Av Nils-Petter Enstad
Pave Benedikt XVI har utropt inneværende år til et paulinsk jubelår. Foranledningen for jubelåret er at man ønsker å feire at det er 2000 år siden apostelen Paulus ble født. Det paulinske jubelåret begynte lørdag 28. juni i år, og varer fram til mandag 29. juni 2009. En fakkel skal brenne i den vakre kirken "St. Paulus utenfor murene" i Roma under hele jubelåret.
Nest etter Frelseren selv, er det neppe noen enkeltperson som har betydd så mye for så vel utformingen som utbredelsen av den kristne tro som nettopp apostelen Paulus. At man feirer 2000-årsminnet for hans fødsel nå, er nok mer på slump enn ut fra nøyaktig kunnskap. Snarere har det vært alminnelig antatt at han ble født en gang mellom år 10 og 5 før Kristi fødsel. Han ble født i Tarsus i den romerske provinsen Kilikia , som ligger i dagens Tyrkia. Han tilhørte Benjamins stamme, men var også romersk borger av fødsel. Han ble utdannet som fariseer under den kjente, skriftlærde Gamaliel. Som tradisjonen var, tok han også en praktisk utdannelse, og ble teltmaker.
FORFØLGER
FORFØLGER
Historien om Paulus er på mange måter en klassisk, kristen omvendelseshistorie om han som gikk fra å være forfølger til å bli etterfølger. Som fariseer var han sterkt kritisk til disse som forkynte at Jesus fra Nasaret hadde vært den lovede Messias. Da Stefanus ble drept ved steining omkring år 35 – kirkens første martyr, ifølge tradisjonen – deltok han riktignok ikke aktivt, men han "var enig i drapet på Stefanus", som det litt lakonisk står i Apg 8,1. Drapet ble da også startsignalet til den første, brede forfølgelsen av de kristne, og om Paulus – eller Saulus, som var navnet han ennå brukte, var passiv da Stefanus ble drept, ble han desto mer aktiv nå.
Han skaffet seg vide fullmakter, og la i vei mot Damaskus, der det var en stor, kristen menighet. Utenfor Damaskus skjedde den dramatiske episoden som ethvert søndagsskolebarn kjenner, der den oppståtte Jesus åpenbarte seg for ham i et stort lys, og sa at han må skifte kurs. Kort tid etter blir han døpt, og står straks fram i synagogen og sier at Jesus er Messias.
At den nyomvendte fariseeren blir møtt med mistro både fra jøder og kristne, er kanskje ikke så rart. Snart ble det lagt planer for å få ham drept, og han måtte flykte fra Damaskus i nattens mulm og mørke.
Han skaffet seg vide fullmakter, og la i vei mot Damaskus, der det var en stor, kristen menighet. Utenfor Damaskus skjedde den dramatiske episoden som ethvert søndagsskolebarn kjenner, der den oppståtte Jesus åpenbarte seg for ham i et stort lys, og sa at han må skifte kurs. Kort tid etter blir han døpt, og står straks fram i synagogen og sier at Jesus er Messias.
At den nyomvendte fariseeren blir møtt med mistro både fra jøder og kristne, er kanskje ikke så rart. Snart ble det lagt planer for å få ham drept, og han måtte flykte fra Damaskus i nattens mulm og mørke.
PETER OG PAULUS
Paulus ble tidlig en av de toneangivende lederne i den unge, kristne kirken. Han hadde en autoritet som var like stor som den apostelen Peter hadde, og det fortelles om møter der disse to sto steilt mot hverandre. Kristne som lever i dag er mer påvirket av Paulus enn av Peter. Det var Paulus som definerte hva kristen tro er.
Peter hadde vært sammen med Jesus i de tre årene man tror hans virke varte. Han hadde vært øyenvitne til begivenhetene, og hadde møtt Jesus etter oppstandelsen. Jesus hadde kalt ham den klippe han ville bygge sin kirke på. Peters lederrolle var det ingen tvil om, og Paulus utfordret aldri den. Men også Paulus var en leder med stor autoritet. Man kunne derfor lett fått et "Peter-parti" og et "Paulus-parti" i kirken. Det ville ikke Paulus ha noe av: "For noen (…) har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn?" (1 Kor 1, 11 – 13; Kefas er det hebraiske navnet på Peter). I det samme brevet tar han opp temaet en gang til, og konkluderer da med ordene: "Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst" (3, 6).
I den teologiske og kirkelige debatt kan man også se tilløp til en Paulus/Jesus-polarisering, særlig når det gjelder temaer der Paulus er mer eksplisitt i sine formaninger enn Jesus . Homofili er et klassisk eksempel på denne polariseringen. Det er likevel vanskelig å se at det kan argumenteres rasjonelt for at Paulus var ”strengere” enn Jesus i etiske spørsmål. Jesu lære om så vel ekteskapet som forholdet til penger og eiendom gir ikke rom for en slik tilnærming. Men i så vel Jesu lære som Paulus sine fortolkninger, er det nåden som er det sentrale tema.
MISJONÆR OG TEOLOG
Den katolske kirke regner apostelen Peter som den første biskop i Rom. Paven har da også til alle tider regnet seg selv som "Peters etterfølger". Men om Peter var biskop, ble Paulus misjonær. I Apostlenes gjerninger leser vi om fire store reiser som han gjorde, der han forkynte og grunnla menigheter. Tre av de fire reisene kalles gjerne misjonsreiser, mens den fjerde gikk til Rom og fangenskap der. Og den ortodokse kirke - "gresk-katolske", som noen sier - regner Paulus som sin grunnlegger.
