50 år med kvinnelige prester: IKKE MANN ELLER KVINNE...

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Lørdag 19. mars er det 50 år siden den første kvinne ble ordinert som prest i Den norske kirke. Det ble betraktet som litt av en revolusjon den gang. I dag er det et stort antall kvinnelige prester i Den norske kirke, og fire av de 11 biskopene er kvinner. Den som på mange måter satte i gang denne prosessen var en nesten 60 år gammel husmor som hadde begynt å studere teologi i moden alder for å kunne bli en bedre søndagsskolelærer.

Ingrid Bjerkås ble født i Kristiania 8. mai 1901, tok artium i 1920 og giftet seg i 1922. Ekteparet fikk to barn, og som så mange av hennes generasjon, var hun husmor. Krigsårene førte til en religiøs bevisstgjøring hos henne, og etter krigen begynte hun som søndagsskolelærer i sin lokale menighet. Barna var blitt store, hun hadde bedre tid, og hun begynte å studere teologi ved Universitetets Teologiske Fakultet i Oslo. I 1958 avla hun teologisk embetseksamen. I løpet av studietiden hadde tanken på å bli prest modnet mer og mer i henne. Stortinget hadde så tidlig som i 1938 vedtatt at også kvinner kunne bli prester i Den norske kirke. Men stortingsvedtaket hadde hatt et tillegg hvor det het at kvinner ikke burde ansettes som prester der hvor de var uønsket av menighetene. I forbindelse med at Stortinget undertegnet FNs konvensjon om kvinners politiske rettigheter 1956, ble dette tillegget fjernet. Dermed begynte hun på Universitetets praktisk-teologiske seminar, og tok eksamen der i 1960.

Ordinasjon
Seks av de ni biskopene i Den norske kirke på den tiden var prinsipielle motstandere av at kvinner kunne gjøre prestetjeneste. Dette begrunnet de teologisk. Det var flere kvinner som hadde avlagt teologisk embetseksamen før Ingrid Bjerkås, og noen av dem vurderte også prestetjeneste, men de kviet seg for å være den første. De visste at en slik handling ville være kontroversiell og skape både debatt, konflikt og andre ubehageligheter.
Men Ingrid Bjerkås våget. Hennes mann var akkurat blitt pensjonert fra sin stilling som kommunerevisor i Bærum; barna var voksne for lengst; det var lite som sto i veien for at hun kunne ”kaste seg ut på de 70 000 favners dyp”, for å bruke et velkjent, kristelig uttrykk – det stammer for øvrig fra Søren Kierkegaard, og ikke fra Bibelen, som en del tror.
En av de tre biskopene som ikke var motstander av kvinnelige prester, var Kristian Schjelderup i Hamar. Han hadde selv gått en lang, personlig vei før han ble prest, og hadde, som Ingrid Bjerkås, opplevd en religiøs fornyelse under krigen. Han sa seg villig til å ordinere henne, formelt til tjeneste som vikarprest i Hamar bispedømme. Selve den historiske ordinasjonsgudstjenesten ble holdt i Vang kirke – menighetsrådet i Hamar domkirke ønsket ikke at det skulle skje der.

Prest
Ingrid Bjerkås hadde søkt på tre ledige soknepreststillinger i Nord-Norge, og 14. april 1961 ble hun utnevnt av Kongen i statsråd til sokneprest i Berg og Torsken på Senja. Det var et stort kall, rent geografisk, med ikke mindre enn 14 prekesteder. Her tjenestegjorde hun de fire neste årene. Da hennes mann døde forholdsvis uventet, maktet hun ikke å bli stående i stillingen. Han hadde vært hennes ”prestekone” og støttespiller i de fire årene. Hun flyttet tilbake til Oslo-området, og ble sykehusprest på Martine Hansens hospital i Bærum. I 1971 ble hun pensjonist, og 30. november 1980 døde hun, 79 år gammel.
Som prest i Berg og Torsken ble hun fort avholdt og respektert. Noen få i menigheten nektet å godta henne som deres prest, men det store flertall var glad i henne. Stillingen hadde vært lyst ut tre ganger uten å få en eneste søker før hun ble ansatt. Som en kirkegjenger sa det i et fjernsynsprogram om henne noen år etter at hun hadde reist derfra: - Hun åpnet aldri Bibelen uten å si ”i Jesu navn” først.
Det var tilstrekkelig for ham. I Kirkeparken ved Berg kirke på Skaland på Senja står det en byste over den tidligere soknepresten i menigheten.

Teolog
Som fagteolog var det ikke noe spesielt bemerkelsesverdig ved Ingrid Bjerkås. Hun avla en forholdsvis svak eksamen, og hun ga ikke ut noen fagteologiske arbeider. Hennes eneste bok er selvbiografien ”Mitt kall” (Cappelen, 1966). En episode fra den sier litt om hvordan hun kunne arbeide med bibeltekstene. Noen hadde kritisert hennes forkynnelse og sagt at hun var for mye opptatt av himmelen og for lite av fortapelsen. Da satte hun seg ned med bibelordboka og telte opp de skriftstedene der Jesus snakker om himmelen, og de der han snakker om fortapelsen. Når Jesus kunne snakke mer om himmelen enn om helvete, kunne hun også gjøre det, konkluderte hun.
En slik tilnærming er nok mer søndagsskolelærens arbeidsmåte enn fagteologens, om den ellers har både sin sjarm og sine poenger.
I forbindelse med 50-årsjubileet har Genesis Forlag gitt ut en samling med hennes prekener, samlet av et av hennes barnebarn.

Pioner
I og med at hun var den første, møtte Ingrid Bjerkås møtte adskillig motstand i det hun oppfattet som sitt kall. Det er imidlertid et poeng at hun var langt fra den første i kvinne i Norge som gjorde prestetjeneste om man skal se kristen-Norge under ett. Metodistkirken i Norge fikk sin første kvinnelige prest nesten ti år tidligere, og Frelsesarmeen i Norge hadde kvinnelige menighetsledere omtrent fra første dag. Alt i 1898 ble den første kvinnelige divisjonssjefen utnevnt i Norge; en stilling som tilsvarer en biskop i andre kirkesamfunn.
Likevel fortjener Ingrid Bjerkås å bli både husket og hedret som den pioneren hun var, først og fremst i Den norske kirke, men også når det gjelder de generelle historiske prosessene som handler om likestilling mellom kjønnene både i arbeidsliv og i ansvarsposisjoner. Hun tok på alvor apostelens ord om at ”her er ikke mann eller kvinne (…), her er alle én i Jesus Kristus” (Gal 3, 28) også gjaldt prestetjenesten.

