lørdag 20. desember 2008

HARALD HJELM-LARSEN – NYBROTTSMANN PÅ FLERE FELT - II


EN NY BANE…
Det burde ikke vært noe i veien for at Hjelm-Larsen som enkemann kunne ha vendt tilbake til offiserstjenesten, selv med ansvaret for to tenåringsbarn. Han var fremdeles ikke mer enn 47 år, og i sin manndoms kraft, for å bruke et gammelmodig uttrykk. Han hadde hatt sentrale stillinger i Frelsesarmeen gjennom mange år. Det er ingen grunn til å tro annet enn at han ville blitt tatt imot med åpne armer om han hadde ønsket å tre inn igjen i offisersrekkene.
Slik gikk det uansett ikke. Om det har vært erfaringer eller opplevelser fra offiserstiden, eller fra oppbruddet, som kom i veien, om det var noen uløste konflikter mellom ham og Frelsesarmeen – alt slikt vil bare være spekulasjoner. Men når man leser en del av de artiklene han noen år senere skrev i ”Ex-Nytt”, er det ikke vanskelig å finne ”undertekster” som kan tyde på at det kunne ligge en del sårhet og frustrasjon, kanskje tilmed bitterhet, når han tenkte tilbake på den prosessen det var å bygge seg opp en ny tilværelse etter å ha sluttet som frelsesoffiser. I 1935 skrev han: ”Kameratskapstonen er en av de viktigste i kristenlivet. For et menneske som blir satt alene i land på en øde øy, kan det måskje finnes en eller annen erstatning, men det normale liv for en nåtidskristen, det er et liv i kameratskap. Et normalt kristenliv kan ikke leve i isolert ensomhet. Mangel på kameratskap er helvete, enten det er i hjemmet, på arbeidsplassen, det sosiale liv eller i menighetslivet.”
Da han fylte 70 år i 1942, ga han denne begrunnelsen for at han tok initiativ til å starte et forbund av tidligere frelsesoffiserer: ”Jeg så et fond av erfaring og duelighet som mine mange ex-offiserskamerater ikke fikk høve til å utnytte til Guds ære og seg selv til velsignelse.” Så sent som i 1957, året før han døde, skrev han i Ex-Nytt om det å slutte som frelsesoffiser: ”Så var det å finne en ny bane. Det var ikke alltid så lett. De grunnleggende ungdomsår var tilbakelagt, man kjente seg fremmed i de fleste kristelige forsamlinger, og blant Frelsesarmeens folk kjente man seg som desertør”. Det kan ligge mye følelser i disse ordene.
Det kan selvsagt være tilfeldig at det ikke var nevnt i Krigsropet, verken da den mangeårige redaktøren fylte 50 år i 1922, eller da han ble 60 år i 1932. Fra og med 70-årsdagen i 1942 og fram til han døde i 1958 var imidlertid merkedagene hans alltid nevnt i Krigsropet – om enn med stort sett den samme teksten hver gang. For utover på 1930-tallet ble Harald Hjelm-Larsen etter hvert et ”tungt” navn i kristen-Norge. Det som måtte ha vært av såre følelser var glemt, og Harald Hjelm-Larsen var en mann også Frelsesarmeen kunne være stolt av.

