SIGØYNEREN SOM BLE VERDENSEVANGELIST

Av Nils-Petter Enstad
Reportasje i "Velsignet Helg" lørdag 9. oktober 2010

- Jeg kjenner det er så varmt her i hjertet! Slik forklarte den 16 år gamle sigøynergutten Rodney Smith sin far at han var blitt født på ny. Da han døde, 70 år senere, hadde millioner av mennesker sittet under hans talerstol, og tusenvis av mennesker hadde tatt imot Jesus som sin Frelser. I år er det 150 år siden evangelisten ”Gipsy” Smith ble født.

Han kom til verden i et sigøynertelt i Wanstead i England 31. mars 1860 som det fjerde barnet av de i alt seks barna til Mary og Cornelius Smith. Som ung hadde faren var småkriminell, og under et fengselsopphold var han blitt kristen. Familien livnærte seg på sigøynervis, ved å reise rundt og gjøre små jobber og selge egne produkter, blant annet kurver. Moren døde tidlig, og et viktig drivkraft for Rodney til å bli kristen var nettopp ønsket om å møte moren igjen. I tillegg så han at de frelste søsknene hans hadde noe han manglet. Under en metodistgudstjeneste gikk han fram til forbønn, og erfarte den ”varmen i hjertet” som det er en viss tradisjon blant metodister for å regne som bekreftelsen på frelsesvisshet. På det tidspunktet kunne han ennå ikke lese, men han skaffet seg både bibel og bibelordbok, til manges store forlystelse. Og på kort tid lærte han seg faktisk lesekunsten. Målet hans var nemlig klart fra han ble frelst: Han ville bli predikant!

Frelsesarmeen
Året etter sin omvendelse kom Rodney Smith i kontakt med en gruppe som kalte seg ”The Christian Mission”. Den ble ledet av metodistpresten William Booth. Sommeren 1877 ble han ansatt som predikant i misjonen. Selv har han fortalt at han i forbindelse med denne ansettelsen fikk sin første frakk. Året etter tok misjonen navnet ”The Salvation Army”, eller Frelsesarmeen. Den nå 18 år gamle Rodney ble kaptein i denne armeen. Året etter giftet han seg med den to år eldre Annie Pennock. Hun var blitt omvendt i ett av hans møter. De fikk tre barn.
De nygifte ble beordret til Chatham i Kent som ledere for Frelsesarmeens menighet der. Der var man litt skeptisk til denne unge kapteinen; det var jo vidt han hadde begynt å få skjegg! ”Joda, jeg vet jeg er ung, men får jeg være her en stund, lover jeg å bli eldre. Og det kan være jeg ikke har skjegg, men jeg har da en kone,” svarte han. Så veldig mye eldre rakk han ikke bli i Chatham, men i løpet av de ni månedene han var der, vokste menigheten fra 13 til 250 medlemmer. Familien vokste også – eldstesønnen Albany ble født på nyttårsaften 1880. Fra Chatham fikk ferden til Hull. Her ble de i seks måneder. Det var her navnet ”Gipsy” ble en del av hans identitet, i stedet for det egentlige Rodney. Her måtte møtene flyttes fra armeens eget lokale og til en idrettshall. En forsamling på 1500 var helt vanlig. Et møte for nyfrelste samlet ett tusen mennesker. Månedene i Derby ble antiklimakset i Gipsy Smiths tjeneste i Frelsesarmeen, men i desember 1881 kom familien til Hanley. Her var det igjen vekkelse, og Gipsy Smith regnet denne byen som ”sitt andre hjem” resten av livet. Her ble også familiens andre barn født; han fikk navnet Alfred Hanley. Sommeren 1882 ville byen Hanley vise sin respekt for det arbeidet den unge frelseskapteinen gjorde, og overrakte ham en gullklokke med en inskripsjon. Annie Smith fikk en gave på 20 pund – et pent beløp på den tiden – som en anerkjennelse for den innsatsen hun gjorde som kone og mor.
Problemet var bare at Frelsesarmeens reglement forbød offiserene å ta imot private gaver. At giverne ikke tilhørte Frelsesarmeen, endret ikke på saken. Bramwell Booth, generalens sønn og stabssjef, slo hardt og nådeløst ned på slike regelbrudd, og da Smith nektet å såre folkene i Hanley ved å levere gavene tilbake, ble han avskjedighet fra sin tjeneste i Frelsesarmeen. Alt i alt skal 23.000 mennesker ha blitt omvendt ved hans forkynnelse i løpet av de årene han var offiser i Frelsesarmeen.