Tredje kvinne på topp

Av Nils-Petter Enstad

Med valget av 64 år gamle Linda Bond som ny general i Frelsesarmeen, har bevegelsen fått sin tredje, kvinnelige verdensleder. Kanadisk fødte Linda Bond er i dag leder for Frelsesarmeens arbeid i den østlige delen av Australia. Hun er den fjerdje kanadieren som velges som verdensleder i Frelsesarmeen.

Den nye verdenslederen ble ordinert til tjeneste som frelsesoffiser i 1969. Hun har tjenestegjort i Storbritannia, USA, ved det internasjonale hovedkvarteret og i hjemlandet. I 2008 ble hun territorialleder for Australias østterritorium. Hun blir den 19. i rekken av verdensledere i Frelsesarmeen, og den 17. som velges av Frelsesarmeens Høye Råd. Rådet har vært samlet i London, og det var i alt ni kandidater til posten som general.
Linda Bond tiltrer stillingen 1. april i år, i forbindelse med at den nåværende lederen, general Shaw Clifton, blir pensjonert.
De to forrige kvinnelige verdenslederne i Frelsesarmeen var henholdsvis general Evangeline Booth (1934-39) og general Eva Burrows (1986 – 93).

SIGØYNEREN SOM BLE VERDENSEVANGELIST

Av Nils-Petter Enstad
Reportasje i "Velsignet Helg" lørdag 9. oktober 2010

- Jeg kjenner det er så varmt her i hjertet! Slik forklarte den 16 år gamle sigøynergutten Rodney Smith sin far at han var blitt født på ny. Da han døde, 70 år senere, hadde millioner av mennesker sittet under hans talerstol, og tusenvis av mennesker hadde tatt imot Jesus som sin Frelser. I år er det 150 år siden evangelisten ”Gipsy” Smith ble født.

Han kom til verden i et sigøynertelt i Wanstead i England 31. mars 1860 som det fjerde barnet av de i alt seks barna til Mary og Cornelius Smith. Som ung hadde faren var småkriminell, og under et fengselsopphold var han blitt kristen. Familien livnærte seg på sigøynervis, ved å reise rundt og gjøre små jobber og selge egne produkter, blant annet kurver. Moren døde tidlig, og et viktig drivkraft for Rodney til å bli kristen var nettopp ønsket om å møte moren igjen. I tillegg så han at de frelste søsknene hans hadde noe han manglet. Under en metodistgudstjeneste gikk han fram til forbønn, og erfarte den ”varmen i hjertet” som det er en viss tradisjon blant metodister for å regne som bekreftelsen på frelsesvisshet. På det tidspunktet kunne han ennå ikke lese, men han skaffet seg både bibel og bibelordbok, til manges store forlystelse. Og på kort tid lærte han seg faktisk lesekunsten. Målet hans var nemlig klart fra han ble frelst: Han ville bli predikant!

Frelsesarmeen
Året etter sin omvendelse kom Rodney Smith i kontakt med en gruppe som kalte seg ”The Christian Mission”. Den ble ledet av metodistpresten William Booth. Sommeren 1877 ble han ansatt som predikant i misjonen. Selv har han fortalt at han i forbindelse med denne ansettelsen fikk sin første frakk. Året etter tok misjonen navnet ”The Salvation Army”, eller Frelsesarmeen. Den nå 18 år gamle Rodney ble kaptein i denne armeen. Året etter giftet han seg med den to år eldre Annie Pennock. Hun var blitt omvendt i ett av hans møter. De fikk tre barn.
De nygifte ble beordret til Chatham i Kent som ledere for Frelsesarmeens menighet der. Der var man litt skeptisk til denne unge kapteinen; det var jo vidt han hadde begynt å få skjegg! ”Joda, jeg vet jeg er ung, men får jeg være her en stund, lover jeg å bli eldre. Og det kan være jeg ikke har skjegg, men jeg har da en kone,” svarte han. Så veldig mye eldre rakk han ikke bli i Chatham, men i løpet av de ni månedene han var der, vokste menigheten fra 13 til 250 medlemmer. Familien vokste også – eldstesønnen Albany ble født på nyttårsaften 1880. Fra Chatham fikk ferden til Hull. Her ble de i seks måneder. Det var her navnet ”Gipsy” ble en del av hans identitet, i stedet for det egentlige Rodney. Her måtte møtene flyttes fra armeens eget lokale og til en idrettshall. En forsamling på 1500 var helt vanlig. Et møte for nyfrelste samlet ett tusen mennesker. Månedene i Derby ble antiklimakset i Gipsy Smiths tjeneste i Frelsesarmeen, men i desember 1881 kom familien til Hanley. Her var det igjen vekkelse, og Gipsy Smith regnet denne byen som ”sitt andre hjem” resten av livet. Her ble også familiens andre barn født; han fikk navnet Alfred Hanley. Sommeren 1882 ville byen Hanley vise sin respekt for det arbeidet den unge frelseskapteinen gjorde, og overrakte ham en gullklokke med en inskripsjon. Annie Smith fikk en gave på 20 pund – et pent beløp på den tiden – som en anerkjennelse for den innsatsen hun gjorde som kone og mor.
Problemet var bare at Frelsesarmeens reglement forbød offiserene å ta imot private gaver. At giverne ikke tilhørte Frelsesarmeen, endret ikke på saken. Bramwell Booth, generalens sønn og stabssjef, slo hardt og nådeløst ned på slike regelbrudd, og da Smith nektet å såre folkene i Hanley ved å levere gavene tilbake, ble han avskjedighet fra sin tjeneste i Frelsesarmeen. Alt i alt skal 23.000 mennesker ha blitt omvendt ved hans forkynnelse i løpet av de årene han var offiser i Frelsesarmeen.

