Av Nils-Petter Enstad
Det er få fenomener som skaper så mye nysgjerrighet, men også aggresjon, som når folks helseplager blir løst, eller tilsynelatende løst, utenom det vanlige helsevesenets rammer. I vår tid er denne interessen først og fremst knyttet til fenomenet ”healing”. Tidligere var det knyttet til såkalte ”helbredelsespredikanter”. Tirsdag 13. juli var det 100 år siden den mest kjente av dem alle, svenske Fredrik August Boltzius, døde, 74 år gammel.
F.A. Boltzius, som han gjerne ble referert som, var fra Värmland. Etternavnet skal ha hatt sin opprinnelse i Hellas, hvor en av hans forferdre skal ha utvandret til Sverige via Tyskland. I 1864, 28 år gammel, hadde han sitt religiøse gjennombrudd, og noen år senere begynte han å forkynne. Samtidig begynte han å be for syke, etter å ha blitt helbredet selv fra en infeksjon i et sår etter at han han hadde lagt hånden på såret og bedt til Gud. I mange år kombinerte han forkynnervirksomhet med handelsvirksomhet, en kombinasjon som gjorde ham i stand til å reise rundt i Sverige. Dette drev han med i om lag ti år. Deretter slo han seg ned i Skåre i nåværende Karlstad kommune. Her hadde han et lite hus som fremdeles står. Her bodde han og her tok han imot de som kom og ba om hjelp.
MANGE HENVENDELSER
Ryktet om ”helbrederen” i Värmland spredte seg snart til hele Sverige, og til andre land. Ikke minst kom det mange henvendelser fra Norge. Men også fra USA kom det personer som hadde hørt om ham, og ba ham om hjelp. Selv kalte han seg bare ”evangelist”, og avviste alle som kom til ham og spurte etter ”helbrederen”. – Den eneste helbrederen jeg kjenner, fór til himmels for 1800 år siden, pleidde han å svare da.
Etter hvert som henvendelsene strømmet både fra så vel hele Sverige som andre land, begynte han en praksis som også senere tids helbredelsespredikanter har tatt opp: Han sendte salveduker. Det er tøystykker som er stenket med olje eller salve og så bedt over. Disse ble sendt til syke som Boltzius selv ikke kunne besøke, og som så kunne legge salveduken over det syke stedet. Da skulle forbønnen virke på samme måte som om predikanten selv hadde vært der og lagt hendene på vedkommende.
Salvedukene ble spredd i stort antall, og tilliten til dem var enorm. Mer enn 20 år etter at Boltzius var død kom det brev til Grava Missionsförsamling, som tok hånd om Boltziushemmet, som huset han kalles, med spørsmål om det muligens lå igjen noen salveduker. Huset var ellers fullt av stokker, krykker og andre hjelpemilder som folk hadde satt igjen etter at de var blitt bedt for av Boltzius.
Forbønn for syke og vitnesbyrd om helbredelse gjennom bønn har fulgt den kristne kirke helt siden apostlenes dager. Det har gjennom århundrene vært betraktet som en naturlig del av kirkens liv, men også som ett av kriteriene på om en person kunne regnes som hellig. Boltzius var en av de første ”moderne” helbredelsespredikantene, og kanskje den aller første som fikk medieoppmerksomhet. Dette hang også sammen med at det i stor grad ble satt likhetstegn mellom hans forkynnelse og de helbredelsene som skjedde rundt ham. I motsetning til moderne helbredelsespredikanter av typen William Branham, Katherine Kullman og Roger Larsson, skjedde ikke helbredelsene først og fremst i forbindelse med offentlige møter, men i forbindelse med konsultasjoner og tilsendte salveduker.
RYKTER
Både anekdoter og rykter blomstret opp rundt den særmerkte predikanten. Blant annet ble det hevdet at han skulle ha gått på vannet. Da dette ryktet nådde ham, svarte han, med den litt barske humoren som var ett av kjennetegnene hans: - Det stemmer nok. Jeg husker det var 30 minusgrader den dagen…
Men selvironien kunne ikke ta knekken verken på ryktene eller kritikken. Det ble skrevet bøker om mannen og den tjeneste han sto i, både positive og kritiske. En av de mest kritiske het ”Boltzianismen, Skandinavisk kulturbild”, og kom i 1888. Den var skrevet av Emil Thorelius, som få år før hadde vært vitne til at hans egen bror ble helbredet etter at Boltzius hadde bedt for ham.
En som også var kritisk i utgangspunktet, var den norske teologen Johannes Brantzæg, som senere skulle bli Norsk Luthersk Misjonssambands leder i 40 år. Han møtte Boltzius i 1887. Da var han 26 år gammel, og hadde alt i tre år vært sterkt plaget med en dårlig fordøyelse. Nærmest i desperasjon kontaktet han Boltzius, ble invitert til ham og bodde hos ham i flere måneder. Blant annet gjorde han en del sekretærarbeid for ham. Og han ble faktisk frisk fra mageproblemet sitt i disse månedene, selv om det skjedde over tid, og ikke spontant, som med mange av de andre helbredelsene det fortelles om rundt Boltzius. I ettertid omtalte Brandtzæg Boltzius som en stor sjelevinner.
SLUTTEN
Boltzius stiftet aldri egen familie. I 1904 ble han påkjørt av en bil, og kom seg aldri helt etter de skadene han fikk da. I et brev datert 8. mai 1909 skriver han til en mann som ba om hjelp: - Jeg kan ikke påta meg noe videre, men dersom De kommer hit, vil jeg behandle Dem.
De tre siste brevene han skrev er datert i februar og mars 1910. Her lover han å sende salveduker og be for dem som har kontaktet ham. I juni sluttet han å ta imot besøk, og 13. juli sovnet han stille inn, 74 år gammel.
En som sto i dyp takknemlighetsgjeld til Boltzius var frelsesoffiseren Johan Ögrim, som på den tiden var leder for Frelsesarmeen i Norge. Nesten 20 år tidligere, i 1892, hadde Boltzius bedt for Ögrims sønn Tobias, som på det tidspunktet var seks år gammel. ”Gossen” kom seg, og levde i nesten 70 år etter dette. I historien er han kjent som en leder av internasjonalt format i Frelsesarmeen. Da Boltzius døde, skrev Johan Ögrim en helsides artikkel i Krigsropet om ”Farbror Boltzius”. ”Han var ikke av denne verdens store, og likevel var han kjent som få. Han var en stor mann, men hans storhet var fra Gud”, skriver han, og legger all sin tyngde og autoritet som åndelig leder i vektskåla for han som fremdeles omtales som ”Nordens største helbredelsespredikant”.
Publisert i DagenMagazinet 16. juli 2010