Evangelist
Etter bruddet med Frelsesarmeen, slo familien Smith seg ned i Cambridge. Dette ble Rodneys hjem resten av livet – i den grad man kan snakke om ”et hjem” for en mann som reiste verden rundt og forkynte evangeliet. Hans venner i Hanley la stort press på ham for å få ham til å komme tilbake og være pastor for dem, og etter en tid tok han opp en tjeneste her som varte i fire år. Men han reiste også mye, og i 1883 besøkte han blant annet Sverige. I 1884 ble familiens tredje barn født, en datter som fikk navnet Rhoda Zillah. Alle tre barna engasjerte seg i forkynnerarbeid. Den eldste sønnen ble metodistpredikant i USA, der han var kjent som Gipsy Smith jr.
Det er ingen tvil om at det var de fem årene i Frelsesarmeen som la grunnlaget for Gipsy Smiths ry som evangelist. Man kan godt gjøre seg sine tanker om klokskapen i den firkantede måten Bramwell Booth håndterte saken fra Hanley på, men man kan også spørre seg om ikke nettopp et brudd med Frelsesarmeens stramme struktur og beordringssystem måtte til for at evangelistgaven skulle komme til full utfoldelse. I sin selvbiografi skriver Smith at bruddet med Frelsesarmeen vakte stor oppmerksomhet, og han spør om ikke nettopp denne oppmerksomheten bidro til å legge grunnlaget for den tjeneste han siden fikk.
I 1889 besøkte han USA for første gang og i 1894 Australia. Da hadde han allerede vært i USA to ganger til. Under besøket til Australia ble han oppsøkt av en mann som lurte på om han kunne på kjenne på hodet hans. Hvorfor det, ville evangelisten vite. – Jo, jeg vil lete etter de kulene i hodet ditt som forklarer hvorfor du har så stor framgang. – Da må du kjenne her, svarte Gipsy Smith og la mannens hånd over hjertet sitt.
Under ett av besøkene til USA ble han bedt om å tale til en forsamling av kvinner. Det var 175 til stede, alle gift med noen av landets mektigste og rikeste menn. En av dem var kona til oljekongen John D. Rockefeller. Evangelistens tema var ”Anger”.
– Jeg tenkte bare på dem som en gruppe mennesker som trengte å bli frelst, sa han etterpå.
Han glemte aldri sigøynerrøttene sine, og oppsøkte gjerne sigøynerleirer verden over for å vitne og forkynne. Han dannet også en evangeliseringsorganisasjon for sigøynere.

Ekteskap
Som frelsesoffiserer hadde Annie og Rodney stått sammen i tjenesten. Som evangelist reiste han alene, mens hun var hjemme med de tre barna. Hun var heller ikke like robust til helse som han, og holdt seg i bakgrunnen. – Jeg har ikke stor del i hans arbeid, sa hun selv. Besøket til Sør-Afrika i 1904 var en av de få reisene der hun var med.
Annie døde i 1937, 79 år gammel. Da var ektemannen i USA og hadde møter. Året etter giftet Rodney seg med Mary Alice Shaw, på hennes 27-årsdag. Selv var han 78, og meldingen om ekteskapet vakte sterke reaksjoner. Mary Alice fulgte med ham på reisene, sang i møtene og gjorde sekretærarbeid for ham. Da helsa hans begynte å svikte, stelte hun for ham.
Gipsy Smith døde av hjerteinfarkt 4. august 1947, om bord på passasjerskipet ”Queen Mary”, underveis til nye møteserier i USA.

Bildetekst: Rodney "Gipsy" Smith som ung kaptein i Frelsesarmeen.

Nordens største helbredelsespredikant?

Av Nils-Petter Enstad

Det er få fenomener som skaper så mye nysgjerrighet, men også aggresjon, som når folks helseplager blir løst, eller tilsynelatende løst, utenom det vanlige helsevesenets rammer. I vår tid er denne interessen først og fremst knyttet til fenomenet ”healing”. Tidligere var det knyttet til såkalte ”helbredelsespredikanter”. Tirsdag 13. juli var det 100 år siden den mest kjente av dem alle, svenske Fredrik August Boltzius, døde, 74 år gammel.

F.A. Boltzius, som han gjerne ble referert som, var fra Värmland. Etternavnet skal ha hatt sin opprinnelse i Hellas, hvor en av hans forferdre skal ha utvandret til Sverige via Tyskland. I 1864, 28 år gammel, hadde han sitt religiøse gjennombrudd, og noen år senere begynte han å forkynne. Samtidig begynte han å be for syke, etter å ha blitt helbredet selv fra en infeksjon i et sår etter at han han hadde lagt hånden på såret og bedt til Gud. I mange år kombinerte han forkynnervirksomhet med handelsvirksomhet, en kombinasjon som gjorde ham i stand til å reise rundt i Sverige. Dette drev han med i om lag ti år. Deretter slo han seg ned i Skåre i nåværende Karlstad kommune. Her hadde han et lite hus som fremdeles står. Her bodde han og her tok han imot de som kom og ba om hjelp.