Evangelist
Etter bruddet med Frelsesarmeen, slo familien Smith seg ned i Cambridge. Dette ble Rodneys hjem resten av livet – i den grad man kan snakke om ”et hjem” for en mann som reiste verden rundt og forkynte evangeliet. Hans venner i Hanley la stort press på ham for å få ham til å komme tilbake og være pastor for dem, og etter en tid tok han opp en tjeneste her som varte i fire år. Men han reiste også mye, og i 1883 besøkte han blant annet Sverige. I 1884 ble familiens tredje barn født, en datter som fikk navnet Rhoda Zillah. Alle tre barna engasjerte seg i forkynnerarbeid. Den eldste sønnen ble metodistpredikant i USA, der han var kjent som Gipsy Smith jr.
Det er ingen tvil om at det var de fem årene i Frelsesarmeen som la grunnlaget for Gipsy Smiths ry som evangelist. Man kan godt gjøre seg sine tanker om klokskapen i den firkantede måten Bramwell Booth håndterte saken fra Hanley på, men man kan også spørre seg om ikke nettopp et brudd med Frelsesarmeens stramme struktur og beordringssystem måtte til for at evangelistgaven skulle komme til full utfoldelse. I sin selvbiografi skriver Smith at bruddet med Frelsesarmeen vakte stor oppmerksomhet, og han spør om ikke nettopp denne oppmerksomheten bidro til å legge grunnlaget for den tjeneste han siden fikk.
I 1889 besøkte han USA for første gang og i 1894 Australia. Da hadde han allerede vært i USA to ganger til. Under besøket til Australia ble han oppsøkt av en mann som lurte på om han kunne på kjenne på hodet hans. Hvorfor det, ville evangelisten vite. – Jo, jeg vil lete etter de kulene i hodet ditt som forklarer hvorfor du har så stor framgang. – Da må du kjenne her, svarte Gipsy Smith og la mannens hånd over hjertet sitt.
Under ett av besøkene til USA ble han bedt om å tale til en forsamling av kvinner. Det var 175 til stede, alle gift med noen av landets mektigste og rikeste menn. En av dem var kona til oljekongen John D. Rockefeller. Evangelistens tema var ”Anger”.
– Jeg tenkte bare på dem som en gruppe mennesker som trengte å bli frelst, sa han etterpå.
Han glemte aldri sigøynerrøttene sine, og oppsøkte gjerne sigøynerleirer verden over for å vitne og forkynne. Han dannet også en evangeliseringsorganisasjon for sigøynere.

Ekteskap
Som frelsesoffiserer hadde Annie og Rodney stått sammen i tjenesten. Som evangelist reiste han alene, mens hun var hjemme med de tre barna. Hun var heller ikke like robust til helse som han, og holdt seg i bakgrunnen. – Jeg har ikke stor del i hans arbeid, sa hun selv. Besøket til Sør-Afrika i 1904 var en av de få reisene der hun var med.
Annie døde i 1937, 79 år gammel. Da var ektemannen i USA og hadde møter. Året etter giftet Rodney seg med Mary Alice Shaw, på hennes 27-årsdag. Selv var han 78, og meldingen om ekteskapet vakte sterke reaksjoner. Mary Alice fulgte med ham på reisene, sang i møtene og gjorde sekretærarbeid for ham. Da helsa hans begynte å svikte, stelte hun for ham.
Gipsy Smith døde av hjerteinfarkt 4. august 1947, om bord på passasjerskipet ”Queen Mary”, underveis til nye møteserier i USA.

Bildetekst: Rodney "Gipsy" Smith som ung kaptein i Frelsesarmeen.

Nordens største helbredelsespredikant?

Av Nils-Petter Enstad

Det er få fenomener som skaper så mye nysgjerrighet, men også aggresjon, som når folks helseplager blir løst, eller tilsynelatende løst, utenom det vanlige helsevesenets rammer. I vår tid er denne interessen først og fremst knyttet til fenomenet ”healing”. Tidligere var det knyttet til såkalte ”helbredelsespredikanter”. Tirsdag 13. juli var det 100 år siden den mest kjente av dem alle, svenske Fredrik August Boltzius, døde, 74 år gammel.

F.A. Boltzius, som han gjerne ble referert som, var fra Värmland. Etternavnet skal ha hatt sin opprinnelse i Hellas, hvor en av hans forferdre skal ha utvandret til Sverige via Tyskland. I 1864, 28 år gammel, hadde han sitt religiøse gjennombrudd, og noen år senere begynte han å forkynne. Samtidig begynte han å be for syke, etter å ha blitt helbredet selv fra en infeksjon i et sår etter at han han hadde lagt hånden på såret og bedt til Gud. I mange år kombinerte han forkynnervirksomhet med handelsvirksomhet, en kombinasjon som gjorde ham i stand til å reise rundt i Sverige. Dette drev han med i om lag ti år. Deretter slo han seg ned i Skåre i nåværende Karlstad kommune. Her hadde han et lite hus som fremdeles står. Her bodde han og her tok han imot de som kom og ba om hjelp.

MANGE HENVENDELSER
Ryktet om ”helbrederen” i Värmland spredte seg snart til hele Sverige, og til andre land. Ikke minst kom det mange henvendelser fra Norge. Men også fra USA kom det personer som hadde hørt om ham, og ba ham om hjelp. Selv kalte han seg bare ”evangelist”, og avviste alle som kom til ham og spurte etter ”helbrederen”. – Den eneste helbrederen jeg kjenner, fór til himmels for 1800 år siden, pleidde han å svare da.
Etter hvert som henvendelsene strømmet både fra så vel hele Sverige som andre land, begynte han en praksis som også senere tids helbredelsespredikanter har tatt opp: Han sendte salveduker. Det er tøystykker som er stenket med olje eller salve og så bedt over. Disse ble sendt til syke som Boltzius selv ikke kunne besøke, og som så kunne legge salveduken over det syke stedet. Da skulle forbønnen virke på samme måte som om predikanten selv hadde vært der og lagt hendene på vedkommende.
Salvedukene ble spredd i stort antall, og tilliten til dem var enorm. Mer enn 20 år etter at Boltzius var død kom det brev til Grava Missionsförsamling, som tok hånd om Boltziushemmet, som huset han kalles, med spørsmål om det muligens lå igjen noen salveduker. Huset var ellers fullt av stokker, krykker og andre hjelpemilder som folk hadde satt igjen etter at de var blitt bedt for av Boltzius.
Forbønn for syke og vitnesbyrd om helbredelse gjennom bønn har fulgt den kristne kirke helt siden apostlenes dager. Det har gjennom århundrene vært betraktet som en naturlig del av kirkens liv, men også som ett av kriteriene på om en person kunne regnes som hellig. Boltzius var en av de første ”moderne” helbredelsespredikantene, og kanskje den aller første som fikk medieoppmerksomhet. Dette hang også sammen med at det i stor grad ble satt likhetstegn mellom hans forkynnelse og de helbredelsene som skjedde rundt ham. I motsetning til moderne helbredelsespredikanter av typen William Branham, Katherine Kullman og Roger Larsson, skjedde ikke helbredelsene først og fremst i forbindelse med offentlige møter, men i forbindelse med konsultasjoner og tilsendte salveduker.

