Av Nils-Petter Enstad
Han forsto ikke helt hva som skjedde, den amerikanske forfatteren Gene Gleason, da det i 1986 plutselig begynte å komme inn store beløp fra Norge på kontoen hans. Riktignok hadde han skrevet en bok om en norsk misjonær en gang, men det var 20 år siden. Imidlertid hadde et fjernsynsprogram gjort denne misjonæren til «allemannseie» over natta, og en norsk forlegger hadde klart å få ut en ny utgave av boka omtrent like kjapt. Misjonæren var Annie Skau Berntsen. Søndag 29. mai 2011 er det 100 år siden hun ble født.
«To meter høy, en meter bred og med et hjerte som har plass til alle mennesker.» Slik er Annie Skau Berntsen blitt beskrevet. Med sin ruvende skikkelse, sin sterke stemme og med sin enorme, personlige utstråling tok hun det norske folket med storm da Harald Tusberg valgte henne som første deltaker i sin nye programserie «Dette er ditt liv» en lørdag i oktober 1985. Det hun utstrålte, var først og fremst varme, omsorg og kjærlighet – noen vil sikkert også si fromhet. Hun er trolig den eneste i nyere tid som har kunnet kalle en forsamling «kjære nådesøsken» uten at det hørtes påtatt eller kunstig ut.
Sykepleier
Hun ble født i Kristiania. Som ung ble hun omvendt under den vekkelsen Frank Mangs hadde i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo. Etter endt sykepleierutdannelse arbeidet hun ved Ullevål sykehus og ved Dikemark, men det var misjonær hun ønsket å bli. På lille julaften i 1938 kom hun til den kinesiske provinsen Shaanxi som utsending fra Det Norske Misjonsforbund. Det gikk sju år før hun så Norge og familien igjen. I mellomtiden hadde verdenskrigen gjort sine herjinger over hele kloden, også over Asia. Etter hjemlandsferie reiste hun tilbake til Kina. Kina var blitt hennes land; kineserne hennes folk.
En junidag i 1949 kom en kinesisk offiser inn på søster Annies kontor, slo seg ned i stol og slang beina på bordet. Men et kaldt flir fortalte han at han representerte de nye, kommunistiske myndighetene. Nå var det slutt på alt det gamle, og hun som misjonær og fremmed måtte være forberedt på å dø, kanskje alt neste dag.
– Å dø har jeg vært forberedt på, men å møte en uhøflig kineser hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve, svarte den norske misjonæren rolig.
Offiseren rødmet, tok beina ned fra bordet, og sa at det var ikke sikkert hun skulle dø riktig ennå likevel. To år senere, sommeren 1951, måtte hun forlate Kina. Neste stopp ble Hong Kong. Hit kom hun i 1953.
Håpets Havn
I Hong Kong bygde hun opp det som på mange måter ble livsverket hennes: Misjonsstasjonen «Håpets havn», som i utgangspunktet var ment å være et sanatorium, men som etter hvert tok opp en rekke andre funksjoner også.
På Håpets Havn ble hun helt til 1978. Midt på 1960-tallet kom kjærligheten inn i livet hennes på en ny måte. Forretningsmannen Reidar Berntsen hadde i mange år vært en god venn av søster Annie, og de hadde holdt kontakten gjennom brev. Den ugifte Reidar hadde også bidratt med betydelige gaver til arbeidet hennes. I selvbiografien «Min kinesiske dagbok», som kom i 1986, forteller hun at brevene etter hvert fikk en annen og varmere tone. Ekteskap var ikke noe hun hadde hatt i tankene, og hun og Reidar ble derfor enige om å be om Guds veiledning. Var det ikke Guds vilje at de skulle ha hverandre, måtte de bryte kontakten.
I 1966 sto bryllupet. Bruden var da 55 år gammel, brudgommen var 67. Da de kom hjem fra misjonsmarken siste gang, i 1978, slo de seg ned i Reidars hjemby Horten. Etter fjernsynsprogrammet høsten 1985 fulgte en travel tid med mange reiser, møter og intervjuer. Da første bind av selvbiografien hennes kom ut høsten 1986, ble den trykket i tre opplag på i alt 70 000 bøker i løpet av tre måneder. To år senere kom det neste bindet, «Min fars datter».
Ekteparet Berntsen ble boende i Horten resten av livet. Reidar døde i 1990, mens Annie sovnet stille inn 26. november 1992, 81 år gammel. De ligger begge begravd i Horten. Med Annie Skau Berntsens bortgang var et unikt kapittel i norsk misjonshistorie skrevet ferdig.
Publisert gjennom KPK mai 2011