NYTT EKTESKAP
Harald Hjelm-Larsen var gift to ganger. Hans andre kone, Hildur Klingsaid, var 26 år yngre enn ham, og umiddelbart skulle man tro at det at han inngikk et ekteskap der aldersforskjellen var så stor, var årsaken til at han ikke vendte tilbake til offiserstjenesten. En så stor aldersforskjell ville ikke Frelsesarmeen kunne akseptere ut fra de regler som gjaldt den gang. Men som vi skal se nedenfor, levde Hjelm-Larsen lenge alene før han giftet seg igjen.
Første gang man leser om Hildur, er i forbindelse med dannelsen av Forbundet av tidligere frelsesoffiserer i 1933. I referatet står det at ”frøken H. Klingsaid” ble valgt som visesekretær i det første forbundsstyret på det konstituerende møtet i september det året. I referatet fra det første årsmøtet i forbundet, i oktober 1934, er hun referert til som ”fru Hjelm-Larsen”. Trolig ble det nye ekteskapet inngått i 1933, noe som betyr at Harald hadde vært enkemann i 13-14 år før han giftet seg igjen. Om romansen mellom de to forholdsvis voksne menneskene var noe som oppsto i forbindelse med dannelsen av "eks-forbundet", eller om de hadde kontakt tidligere, er av de ting kildene tier om, og som vi derfor ikke vet noe mer om.
Hildur Hjelm-Larsen var datter av en annen av Frelsesarmeens veteraner, nemlig oberstlt. Jens Klingsaid. Hun var født i 1898, og ble frelsesoffiser i 1917. Hennes første ordre var som assistent ved Lillehammer korps. Robust kan hun ikke ha vært, for etter trekvart år på Lillehammer hadde hun ett års hvile før hun ble beordret til finansavdelingen ved hovedkvarteret. Ett år senere, i 1920, trakk hun som frelsesoffiser. Senere tok hun sangutdannelse, og var blant annet stemmebrukslærer ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo. Hun døde i 1978, 20 år etter sin mann.
Hildur og Harald fikk ingen barn sammen, men Haralds sønnesønn, Harald William, vokste opp i hjemmet deres. Da guttens far døde i 1936 bodde han sammen med sin familie i USA. Hans enke dro tilbake til Norge med sønnen, men reiste så tilbake til USA alene. På grunn av krigen gikk det mange år før mor og sønn møttes igjen. Harald William, som var 81 år gammel da han ble intervjuet med tanke på denne artikkelen, sier han hadde et godt barndomshjem hos sin farfar og hans kone, og det er dem han regner som sine foreldre.

MISJONSMANNEN
Det var som en godt voksen mann Harald Hjelm-Larsen ble ført inn i det selv kalte ”en annen bane”, og det som på mange måter er blitt stående som livsverket hans i norsk kristenliv. De mange årene som redaktør i Krigsropet hadde nok gitt ham en plattform og en trygghet han kunne ta med seg inn i den neste livsoppgaven. Den organisasjonen Hjelm-Larsen kom til å gjøre en innsats i de neste årene, kan ha mange fellestrekk med Frelsesarmeen ved at den ikke er spesielt dogmatisk, at den er handlings- og resultatorientert, og at den har en slags mellomstilling i forhold til Den norske kirke som kan ha mye til felles med den stillingen også Frelsesarmeen i Norge har hatt gjennom store deler av sin historie. Vi snakker om Den norske Misjonsallianse.
Det var i 1923 Harald Hjelm-Larsen ble kalt til Misjonsalliansens tjeneste. Da var alliansens grunnlegger, dr. philos. Ludvig Eriksen, alvorlig syk. Han kalte til seg Harald Hjelm-Larsen og ba ham overta ansvaret for misjonen. Hjelm-Larsen forteller i sin minnebok at han var svært nølende til om han kunne ta på seg dette, men etter å ha bedt over saken, sa han ja til å vikariere noen måneder. Eriksens sykdom forverret seg, og det ble klart at han ikke hadde lenge igjen. Ludvig Eriksen døde i 1924, men fikk oppleve at Harald Hjelm-Larsen sa seg villig til å overta ansvaret.
Misjonsalliansen var på det tidspunkt en liten misjonsorganisasjon med bare fem misjonærer. De første årene måtte derfor Hjelm-Larsen kombinere dobbeltvervet som generalsekretær og redaktør i Misjonsalliansen med stillingen som leder for Dagens Oslo-kontor. Riktignok fikk han ansatt en journalist til, men det sier seg selv at ble mange lange arbeidsdager for en mann som nå hadde passert 50 år.
Forfatteren Kjell Hagen skriver i Misjonsalliansens jubileumsbok at etter Ludvig Eriksens død hadde Misjonsalliansen ingen hjemmearbeidere som kjente forholdene i Nord-Kina, som var alliansens viktigste arbeidsfelt. På hovedstyrets anmodning reiste Hjelm-Larsen i april 1932 på inspeksjonsreise til misjonsmarken, til stor glede for misjonærene. Han besøkte samtlige seks hovedstasjoner med utstasjoner, talte i flere større møter, og fikk snakket med en rekke høyere embetsmenn.
Fram til 1946 var Hjelm-Larsen både formann, generalsekretær og redaktør i Misjonsalliansen. I februar 1944 ble den 72 år gamle Hjelm-Larsen arrestert av Gestapo, og satt som fange på Grini fram til juni samme år. Her fikk hans svært robuste helse et skudd for baugen, og Hjelm-Larsen begynte å se seg om etter en som kunne overta en del av ansvaret han satt med. I 1946 overlot 74-åringen sekretærstillingen til diakon Paul Walstad. Ni år senere ga han fra seg ett til av de ansvarene han satt med, og journalist Harald Stene Dehlin overtok formannservet i 1955. Høsten 1957 - på sin 85 årsdag 29. november – fratrådte Harald Hjelm-Larsen som redaktør for Misjonsvennen.
I løpet av alle disse årene førte han organisasjonen inn i fastere former. Det ble vedtatt grunnregler og man fikk valgt representantskap og hovedstyre. Han fant medarbei­dere som i det vesentligste delte hans intensjoner, og omstillingen til nye misjonsfelt skjedde uten problemer. Noen hadde trodd Hjelm-Larsen ville gjøre Misjonsalli­ansen til en frikirkelig misjon. Det slo ikke til. Han dreide roret så misjonen ble ”kirkelig, men fri”, som Hagen uttrykker det i sin bok.