RYKTER
Både anekdoter og rykter blomstret opp rundt den særmerkte predikanten. Blant annet ble det hevdet at han skulle ha gått på vannet. Da dette ryktet nådde ham, svarte han, med den litt barske humoren som var ett av kjennetegnene hans: - Det stemmer nok. Jeg husker det var 30 minusgrader den dagen…
Men selvironien kunne ikke ta knekken verken på ryktene eller kritikken. Det ble skrevet bøker om mannen og den tjeneste han sto i, både positive og kritiske. En av de mest kritiske het ”Boltzianismen, Skandinavisk kulturbild”, og kom i 1888. Den var skrevet av Emil Thorelius, som få år før hadde vært vitne til at hans egen bror ble helbredet etter at Boltzius hadde bedt for ham.
En som også var kritisk i utgangspunktet, var den norske teologen Johannes Brantzæg, som senere skulle bli Norsk Luthersk Misjonssambands leder i 40 år. Han møtte Boltzius i 1887. Da var han 26 år gammel, og hadde alt i tre år vært sterkt plaget med en dårlig fordøyelse. Nærmest i desperasjon kontaktet han Boltzius, ble invitert til ham og bodde hos ham i flere måneder. Blant annet gjorde han en del sekretærarbeid for ham. Og han ble faktisk frisk fra mageproblemet sitt i disse månedene, selv om det skjedde over tid, og ikke spontant, som med mange av de andre helbredelsene det fortelles om rundt Boltzius. I ettertid omtalte Brandtzæg Boltzius som en stor sjelevinner.

SLUTTEN
Boltzius stiftet aldri egen familie. I 1904 ble han påkjørt av en bil, og kom seg aldri helt etter de skadene han fikk da. I et brev datert 8. mai 1909 skriver han til en mann som ba om hjelp: - Jeg kan ikke påta meg noe videre, men dersom De kommer hit, vil jeg behandle Dem.
De tre siste brevene han skrev er datert i februar og mars 1910. Her lover han å sende salveduker og be for dem som har kontaktet ham. I juni sluttet han å ta imot besøk, og 13. juli sovnet han stille inn, 74 år gammel.
En som sto i dyp takknemlighetsgjeld til Boltzius var frelsesoffiseren Johan Ögrim, som på den tiden var leder for Frelsesarmeen i Norge. Nesten 20 år tidligere, i 1892, hadde Boltzius bedt for Ögrims sønn Tobias, som på det tidspunktet var seks år gammel. ”Gossen” kom seg, og levde i nesten 70 år etter dette. I historien er han kjent som en leder av internasjonalt format i Frelsesarmeen. Da Boltzius døde, skrev Johan Ögrim en helsides artikkel i Krigsropet om ”Farbror Boltzius”. ”Han var ikke av denne verdens store, og likevel var han kjent som få. Han var en stor mann, men hans storhet var fra Gud”, skriver han, og legger all sin tyngde og autoritet som åndelig leder i vektskåla for han som fremdeles omtales som ”Nordens største helbredelsespredikant”.

Publisert i DagenMagazinet 16. juli 2010

INGEN ORD

INGEN ORD
Ingen ord kan tolke
det som tanken ikke fatter,
og som gjør at troen steiler.

Et biografisk essay om kommandør Haakon Dahlstrøm

Han forkynte Kristus i ord, toner og liv
Av Nils-Petter Enstad

Jeg kan begynne med fødselsdagen, eller jeg kan begynne med dødsdagen. På noen uker nær var det akkurat 100 år mellom de to dagene.
Jeg kan også begynne med meldingen om at kommandør Haakon Dahlstrøm var utnevnt til ny territorialleder for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene. Den ble mottatt med patriotisk entusiasme over hele landet da den kom senvinteren 1972. Det var gått drøyt 30 år siden sist en norskfødt nordmann var blitt utnevnt som leder for Frelsesarmeen i Norge. Etter det som for enkelte fortonte seg som en uendelig rekke av engelske og svenske kommandører, hadde vi igjen fått en norskfødt leder som snakket norsk uten aksent og hadde en like norsk kone. Var det rart man var begeistret?Det var gått ti år siden ekteparet Dahlstrøm reiste fra Norge for å gjøre tjeneste som nestkommanderende for Frelsesarmeen i Nigeria. Tre år senere ble de ledere for arbeidet i ett av Afrikas største land – men også et land med mange uløste konflikter og spenninger i seg. Stikkordet var «Biafra» – regionen som rev seg løs fra resten av Nigeria, og som ble symbolet på en krig som varte i mange år. Som leder for Frelsesarmeens arbeid i et krigsherjet land, måtte Dahlstrøm mange ganger krysse linjene mellom de krigførende parter. Det manglet ikke på dramatiske begivenheter, men selv snakket han forholdsvis lite om disse.

