fra samme bygda, men noen år yngre, forteller at da Aril Edvardsen som 17-åring "ble nødt til" å gifte seg med barndomskjæresten Kari, brukte mødrene i Kvinesdal ham som eksempel overfor ungene sine om hvor galt det kunne gå med viltre unggutter. Men ekteskapet med Kari varte livet ut, og Aril Edvardsens navn ble internasjonalt kjent, både som kirkebygger, misjonsgründer og brobygger.
Samme dag som hans og Karis eldste barn ble født, ble Aril Edvardsen omvendt under et møte på bedehuset hjemme. Senere sluttet han som til pinsemenigheten i hjembygda, men i bunn og grunn var han en økumen hele livet. I 1974 lot han som den første pinseleder i Norge en katolsk prest slippe til på sin talerstol.
TROENS BEVIS
I 1965, 27 år gammel, grunnla han Troens Bevis Verdensevangelisering. I stedet for å sende ut misjonærer fra Norge, understøttet denne bevegelsen lokale evangelister og misjonærer på de tradisjonelle misjonsfeltene i ulike afrikanske og asiatiske land. Dette var en ny tanke i norsk misjonsstrategi, og nokså omdiskutert. Omdiskutert skulle Edvardsen bli også senere, som når han startet en egen bibelskole i Kvinesdal, et eget forlag, det satellittbaserte programmet "Miracle" eller arrangerte det store, årlige sommerstevnet i Sarons Dal.
Virksomheten i Sarons Dal ble etter hvert så omfattende at Aril Edvardsen, som daglig leder, var kommunens største, private arbeidsgiver. I de senere årene er det sønnen Rune som har vært daglig leder for arbeidet. Hans teologi og forkynnelse var også ofte gjenstand for debatter og harde angrep.
VERDENSEVANGELIST
Aril Edvardsen brukte store deler av sitt liv på å reise rundt i afrikanske og asiatiske land og holde store møteserier. Han var ikke en mann som satte sitt lys under en skjeppe. Alt i 1966, 28 år gammel, ga han ut sin selvbiografi: "Med apostlenes gjerninger som forbilde". Senere ble det et 50-tall bøker med stort og smått.
Aril Edvardsen har flere ganger vært rammet av hjerteinfarkt, og må ha følt han levde på lånt tid. Lørdag 6. september var det slutt, og han fikk – i pakt med det han trodde på og forkynte – "gå inn til sin herres hvile".
Publisert av KPK 7. september 2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)
