Søster Annie - en norsk misjonskjempe

Av Nils-Petter Enstad

Han forsto ikke helt hva som skjedde, den amerikanske forfatteren Gene Gleason, da det i 1986 plutselig begynte å komme inn store beløp fra Norge på kontoen hans. Riktignok hadde han skrevet en bok om en norsk misjonær en gang, men det var 20 år siden. Imidlertid hadde et fjernsynsprogram gjort denne misjonæren til «allemannseie» over natta, og en norsk forlegger hadde klart å få ut en ny utgave av boka omtrent like kjapt. Misjonæren var Annie Skau Berntsen. Søndag 29. mai 2011 er det 100 år siden hun ble født.

«To meter høy, en meter bred og med et hjerte som har plass til alle mennesker.» Slik er Annie Skau Berntsen blitt beskrevet. Med sin ruvende skikkelse, sin sterke stemme og med sin enorme, personlige utstråling tok hun det norske folket med storm da Harald Tusberg valgte henne som første deltaker i sin nye programserie «Dette er ditt liv» en lørdag i oktober 1985. Det hun utstrålte, var først og fremst varme, omsorg og kjærlighet – noen vil sikkert også si fromhet. Hun er trolig den eneste i nyere tid som har kunnet kalle en forsamling «kjære nådesøsken» uten at det hørtes påtatt eller kunstig ut.

Sykepleier
Hun ble født i Kristiania. Som ung ble hun omvendt under den vekkelsen Frank Mangs hadde i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo. Etter endt sykepleierutdannelse arbeidet hun ved Ullevål sykehus og ved Dikemark, men det var misjonær hun ønsket å bli. På lille julaften i 1938 kom hun til den kinesiske provinsen Shaanxi som utsending fra Det Norske Misjonsforbund. Det gikk sju år før hun så Norge og familien igjen. I mellomtiden hadde verdenskrigen gjort sine herjinger over hele kloden, også over Asia. Etter hjemlandsferie reiste hun tilbake til Kina. Kina var blitt hennes land; kineserne hennes folk.
En junidag i 1949 kom en kinesisk offiser inn på søster Annies kontor, slo seg ned i stol og slang beina på bordet. Men et kaldt flir fortalte han at han representerte de nye, kommunistiske myndighetene. Nå var det slutt på alt det gamle, og hun som misjonær og fremmed måtte være forberedt på å dø, kanskje alt neste dag.
– Å dø har jeg vært forberedt på, men å møte en uhøflig kineser hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve, svarte den norske misjonæren rolig.
Offiseren rødmet, tok beina ned fra bordet, og sa at det var ikke sikkert hun skulle dø riktig ennå likevel. To år senere, sommeren 1951, måtte hun forlate Kina. Neste stopp ble Hong Kong. Hit kom hun i 1953.

Håpets Havn
I Hong Kong bygde hun opp det som på mange måter ble livsverket hennes: Misjonsstasjonen «Håpets havn», som i utgangspunktet var ment å være et sanatorium, men som etter hvert tok opp en rekke andre funksjoner også.
På Håpets Havn ble hun helt til 1978. Midt på 1960-tallet kom kjærligheten inn i livet hennes på en ny måte. Forretningsmannen Reidar Berntsen hadde i mange år vært en god venn av søster Annie, og de hadde holdt kontakten gjennom brev. Den ugifte Reidar hadde også bidratt med betydelige gaver til arbeidet hennes. I selvbiografien «Min kinesiske dagbok», som kom i 1986, forteller hun at brevene etter hvert fikk en annen og varmere tone. Ekteskap var ikke noe hun hadde hatt i tankene, og hun og Reidar ble derfor enige om å be om Guds veiledning. Var det ikke Guds vilje at de skulle ha hverandre, måtte de bryte kontakten.
I 1966 sto bryllupet. Bruden var da 55 år gammel, brudgommen var 67. Da de kom hjem fra misjonsmarken siste gang, i 1978, slo de seg ned i Reidars hjemby Horten. Etter fjernsynsprogrammet høsten 1985 fulgte en travel tid med mange reiser, møter og intervjuer. Da første bind av selvbiografien hennes kom ut høsten 1986, ble den trykket i tre opplag på i alt 70 000 bøker i løpet av tre måneder. To år senere kom det neste bindet, «Min fars datter».
Ekteparet Berntsen ble boende i Horten resten av livet. Reidar døde i 1990, mens Annie sovnet stille inn 26. november 1992, 81 år gammel. De ligger begge begravd i Horten. Med Annie Skau Berntsens bortgang var et unikt kapittel i norsk misjonshistorie skrevet ferdig.