Kjærlighet
Afrika var en «gammel kjærlighet» for ekteparet Dahlstrøm. Første gang de reiste ut som misjonærer var i 1951. Da kaptein Eili Holme og adjutant Haakon Dahlstrøm giftet seg i 1946 var nettopp misjonskallet ett av de områdene der de følte de var på linje med hverandre. Det fortelles riktig nok at sjefen for Kvinners Sosiale Arbeid, oberst Thora Isachsen, bare hadde blåst av dette siste da en av de få sykepleierutdannede slumsøstrene hennes kom og fortalte om gifteplanene: «Kom ikke til meg med misjonskallet Deres, kaptein! De er en forelsket ung pike, De – det er det som er saken».Hvor unge de forelskede var, var så sin sak: Brudgommen nærmet seg 40 år, og bruden var godt over 30. Og i januar 1951 satte de kursen mot det som den gang ble kalt Gullkysten. I dag er landet kjent som Ghana, et av de første afrikanske land som fikk sin selvstendighet etter kolonitiden, og et land – som så mange andre på det samme kontinentet – med en blodig og dramatisk historie. Antallet militære maktovertakelser bare i Ghana har neppe noen fullstendig oversikt over. Men majorene fra Norge kom for å tjenestegjøre i en annen armé, og med andre våpen enn slike som smeller og som dreper. I de neste seks årene var de distriktsoffiserer – divisjonssjefer, ville man vel sagt i Norge – i tre forskjellige distrikter i Ghana.

Musiker med legedrøm
I årene 1942-1945 studerte Haakon Dahlstrøm ved Musikkonservatoriet, og fikk beste karakter i samtlige fag. Det sies at professorene ristet på hodet da Dahlstrøm etter den glimrende eksamensprestasjonen nøkternt slo fast at han skulle tilbake til Frelsesarmeen som korpsleder. Det var fra stillingen som nasjonal musikksekretær Haakon Dahlstrøm reiste ut som misjonær, og det var til denne stillingen han kom tilbake fra misjonsmarken. I mellomtiden hadde stillingen stått ubesatt. Det virker som det var «Dahlstrøm eller ingen» som var alternativet. Også da Dahlstrøm kom til stillingen første gang, hadde den stått vakant lenge. Faktisk siden 1904, da forgjengeren, oberstløytnant Klaus Østby, ble beordret til Sverige.
Med sin dype interesse for historien og sin sans for historiske paralleller, må han ha følt det både som en ære og en forpliktelse å overta kappen etter Klaus Østby. Da han som pensjonist arrangerte melodiene i Frelsesarmeens sangbok for hornmusikk, fortalte han at dersom han fant en melodi Østby har arrangert, brukte han det arrangementet. Østbys hånd var et kvalitetsstempel i seg selv. Men det store flertallet av de 703 arrangementene har nok Haakon Dahlstrøms signatur. En av hans tidligere medarbeidere sier at Dahlstrøm godt kunne ha levd av å være musiker, noe Dahlstrøm selv også var klar over.
Men det var lege han drømte om å bli. Det første, lille hindret på veien som eventuelt skulle føre til at denne drømmen kunne realiseres, var passert. Han hadde fått friplass på det som den gang het middelskolen. Karakterene fra folkeskolen tilsa en slik satsing fra det offentlige. Så fikk foreldrene hans nye arbeidsoppgaver i Frelsesarmeen, oppgaver som medførte at familien måtte flytte. Dermed glapp friplassen…
Hele livet bevarte han en varm kjærlighet til medisinen som fag, og tilegnet seg ustanselig kunnskaper om dette, som på så mange andre områder. Ekteskapet med Eili var det nærmeste han kom en realisering av drømmen om å bli lege. Hun var sykepleier og jordmor, og i de første årene i Ghana hendte det at han bisto henne under helsekontroll på noen av Frelsesarmeens helsestasjoner på den afrikanske landsbygda.Legedrømmen ble kanskje født i barneårene, da familieøkonomien kunne være så stram at spørsmålet om legebesøk kunne utgjøre et «være eller ikke være» på mer enn én måte. Et av barndomsminnene hans var om en syk bror som hadde sagt til moren da hun sa hun ville tilkalle lege: – Ikke doktor, mor – be heller til Gud.

Barn
Eili og Haakon fikk ingen barn sammen, men i Ghana tok de til seg en gutt som bodde i hjemmet deres i de årene de var der. John Kobina Otoo var navnet hans. Her i Norge var det ikke mange utenom den nærmeste familien som kjente til denne pleiesønnen, men da Haakon Dahlstrøm kunne feire sin 80-årsdag i 1987, hadde en av kommandørens søstre skrevet til «Ønskebrønnen» i Norsk Ukeblad, og dermed dukket John Kobina Otoo uventet – i hvert fall for hans tidligere pleieforeldre – opp på festen. Det ble et sterkt gjensyn, for å si det slik.Gutten hadde vært i tiårsalderen da han kom i ekteparet Dahlstrøms hjem i 1951. Egentlig skulle han være houseboy, men han ble både betraktet som og behandlet som en sønn i huset: – Og vi spiste alle måltider sammen, sa John, som da var en mann som nærmet seg 50 år, til Krigsropet i forbindelse med Norges-besøket.Det hadde vært meningen han skulle besøke Norge 25 år tidligere, men da ble det ikke noe av. Men til Dahlstrøms 80-årsdag var han der, i hvit Frelsesarmé-uniform, og kunne blant annet overrekke sin pleiefar en høvdingskjorte som gave fra Frelsesarmeen i Ghana.