KAMERATFORBUNDET
Allerede i 1928 hadde Harald Hjelm-Larsen arbeidet med den tanken at det burde etableres et nettverk eller en sammenslutning av tidligere frelsesoffiserer. Han innbød en del tidligere offiserer til et møte hjemme hos seg selv, men først i 1933 kom forbundet på skinner. En direkte årsak til denne var en annonse båndverksmester Magnus Hansen hadde rykket inn i Morgenposten: ”TROENS FYLKING Forhenværende frelsesoffiserer, der har interesse av å stifte en kristelig organisasjon, bedes nedlegge billett i dette blads hovedeksp. N. Vollgt. 8, Oslo, merket ”Troens fylking. Josva 8, 7.”
Valget av bibelord kan virke litt underlig, der står det nemlig: ”Og mens vi flykter, skal dere komme fram fra bakholdet og innta byen. Herren deres Gud vil gi den i deres vold.” Uansett: Det var mange som meldte sin interesse, og det ble holdt noen sonderinger, og det ble sendt brev til en lang rekke tidligere frelsesoffiserer med invitasjon til å danne et forbund. 28. september samme år ble det holdt et konstituerende møte i Trefoldighetskirkens menighetshus. Her ble Anders Eek valgt som forbundsleder, mens Hjelm-Larsen ble redaktør for forbundets blad, med Kurt Klemmentsen som redaksjonssekretær.
I den første tida var det svenske kameratforbundets blad, ”F.D.F.O”, også organ for det norske forbundet. I et nummer som er datert desember 1933, kan man lese om stiftelsen av det norske forbundet. Her går det også fram at Harald Hjelm-Larsen allerede på stiftelsesmøtet ble valgt til æresmedlem i forbundet. Stiftelsen av det norske Kameratforbundet skjedde i god forståelse med Frelsesarmeens ledelse. Oberst Carl Breien deltok på møtet, kommandør Karl Larsson sendte varme hilsener og oberst H.A. Tandberg skrev vennlig og sympatisk om stiftelsen i Krigsropet, og ga blant annet uttrykk for et håp om at de tidligere frelsesoffiserene ville kunne både korps og offiserer en håndsrekning også i framtiden.
Et par år senere virker det som om tonen mellom forbundet og Frelsesarmeen var noe mer anstrengt. Det kan se ut som det skjedde et visst klimaskifte da kommandør Th. Westergaard avløste kommandør Karl Larsson som leder i Norge. Det skjedde i 1935. Blant annet ga Westergaard beskjed om at tidligere frelsesoffiserer ikke ville få adgang til Frelsesarmeens plattform dersom de var iført sivile klær. Det kunne ikke forstås annerledes enn at tidligere frelsesoffiserer som ikke lenger var medlem i Frelsesarmeen, heller ikke var velkommen til å delta i Frelsesarmeens møter med forkynnelse eller på annen måte.