Publisert gjennom KPK mai 2011

50 år med kvinnelige prester: IKKE MANN ELLER KVINNE...

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Lørdag 19. mars er det 50 år siden den første kvinne ble ordinert som prest i Den norske kirke. Det ble betraktet som litt av en revolusjon den gang. I dag er det et stort antall kvinnelige prester i Den norske kirke, og fire av de 11 biskopene er kvinner. Den som på mange måter satte i gang denne prosessen var en nesten 60 år gammel husmor som hadde begynt å studere teologi i moden alder for å kunne bli en bedre søndagsskolelærer.

Ingrid Bjerkås ble født i Kristiania 8. mai 1901, tok artium i 1920 og giftet seg i 1922. Ekteparet fikk to barn, og som så mange av hennes generasjon, var hun husmor. Krigsårene førte til en religiøs bevisstgjøring hos henne, og etter krigen begynte hun som søndagsskolelærer i sin lokale menighet. Barna var blitt store, hun hadde bedre tid, og hun begynte å studere teologi ved Universitetets Teologiske Fakultet i Oslo. I 1958 avla hun teologisk embetseksamen. I løpet av studietiden hadde tanken på å bli prest modnet mer og mer i henne. Stortinget hadde så tidlig som i 1938 vedtatt at også kvinner kunne bli prester i Den norske kirke. Men stortingsvedtaket hadde hatt et tillegg hvor det het at kvinner ikke burde ansettes som prester der hvor de var uønsket av menighetene. I forbindelse med at Stortinget undertegnet FNs konvensjon om kvinners politiske rettigheter 1956, ble dette tillegget fjernet. Dermed begynte hun på Universitetets praktisk-teologiske seminar, og tok eksamen der i 1960.

Ordinasjon
Seks av de ni biskopene i Den norske kirke på den tiden var prinsipielle motstandere av at kvinner kunne gjøre prestetjeneste. Dette begrunnet de teologisk. Det var flere kvinner som hadde avlagt teologisk embetseksamen før Ingrid Bjerkås, og noen av dem vurderte også prestetjeneste, men de kviet seg for å være den første. De visste at en slik handling ville være kontroversiell og skape både debatt, konflikt og andre ubehageligheter.
Men Ingrid Bjerkås våget. Hennes mann var akkurat blitt pensjonert fra sin stilling som kommunerevisor i Bærum; barna var voksne for lengst; det var lite som sto i veien for at hun kunne ”kaste seg ut på de 70 000 favners dyp”, for å bruke et velkjent, kristelig uttrykk – det stammer for øvrig fra Søren Kierkegaard, og ikke fra Bibelen, som en del tror.
En av de tre biskopene som ikke var motstander av kvinnelige prester, var Kristian Schjelderup i Hamar. Han hadde selv gått en lang, personlig vei før han ble prest, og hadde, som Ingrid Bjerkås, opplevd en religiøs fornyelse under krigen. Han sa seg villig til å ordinere henne, formelt til tjeneste som vikarprest i Hamar bispedømme. Selve den historiske ordinasjonsgudstjenesten ble holdt i Vang kirke – menighetsrådet i Hamar domkirke ønsket ikke at det skulle skje der.