Forkynneren
Ekteparet Dahlstrøm hadde vært utenlands i ti år da de kom til Norge i 1972. Dahlstrøms høyre hånd og sjefsekretær, K. A. Solhaug, var en besluttsom, handlekraftig og resultatorientert leder. Dahlstrøm kunne derfor med god samvittighet prioritere forkynnelsen, nærkontakten med lokalmenighetene og medarbeiderne rundt om på feltet.
Som forkynner var han mer kunstner enn han var lærer. Med bred pensel, maleriske bilder og stor språklig musikalitet la han fram sitt budskap. Den kraftige skikkelsen, den store hårmanken, blikket som det ikke alltid var like lett å få tak i bak de store brillene, og ikke minst, den særpregede røsten – alt dette gjorde ham til en opplevelse på talerstolen. Man kunne lett få assosiasjoner til de gammeltestamentlige profeter når han sto fram. «Forkynn Kristus!» var hans devise når medarbeidere og assistenter ba om råd til forkynnergjerningen. Morgenandaktene med Dahlstrøm kunne utvikle seg til rene seminarer, for dersom en av assistentene hans hadde et spørsmål eller et problem, hadde Dahlstrøm et svar eller råd i en av sine mange bøker på flere språk.
Gjennom mer enn 20 år etter at han var blitt pensjonert, reiste han land og strand rundt og holdt møter. Helst ville han besøke det som gjerne ble kalt «små korps», menigheter der det var få medlemmer og som sjelden fikk besøk. Han utvidet dette til også å omfatte steder der Frelsesarmeen hadde arbeidet tidligere, men senere lagt ned virksomheten. Og han besøkte utpostene. Noen steder kunne det være mange tiår siden sist det var besøk fra Frelsesarmeen. Andre ganger kunne kanskje disse besøkene være sammenfallende med en annen av interessene hans: Jernbane og reiseruter. På slutten av 1980-tallet besøkte han for eksempel Gol korps, og sammen med korpslederen fra den gang holdt han det som trolig har vært Frelsesarmeens siste møte på Finse. En av Gol sine utpostsoldater var banemester på Finse, og han ordnet med møtelokale på den nedlagte skolen på Finse. Etter møtet skulle Dahlstrøm tilbake til Oslo, men så fant han ut at han hadde jo aldri reist med Numedalsbanen. Det måtte han gjøre noe med, og i stedet for å ta toget de tre timene fra Gol til Oslo, tok han toget til Geilo, og deretter buss til Rødberg, og derfra tog – Numedalsbanen! – til Drammen. At hjemreisen på den måten tok en hel dag, affiserte ham ikke. I en alder av drøyt 80 år følte han at han hadde tid nok. Norskekysten kjente han så godt at han en gang sa til en medarbeider at han trodde han skulle klare å navigere langs store deler av den.

Hymnologen
– Jeg har gitt dagene til Gud, sa han da jeg intervjuet ham en gang rundt 1990. Da var han ennå «bare» 83 år, og nærmest i sin ungdoms fulle kraft. Temaet for intervjuetdet store, hymnologiske prosjektet han hadde gitt seg i kast med. På et kontor i Frelsesarmeens hus i Jacob Aalls gate, et kontor som bekreftet alle stereotypier om professorale forskerhuler, hadde han samlet enorme mengder noter, partiturer, sangtekster og sangbøker på en rekke språk, sammen med oppslagsverk og annen hymnologisk litteratur. Han anslo selv at han hadde omkring 50.000 titler, forfattere og komponister i kartoteket sitt. Det må ha vært det mest omfattende arkivet av kristen sang og musikk i Norge.Det var i 1949, under den første perioden som musikksekretær, at han begynte med dette arbeidet. Også her hadde han et forbilde som han følte stor takknemlighetsgjeld til. Det var brigadér Bernhard Fjærestrand, mangeårig redaktør i Krigsropet, og – som Dahlstrøm selv – en multibegavet autodidakt. Dahlstrøm selv hevdet at arkivet etter Fjærstrand utgjorde grunnstammen i hans eget arkiv.
Jeg har selv sittet og arbeidet med Dahlstrøms manuskripter til den faste, ukentlige artikkelen med omtale av sanger i Krigsropet. De var skrevet på alle typer papir, i utgangspunktet med skrivemaskin, men med så mange håndskrevne tilføyelser at det kunne være litt av et puslespill å få alt på plass. Men samtidig var det lærerikt, for det var et vell av kunnskaper og informasjoner i disse artiklene. Mye av dette stoffet ble samlet i de tre bøkene «Med takt og tone», «Mellom notelinjene» og «Ord i samklang», som kom i 1990 og 1991. Disse bøkene er fremdeles gullgruver for en som er interessert i sanger og deres bakgrunnshistorie, og det ligger sikkert fremdeles stoff til flere bøker i det materialet han samlet og de artiklene han skrev.

Gudsmannen
Både som leder og som pensjonert nestor hadde Haakon Dahlstrøm alltid syn for sine medmennesker. Han var oppmerksom mot alle og interessert i dem. Selv har jeg fremdeles liggende et kort han sendte meg etter at jeg hadde gjennomgått en operasjon. Der sto det, med hans karakteristiske håndskrift: ”Herre, han du elsker, er blitt syk!”
Med sin utpreget kunstneriske og sangvinske væremåte, kunne man lett tro at han var fjern og distré. Lærte man ham å kjenne, kom man fort ut av den misforståelsen. Han var en mann med utrolig mange interesser og var en spennende samtalepartner.Han syntes protestantiske kristne var altfor lite opptatt av jomfru Maria, for å ta ett eksempel. Som H.A. Tandberg, var han ikke fremmed for tanken om at de hellige som har levd før oss, ”de følger vår kamp og de ber for vår sei’r”.
Han var glødende opptatt av historien som historie, men også av de historiske klenodiene. Få ting gjorde ham så opprørt som når gamle flagg, instrumenter eller protokoller ble destruert. Og han ble aldri fortrolig med skikken som praktiseres i Frelsesarmeens begravelser, der man senker fanen over graven som en siste hilsen. Å senke fanen, oppfattet han som en kapitulasjon. Det fortelles at da meldingen om at hans mor var død, ble slått opp på Frelsesarmeens hovedkvarter, sto det nederst: «Vi senker fanen i ærbødighet over en fallen kriger.» Dahlstrøm skal ha revet meldingen ned fra tavlen, krøllet den sammen og kastet den fra seg med ordene: – Mor senket aldri fanen!
Det gjorde han ikke selv heller. Men sverdet måtte legges ned til slutt. Haakon Dahlstrøm ble forfremmet til herligheten 31. oktober, bare noen uker før han kunne feiret sin 100-årsdag.

Publisert i Krigsropet nr. 6/2007
– funnet fram igjen i forbindelse med meldingen om at Eili Dahlstrøm døde 16. juni 2009.

HARALD HJELM-LARSEN – NYBROTTSMANN PÅ FLERE FELT - I

Av Nils-Petter Enstad

Han hørte til dem som brøt nytt land på kristensektoren i Norge, misjonslederen og redaktøren Harald Hjelm-Larsen. I sin ungdom var han blant pionerene i Frelsesarmeen, i sin manndom satte han et sterkt og varig preg på Den norske Misjonsallianse, og etter hvert som han nærmet seg pensjonsalderen, tok han initiativet til å danne et fellesskap av forhenværende frelsesoffiserer, det som i dag heter Kameratforbundet. Gjennom et langt liv satte han mange spor etter seg.