MANGE HENVENDELSER
Ryktet om ”helbrederen” i Värmland spredte seg snart til hele Sverige, og til andre land. Ikke minst kom det mange henvendelser fra Norge. Men også fra USA kom det personer som hadde hørt om ham, og ba ham om hjelp. Selv kalte han seg bare ”evangelist”, og avviste alle som kom til ham og spurte etter ”helbrederen”. – Den eneste helbrederen jeg kjenner, fór til himmels for 1800 år siden, pleidde han å svare da.
Etter hvert som henvendelsene strømmet både fra så vel hele Sverige som andre land, begynte han en praksis som også senere tids helbredelsespredikanter har tatt opp: Han sendte salveduker. Det er tøystykker som er stenket med olje eller salve og så bedt over. Disse ble sendt til syke som Boltzius selv ikke kunne besøke, og som så kunne legge salveduken over det syke stedet. Da skulle forbønnen virke på samme måte som om predikanten selv hadde vært der og lagt hendene på vedkommende.
Salvedukene ble spredd i stort antall, og tilliten til dem var enorm. Mer enn 20 år etter at Boltzius var død kom det brev til Grava Missionsförsamling, som tok hånd om Boltziushemmet, som huset han kalles, med spørsmål om det muligens lå igjen noen salveduker. Huset var ellers fullt av stokker, krykker og andre hjelpemilder som folk hadde satt igjen etter at de var blitt bedt for av Boltzius.
Forbønn for syke og vitnesbyrd om helbredelse gjennom bønn har fulgt den kristne kirke helt siden apostlenes dager. Det har gjennom århundrene vært betraktet som en naturlig del av kirkens liv, men også som ett av kriteriene på om en person kunne regnes som hellig. Boltzius var en av de første ”moderne” helbredelsespredikantene, og kanskje den aller første som fikk medieoppmerksomhet. Dette hang også sammen med at det i stor grad ble satt likhetstegn mellom hans forkynnelse og de helbredelsene som skjedde rundt ham. I motsetning til moderne helbredelsespredikanter av typen William Branham, Katherine Kullman og Roger Larsson, skjedde ikke helbredelsene først og fremst i forbindelse med offentlige møter, men i forbindelse med konsultasjoner og tilsendte salveduker.

RYKTER
Både anekdoter og rykter blomstret opp rundt den særmerkte predikanten. Blant annet ble det hevdet at han skulle ha gått på vannet. Da dette ryktet nådde ham, svarte han, med den litt barske humoren som var ett av kjennetegnene hans: - Det stemmer nok. Jeg husker det var 30 minusgrader den dagen…
Men selvironien kunne ikke ta knekken verken på ryktene eller kritikken. Det ble skrevet bøker om mannen og den tjeneste han sto i, både positive og kritiske. En av de mest kritiske het ”Boltzianismen, Skandinavisk kulturbild”, og kom i 1888. Den var skrevet av Emil Thorelius, som få år før hadde vært vitne til at hans egen bror ble helbredet etter at Boltzius hadde bedt for ham.
En som også var kritisk i utgangspunktet, var den norske teologen Johannes Brantzæg, som senere skulle bli Norsk Luthersk Misjonssambands leder i 40 år. Han møtte Boltzius i 1887. Da var han 26 år gammel, og hadde alt i tre år vært sterkt plaget med en dårlig fordøyelse. Nærmest i desperasjon kontaktet han Boltzius, ble invitert til ham og bodde hos ham i flere måneder. Blant annet gjorde han en del sekretærarbeid for ham. Og han ble faktisk frisk fra mageproblemet sitt i disse månedene, selv om det skjedde over tid, og ikke spontant, som med mange av de andre helbredelsene det fortelles om rundt Boltzius. I ettertid omtalte Brandtzæg Boltzius som en stor sjelevinner.

SLUTTEN
Boltzius stiftet aldri egen familie. I 1904 ble han påkjørt av en bil, og kom seg aldri helt etter de skadene han fikk da. I et brev datert 8. mai 1909 skriver han til en mann som ba om hjelp: - Jeg kan ikke påta meg noe videre, men dersom De kommer hit, vil jeg behandle Dem.
De tre siste brevene han skrev er datert i februar og mars 1910. Her lover han å sende salveduker og be for dem som har kontaktet ham. I juni sluttet han å ta imot besøk, og 13. juli sovnet han stille inn, 74 år gammel.
En som sto i dyp takknemlighetsgjeld til Boltzius var frelsesoffiseren Johan Ögrim, som på den tiden var leder for Frelsesarmeen i Norge. Nesten 20 år tidligere, i 1892, hadde Boltzius bedt for Ögrims sønn Tobias, som på det tidspunktet var seks år gammel. ”Gossen” kom seg, og levde i nesten 70 år etter dette. I historien er han kjent som en leder av internasjonalt format i Frelsesarmeen. Da Boltzius døde, skrev Johan Ögrim en helsides artikkel i Krigsropet om ”Farbror Boltzius”. ”Han var ikke av denne verdens store, og likevel var han kjent som få. Han var en stor mann, men hans storhet var fra Gud”, skriver han, og legger all sin tyngde og autoritet som åndelig leder i vektskåla for han som fremdeles omtales som ”Nordens største helbredelsespredikant”.

Publisert i DagenMagazinet 16. juli 2010

INGEN ORD

INGEN ORD
Ingen ord kan tolke
det som tanken ikke fatter,
og som gjør at troen steiler.