Prest
Ingrid Bjerkås hadde søkt på tre ledige soknepreststillinger i Nord-Norge, og 14. april 1961 ble hun utnevnt av Kongen i statsråd til sokneprest i Berg og Torsken på Senja. Det var et stort kall, rent geografisk, med ikke mindre enn 14 prekesteder. Her tjenestegjorde hun de fire neste årene. Da hennes mann døde forholdsvis uventet, maktet hun ikke å bli stående i stillingen. Han hadde vært hennes ”prestekone” og støttespiller i de fire årene. Hun flyttet tilbake til Oslo-området, og ble sykehusprest på Martine Hansens hospital i Bærum. I 1971 ble hun pensjonist, og 30. november 1980 døde hun, 79 år gammel.
Som prest i Berg og Torsken ble hun fort avholdt og respektert. Noen få i menigheten nektet å godta henne som deres prest, men det store flertall var glad i henne. Stillingen hadde vært lyst ut tre ganger uten å få en eneste søker før hun ble ansatt. Som en kirkegjenger sa det i et fjernsynsprogram om henne noen år etter at hun hadde reist derfra: - Hun åpnet aldri Bibelen uten å si ”i Jesu navn” først.
Det var tilstrekkelig for ham. I Kirkeparken ved Berg kirke på Skaland på Senja står det en byste over den tidligere soknepresten i menigheten.

Teolog
Som fagteolog var det ikke noe spesielt bemerkelsesverdig ved Ingrid Bjerkås. Hun avla en forholdsvis svak eksamen, og hun ga ikke ut noen fagteologiske arbeider. Hennes eneste bok er selvbiografien ”Mitt kall” (Cappelen, 1966). En episode fra den sier litt om hvordan hun kunne arbeide med bibeltekstene. Noen hadde kritisert hennes forkynnelse og sagt at hun var for mye opptatt av himmelen og for lite av fortapelsen. Da satte hun seg ned med bibelordboka og telte opp de skriftstedene der Jesus snakker om himmelen, og de der han snakker om fortapelsen. Når Jesus kunne snakke mer om himmelen enn om helvete, kunne hun også gjøre det, konkluderte hun.
En slik tilnærming er nok mer søndagsskolelærens arbeidsmåte enn fagteologens, om den ellers har både sin sjarm og sine poenger.
I forbindelse med 50-årsjubileet har Genesis Forlag gitt ut en samling med hennes prekener, samlet av et av hennes barnebarn.

Pioner
I og med at hun var den første, møtte Ingrid Bjerkås møtte adskillig motstand i det hun oppfattet som sitt kall. Det er imidlertid et poeng at hun var langt fra den første i kvinne i Norge som gjorde prestetjeneste om man skal se kristen-Norge under ett. Metodistkirken i Norge fikk sin første kvinnelige prest nesten ti år tidligere, og Frelsesarmeen i Norge hadde kvinnelige menighetsledere omtrent fra første dag. Alt i 1898 ble den første kvinnelige divisjonssjefen utnevnt i Norge; en stilling som tilsvarer en biskop i andre kirkesamfunn.
Likevel fortjener Ingrid Bjerkås å bli både husket og hedret som den pioneren hun var, først og fremst i Den norske kirke, men også når det gjelder de generelle historiske prosessene som handler om likestilling mellom kjønnene både i arbeidsliv og i ansvarsposisjoner. Hun tok på alvor apostelens ord om at ”her er ikke mann eller kvinne (…), her er alle én i Jesus Kristus” (Gal 3, 28) også gjaldt prestetjenesten.

Tredje kvinne på topp

Av Nils-Petter Enstad

Med valget av 64 år gamle Linda Bond som ny general i Frelsesarmeen, har bevegelsen fått sin tredje, kvinnelige verdensleder. Kanadisk fødte Linda Bond er i dag leder for Frelsesarmeens arbeid i den østlige delen av Australia. Hun er den fjerdje kanadieren som velges som verdensleder i Frelsesarmeen.

Den nye verdenslederen ble ordinert til tjeneste som frelsesoffiser i 1969. Hun har tjenestegjort i Storbritannia, USA, ved det internasjonale hovedkvarteret og i hjemlandet. I 2008 ble hun territorialleder for Australias østterritorium. Hun blir den 19. i rekken av verdensledere i Frelsesarmeen, og den 17. som velges av Frelsesarmeens Høye Råd. Rådet har vært samlet i London, og det var i alt ni kandidater til posten som general.
Linda Bond tiltrer stillingen 1. april i år, i forbindelse med at den nåværende lederen, general Shaw Clifton, blir pensjonert.
De to forrige kvinnelige verdenslederne i Frelsesarmeen var henholdsvis general Evangeline Booth (1934-39) og general Eva Burrows (1986 – 93).