Han ble født i Kristiansand 29. november 1872. Bare fem år gammel mistet han sin far, som var kaptein på et av de første dampskip i rute mellom Oslo og Ber­gen. I minneboka ”Jeg møtte dem på veien”, som han ga ut to år før han døde, forteller han at han og hans mor hadde fått fulgt med faren til en havneby der skipet hans skulle bygges om. Men da arbeidet var ferdig, ble far syk av dobbeltsidig lungebetennelse. Det var en dramatisk diagnose på 1870-tallet, og reisen hjem ble et kappløp med døden. Men de nådde hjem, og faren fikk dø der. I dødsøyeblikket siterte han hviskende fra Salme 32 til sin kone: ”Salig er den hvis synd er skjult”.
Harald var sine foreldres eneste barn, og da hans mor også døde tidlig, fikk han den siste del av oppveksten hos sine besteforeldre. Her lærte han den økumeniske innstillingen som preget ham hele livet. I et intervju da han fylte 70 år bekjenner han seg klart og tydelig til tanken om Guds barns enhet. ”(Den) har jeg visstnok arvet etter mine besteforeldre. Deres hjem i Kristiansand sto åpent både for haugianere og hernhuter, noe som ikke var alminnelig i de dager,” fortalte han.
Til tross for meget gode evner, ble den unge Hjelm-­Larsen av økonomiske grunner avskåret fra å ta en akademisk utdannelse. I 1888 kommer Frelsesarmeen til Norge, og brer seg raskt over store deler av landet. I 1894 slutter Harald Hjelm- Larsen seg til denne bevegelsen, og trosser både venners og slektningers velmente råd om å finne en annen arena for sitt kall. På karrierekortet hans som frelsesoffiser står ”diakonielev” oppført som ”Siste beskjeftigelse”, og at han er utdannet som navigatør. Under rubrikken ”språkkunnskaper” er oppført norsk, engelsk og tysk.

PRESSEMANN
Noen formell krigsskoleutdannelse fikk han aldri. Med rang som kadett ble han beordret som assistent til Kristiania 3. korps, som den gang hadde møtene sine i en enkel bakgård i Thor Olsens gate. Tre måneder senere beordres han til Bergen 1. korps som assistent. Frelsesarmeens ledelse oppdaget ganske snart Hjelm-Larsen var den fødte pressemann, og allerede sommeren 1895 blir han, med rang som kaptein, beordret som redaktør for Krigsropet. Han er den tredje i rekken av redaktører etter at bladet kom med sitt første nummer 15. mai 1888. Den første var kaptein Anne Bøe, som senere skrev sitt navn i norsk pressehistorie som grunnlegger av bladet ”Urd”. Hun var redaktør i fire år, og ble etterfulgt av den danske adjutant Carl Hyllested, kjent blant annet for sangen ”Det lyser nå, det gryr av dag”.
Hjelm-Larsen var i første omgang redaktør i to år, bare avbrutt av noen måneders tjeneste i Kristiania 3. korps. I 1897 ble han så beordret som sekretær for Armeens nestkommanderende, den engelske brigadér William Palmer.

ANDRE OPPGAVER
Etter tiden som sjefsekretærens sekretær, fulgte tre korpsordrer, før han i 1899 igjen kom til hovedkvarteret, denne gang i ”spesielt oppdrag”. Men bare fire måneder senere har man notert ”avgått” i karrierekortet, det vil si at han hadde trukket seg fra offiserstjenesten. Selv nevner han ikke dette med ett ord i minneboka si, som stort sett er skildringer av personer han har møtt, og hvor han i overraskende liten grad ”byr på seg selv” og sitt eget liv. Det spesielle oppdraget kan ha vært arbeidet med den første av Frelsesarmeens historiebøker i Norge. ”Under blods- og ildsfanen” kom ut i mars 1900, og tok for seg Frelsesarmeens historie fra 1888 til 1900.
Merknaden på karrierekortet er underlig også av andre grunner, for i følge historieboka ”50 års korstog” ble Hjelm-Larsen beordret som redaktør av Krigsropet for andre gang ved årsskiftet 1901, og satt i stillingen et halvt års tid. Men gjenopptatt som offiser ble han ikke før i august 1901, i følge det samme karrierekortet. Det skjer i forbindelse med at han får ordre som korpsoffiser i USA. Det er selvfølgelig en teoretisk mulighet for at han har vært ”sivilt ansatt” som redaktør i denne korte perioden. Det forklarer i så fall hvorfor det i ”50 års korstog” heter det at ”i mai måned avløstes redaktør Harald Hjelm-Larsen av stabskaptein H.A. Tandberg som sjef for redaksjonsdepartementet”. Det er kanskje ikke tilfeldig at han er omtalt uten rang i denne forbindelse – i en bok som er skrevet av ham som avløste ham som redaktør både denne gangen og senere.
I USA var Hjelm-Larsen stasjonert ved tre korps. Høsten 1902 giftet han seg kaptein Anna Hansen. De fikk to barn, sønnen Harald Kåre, som ble født i USA høsten 1903, og datteren Aase Evelyn, som ble født i november 1905. I 1904 hadde familien vendt tilbake til Norge, der adjutant Hjelm-Larsen fikk ordre som sekretær for kommandør William Ridsel.
Anna Hjelm-Larsen var født 16. oktober 1873, og var altså ett år yngre enn sin mann. Det finnes ikke noe karrierekort på henne ved hovedkvarteret, noe som tyder på at hun var blitt frelsesoffiser i USA. Kanskje kjente hun sin vordende ektemann allerede før han utvandret, eller om hun ble kjent med ham ”over there”.

