En protestantisk pave?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Ingen religiøs leder, uansett trosretning, har en slik innflytelse som «biskopen av Roma», «St. Peters etterfølger» eller «Kristi vikar», som er noen av titlene som brukes om ham. Nylig valgte man en ny pave - den 266. i historien. Han tok navnet Frans I.

Det nærmeste man kommer en pave i protestantisk kristenhet, er i Frelsesarmeen. Her kalles verdenslederen general, og prosedyrene rundt valget av en ny general – den eneste stillingen i Frelsesarmeen man kan bli valgt til – er ikke helt ulikt det som skjer i Roma i disse dager. Når en general trer tilbake ved oppnådd aldersgrense, eller dør, kommer ledere fra hele verden sammen i London for å velge en ny. I 2011 ble den da 65 år gamle kanadiske frelsesoffiseren Linda Bond valgt som Armeens 19. general. Hun er den tredje kvinnen i denne stillingen.
De fleste generalene i Frelsesarmeen har hatt en funksjonstid på mellom tre og seks-sju år, og de aller færreste har vært under 60 år da de ble valgt. Opprinnelig var tanken at generalen skulle være på post til sin død, og peke ut sin egen etterfølger. Den eneste som gjorde dette, var grunnleggeren selv. Han pekte ut sin sønn, som satt som general i 17 år. Han hadde også regnet med å peke ut sin etterfølger – trolig sin egen datter. Imidlertid satte både sykdom og organisasjonsdynamikk en stopper for dette, og siden 1929 er Frelsesarmeens general blitt valgt. Hadde denne sønnen fått utpeke sin datter som etterfølger, og hadde hun sittet ved roret til sin død, ville Frelsesarmeens historie sett veldig annerledes ut. Hun levde nemlig til hun var 104 år, og da hun døde i 1987 var hun fremdeles en forholdsvis vital dame.
Lenge virket det som om generalposten i Frelsesarmeen var forbeholdt engelskmenn. Etter hvert har det vært både amerikanere og kanadiere, og tre skandinaver; to svenske og en finne. To nordmenn har vært nominert, en i 1946 og en i 2006. Foreløpig har alle vært «hvite», selv om det etter hvert finnes en god del frelsesarméledere av både afrikansk og asiatisk, etnisk opprinnelse. Også der kan man se paralleller til gruppen som nylig har vært samlet i Roma.

Moses i skjørt

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Hun ble kalt «Black Moses», den vevre, fromme afroamerikanske kvinnen som hjalp mer enn 300 slaver med å rømme fra sørstatene til friheten i Canada. Til tross for en svak helse, ble hun en gammel dame. Søndag 10. mars var det 100 år siden Harriet Tubman døde i New York, 93 år gammel.

Hun ble født i Maryland. Som barn og som slave ble hun både betraktet og behandlet som en gjenstand, slått og pisket. En metallstang som ble kastet mot henne av en hissig oppsynsmann førte til at hun fikk epilepsi. Resten av livet var hun plaget med anfall, kramper og hallusinasjoner som mange oppfattet som visjoner.
I 1849 klarte hun å rømme og engasjerte hun seg i organisasjonen «Underground Railroad» som hjalp slaver til å flykte fra sørstatene til Canada. I alt tok hun 19 slike turer, og ifølge henne selv mistet hun aldri en eneste slave.
Liten og sped var hun, men tøff nok. Hun hadde alltid med seg en ladd revolver, og dersom en rømt slave fikk kalde føtter og ville snu, truet hun med å skyte vedkommende.
Da borgerkrigen brøt ut, engasjerte hun seg på nordstatenes side, først som kokke og sykepleier, senere også som spion. I sørstatene var det satt opp en belønning på 40 tusen dollar for den tok henne «dead or alive», men det ble aldri aktuelt å utbetale den.
Hun skal også ha ledet væpnede aksjoner, som den første kvinne i amerikansk historie. Så fikk hun da også tilnavnet «General Tubman».
I Maryland hadde hun vært gift med en svart mann som ikke var slave, og de fikk ett barn sammen. Da hun bestemte seg for å rømme, ville ikke ektemannen følge med, så hun forlot både ham og barnet. Ekteskap mellom slaver og svarte som var fri, var ikke uvanlig, men kunne bli komplisert fordi den som var slave når som helst risikerte å bli solgt. Harriets eier hadde forsøkt å lengre tid å få solgt henne uten å lykkes, og etter at Harriet lenge hadde bedt til Gud om at eieren måtte ombestemme seg, begynte hun så å be om at Gud måtte løse dette på annen måte. Kort etter døde eieren, og da bestemte Harriet seg for å flykte.
Harriet Tubman engasjerte seg også i kampen for stemmerett, ikke bare for svarte, men også for kvinner. De siste årene bodde hun på et sykehjem som hennes kirkesamfunn, metodistene, drev, den vesle heltinnen fra amerikansk historie.