REDAKTØR KUN I NAVNET
Kameratforbundet ble startet samtidig med at Misjonsalliansen hadde vekst, og Hjelm-Larsen omsider kunne nøye seg med å ”tjene én herre”, det vil si ”kun” være formann, redaktør og generalsekretær i alliansen. Han begynte å gi ut ”Misjonsvennen” hver måned, mot tidligere hvert kvartal. Han foretok en omfattende inspeksjonsreise til misjonsfeltene og han kjøpte en gård i Oslo sentrum som ble hovedkvarter for virksomhet. Vervet som redaktør for Ex-Nytt ble derfor noe han ikke kunne prioritere. Han sto som redaktør, men det var redaksjonssekretæren som i praksis redigerte bladet. Etter et drøyt år tok Hjelm-Larsen også konsekvensen av dette, og trakk seg som redaktør. Dermed overtok Kurt Klemmentsen også i navnet redaktøransvaret. I forbindelse med det formelle skiftet skriver han imidlertid at han mente det hadde betydd mye at Hjelm-Larsen sto som redaktør, at det hadde gitt bladet en troverdighet det ellers ville hatt, med tanke på Hjelm-Larsens lange redaktørerfaring i andre sammenhenger.
Ett år som redaktør for Ex-Nytt er, så langt denne forfatter har kunnet bringe på det rene, det eneste formelle ansvaret Hjelm-Larsen hadde i forbundet av tidligere frelsesoffiserer. Æresmedlem av forbundet ble han allerede ved stiftelsen, senere ble han også hedersformann i forbundet. Dette var nok først og fremst en erkjennelse av den gjeld forbundsmedlemmene følte de sto i til han som hadde tatt initiativet til at forbundet ble dannet, og som ble dets ansikt utad, til tross for det var andre som var både ledere og redaktører.
Hans viktigste innsats i forbundet var som taler ved samlinger og årsmøter, og som bidragsyter til bladet. Her sto han på til siste dag. I en meget travel hverdag, forsøkte han alltid å prioritere møtene i Kameratforbundet, og det ble satt pris på når han kom. I ”Ex-Nytt” skrev han mye, og mange av artiklene viser at han som en erfaren journalist drev grundig research på sitt stoff.
Og det er som journalist og pressemann han huskes. Da han døde, skrev Misjonsvennen det slik: ”Et langt liv har han ført en hellig strid med både det talte og skrevne ord som våpen. Og han har formidlet en strøm av misjonskunnskap og misjonskjærlighet til vårt folk, samtidig som han har betydd uendelig mye for misjonærene ute på feltene. Under den lange livsvandringen fikk han nok kjenne tornerisp, men man har lov til å tro det var flere roser enn torner. Han hadde en god hustru og en god helse, fikk oppleve en sterk vekst og utvikling i misjonsarbeidet, og sende mange unge, begeist­rede kvinner og menn ut i tjenesten. Han fikk også den store glede å vinne anerkjennelse og vennskap i alle kristelige leirer.”

Kilder:
Samtale med Harald William Hjelm-Larsen, 2. april 2005
Artikler i Krigsropet, Misjonsvennen, Ex-Nytt og ”F.D.F.O”, diverse årganger
Hagen, Kjell: NÅR KJÆRLIGHET KRYSSER GRENSER (Misjonsalliansen, 2001)
Hjelm-Larsen, Harald: JEG MØTTE DEM PÅ VEIEN (Ansgar, 1956)
Norum, Charles: MED KJÆRLIGHETENS VÅPEN (Salvata Kristelig Forlag, 1987)
Nygård, Gustav og Wiig Sjursen, Finn: 50 ÅRS VARDEVAKT FOR KRISTEN TRO OG TANKE (Bergen 1969)
Stene-Dehlin, Harald: TRO TJENERE (Lutherstiftelsen, 1970)
Stene-Dehlin, Harald: Biografisk artikkel i Fridtjov Birkeli m/flere (red.): Norsk Misjonsleksikon (Nomi Forlag - Runa Forlag 1965)
Tandberg, H.A. HÆREN GUD GA VÅPEN (Salvata Kristelig Forlag, 1937).

1 kommentar:

Harald Hjelm-Larsen sa...

Det er følgende feil i artikkelen:
1. Jeg var 71 år da intervjuet ble foretatt.
2. Jeg traff aldri min mor etter at hun reiste til USA i 1937.
Mvh. Harald W Hjelm-Larsen