REDAKTØR IGJEN
Etter forskjellige oppgaver ved hovedkvarteret, ble Hjelm-Larsen redaktør for Krigsropet nok en gang høsten 1906. Han avløste major H.A. Tandberg, som ble beordret som divisjonssjef i Nordre divisjon. ”Redaksjonsstolen skal bekles av en offiser som allerede har vunnet sine sporer i litterært arbeid, og som uten tvil gjennom sin dyktighet i den retning vil sørge for at Armeens publikasjoner vedlikeholder den ærefulle stilling de allerede har inntatt blant de religiøse blad her i landet,” skrev sjefsekretæren, oberstlt. Sidney Maidment, i sine notiser i Krigsropet 23. august 1906. ”Jeg sikter til adjutant Hjelm-Larsen,” legger han til.
Denne beordringen innledet den lengste av Hjelm-Larsens i alt fire perioder som redaktør i Krigsropet. Den varte i hele ni år. Sommeren 1915 ble han utnevnt til nasjonal ungdomssekretær, mens brigadér Carl Breien ble utnevnt til ny redaktør. I løpet av de ni årene hadde Krigsropets opplag nesten fordoblet seg, ”og står etter samstemte uttalelser fra kompetent hold i første rekke blant Norges religiøse blader,” skrev landslederen, oberst J. A. H. Povlsen, i sin redegjørelse for det som den gang kaltes ”stabsforflytninger”.
Harald Hjelm-Larsen var ikke spesielt synlig i spaltene mens han var redaktør for Krigsropet. Det kunne gå uker mellom hver gang signaturen hans sto på trykk. Kontrasten til etterfølgeren Carl Breien er påfallende. Han skrev ukentlig lederartikler signert ”C.B”, og satte også gjerne andre tekster av seg selv, dikt og artikler, på trykk. Breiens datter Bjarlinn (senere kjent som fru oberstlt. Holthe) var aspirant på denne tiden, og reiste til den internasjonale krigsskolen i London – en prosess Krigsropets lesere fikk følge i detalj gjennom flere nummer av bladet.

Dette kan ha hatt med ulike personlighetstyper å gjøre – det å sette sitt lys under en skjeppe var nok ikke det som lå mest naturlig for Carl Breien. Men det kan også ha med ulike oppfatninger av hvordan redaktørrollen skal forstås å gjøre.
I denne tredje redaktørperioden var Harald Hjelm-Larsen mest synlig i forbindelse med at han fratrådte. Både har han en farvelhilsen, der han takker spesielt sin medarbeider Bernhard Fjærestrand, og de mange krigsropsselgerne over hele landet. Uka etter er det nok en omtale av ”Den fratredende redaktør”, illustrert med et stort fotografi, der det blant annet opplyses at han er den redaktør av Krigsropet som har sittet lengst sammenhengende i stillingen. Fremdeles er en sammenhengende redaktørperiode på ni år blant de lengste i Krigsropets historie.

MELLOMSPILL I UNGDOMSARBEIDET
Ordren som nasjonal ungdomssekretær ble av kort varighet. Etter bare ett år fikk Hjelm-Larsen farvel fra denne oppgaven, og ble redaktør for fjerde og siste gang i 1916. Oberst Povlsen skrev i Krigsropet at Hjelm-Larsen ”ble som bekjent allerede snart etter (han tiltrådte som nasjonal ungdomssekretær) angrepet av en alvorlig og hardnakket nervesykdom som har gjort det umulig for ham å føre det reiseliv og ha de mange møter som nødvendigvis er forbundet med (denne) stillingen”. Det heter videre at legen bestemt fråråder ”offentlig arbeid”, men kontorarbeid kan han imidlertid klare.
Om den alvorlige ”nervesykdommen” var av psykisk eller mer somatisk karakter, er ikke godt å vite, men beskrivelsen kan vel tyde på det første. Dette kan også ha hatt sammenheng med Anna Hjelm-Larsens helsetilstand, at ektemannen ikke taklet å være på reise lange perioder av gangen med en sykelig kone og to tenåringsbarn.
Den siste perioden som redaktør ble kortvarig. I oktober 1917 trakk brigadér Hjelm-Larsen og frue seg tilbake fra aktiv offiserstjeneste. I ”50 års korstog” heter det at han ”så seg på grunn av helbreds og andre private forhold nødt til å fratre sin stilling”. Denne litt kryptiske formuleringen er den samme som oberst Povlsen brukte i Krigsropet da han meddelte brigadérens avgang. Fru Hjelm-Larsens helsetilstand har vært nevnt som forklaring. Trolig led hun av det som den gang ble kalt ”tæring”. Hun døde 30. mars 1919, bare knapt 45 år gammel. Dødsfallet er omtalt i Krigsropet, og er også nevnt i ”50 års korstog”. Oberstlt. Carl Breien la på krans fra Frelsesarmeens hovedkvarter, heter det i den korte notisen.
I boka som kom ut da avisa Dagen hadde sitt 50-årsjubileum, heter det at man i forbindelse med planleggingen av den nye avisa var på utkikk etter en sjefsekretær som kunne være redaktørens stedfortreder. Første henvendte man seg til forfatteren Oscar Handeland, deretter til misjonær og forfatter P. S. Eikrem, men begge disse avslo tilbudet. ”Tredjemann på lista var forretningsfører H. Hjelm Larsen i Kristiania. Han aksepterte, men måtte av familiære grunner frasi seg stillingen allerede før Dagen begynte å utkomme. Han oppholdt seg dog en kort tid i Bergen for å hjelpe ved avisens start. Deretter bestyrte han Dagens Oslo-kontor inntil 1932.”
Avisa Dagen kom med sitt første nummer i august 1919. Trolig var det Annas sykdom som gjorde at Hjelm-Larsen i første omgang måtte takke nei til stillingen i Dagen. I rapporten fra Annas begravelse heter det at det også var krans ”fra firmaet William Farre” – dette har trolig vært Haralds arbeidsgiver. Kransen ble lagt på av en ”herr T. Øgrim”, som det står i Krigsropet. For de som synes det er ”noe kjent” ved Øgrim-navnet, kan det opplyses at han som la på kransen er identisk med han som senere satte sitt sterke preg på Frelsesarmeens historie i Norge, blant annet som territorialleder fra 1945 og i noen år framover. Rundt 1920 hadde Øgrim et kort opphold i sin karriere som frelsesoffiser. Bakgrunnen for denne pausen skal det ikke spekuleres i her. William Farre, som tydeligvis var både Øgrims og Hjelm-Larsens arbeidsgiver, var en tidligere musikant i Frelsesarmeens stabsmusikkops.
Tragediene var ikke slutt med Annas dødsfall. Sommeren 1928 døde datteren Åse Evelyn, ennå ikke 23 år gammel, og i 1936 døde også sønnen Harald Kåre. Han var 33 år gammel, og etterlot seg en sønn på to år.