Det var på disse reisene, og under fangenskapet i Rom, Paulus utfoldet den virksomheten som gjør at han den dag i dag setter sitt sterke preg på kristen tro og tanke. I Det nye testamente har vi i alt 13 brev som han skrev til ulike menigheter, der han utmeisler et teologisk byggverk for den kristne tro. Han påviser linjene bakover til fedrehistorien og de gammeltestamentlige fortellingene, men argumenterer også for at det kristne evangeliet er et universelt budskap, og at den kristne frelsestanken gjelder alle mennesker, alle klasser og alle raser: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus" (Gal 3, 28). Paradoksalt nok befrir han på den måten kirken fra de jødiske båndene som han samtidig så sterkt understreker.
FULLFØRT LØPET
Med reisen til Rom var Paulus ved veis ende. Da keiser Nero satte i gang sin store kristendomsforfølgelse rundt år 67 ble både Peter og Paulus martyrer. Peter skal ha blitt korsfestet, mens Paulus skal ha blitt halshugget. Ifølge tradisjonen ba Peter om å bli korsfestet med hodet ned, for han var ikke verdig å dø på samme måte som Mesteren. Paulus ble, som romersk borger, henrettet ved sverd. I kirkekunsten er han da også stort sett framstilt med et sverd.
Det er en påminning om hvordan han døde, men også om den oppsummering han ga av sitt liv: "Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme" (2 Tim 4, 7 - 8).
Paulus ble tidlig en av de toneangivende lederne i den unge, kristne kirken. Han hadde en autoritet som var like stor som den apostelen Peter hadde, og det fortelles om møter der disse to sto steilt mot hverandre. Kristne som lever i dag er mer påvirket av Paulus enn av Peter. Det var Paulus som definerte hva kristen tro er.
Peter hadde vært sammen med Jesus i de tre årene man tror hans virke varte. Han hadde vært øyenvitne til begivenhetene, og hadde møtt Jesus etter oppstandelsen. Jesus hadde kalt ham den klippe han ville bygge sin kirke på. Peters lederrolle var det ingen tvil om, og Paulus utfordret aldri den. Men også Paulus var en leder med stor autoritet. Man kunne derfor lett fått et "Peter-parti" og et "Paulus-parti" i kirken. Det ville ikke Paulus ha noe av: "For noen (…) har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn?" (1 Kor 1, 11 – 13; Kefas er det hebraiske navnet på Peter). I det samme brevet tar han opp temaet en gang til, og konkluderer da med ordene: "Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst" (3, 6).
I den teologiske og kirkelige debatt kan man også se tilløp til en Paulus/Jesus-polarisering, særlig når det gjelder temaer der Paulus er mer eksplisitt i sine formaninger enn Jesus . Homofili er et klassisk eksempel på denne polariseringen. Det er likevel vanskelig å se at det kan argumenteres rasjonelt for at Paulus var ”strengere” enn Jesus i etiske spørsmål. Jesu lære om så vel ekteskapet som forholdet til penger og eiendom gir ikke rom for en slik tilnærming. Men i så vel Jesu lære som Paulus sine fortolkninger, er det nåden som er det sentrale tema.
MISJONÆR OG TEOLOG
Den katolske kirke regner apostelen Peter som den første biskop i Rom. Paven har da også til alle tider regnet seg selv som "Peters etterfølger". Men om Peter var biskop, ble Paulus misjonær. I Apostlenes gjerninger leser vi om fire store reiser som han gjorde, der han forkynte og grunnla menigheter. Tre av de fire reisene kalles gjerne misjonsreiser, mens den fjerde gikk til Rom og fangenskap der. Og den ortodokse kirke - "gresk-katolske", som noen sier - regner Paulus som sin grunnlegger.
Det var på disse reisene, og under fangenskapet i Rom, Paulus utfoldet den virksomheten som gjør at han den dag i dag setter sitt sterke preg på kristen tro og tanke. I Det nye testamente har vi i alt 13 brev som han skrev til ulike menigheter, der han utmeisler et teologisk byggverk for den kristne tro. Han påviser linjene bakover til fedrehistorien og de gammeltestamentlige fortellingene, men argumenterer også for at det kristne evangeliet er et universelt budskap, og at den kristne frelsestanken gjelder alle mennesker, alle klasser og alle raser: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus" (Gal 3, 28). Paradoksalt nok befrir han på den måten kirken fra de jødiske båndene som han samtidig så sterkt understreker.
FULLFØRT LØPET
Med reisen til Rom var Paulus ved veis ende. Da keiser Nero satte i gang sin store kristendomsforfølgelse rundt år 67 ble både Peter og Paulus martyrer. Peter skal ha blitt korsfestet, mens Paulus skal ha blitt halshugget. Ifølge tradisjonen ba Peter om å bli korsfestet med hodet ned, for han var ikke verdig å dø på samme måte som Mesteren. Paulus ble, som romersk borger, henrettet ved sverd. I kirkekunsten er han da også stort sett framstilt med et sverd.
Det er en påminning om hvordan han døde, men også om den oppsummering han ga av sitt liv: "Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme" (2 Tim 4, 7 - 8).
(Publisert som kronikk i Fredrikstad Blad lørdag 27. september 2008)
