fredag 19. juni 2009

Et biografisk essay om kommandør Haakon Dahlstrøm


Han forkynte Kristus i ord, toner og liv
Av Nils-Petter Enstad


Jeg kan begynne med fødselsdagen, eller jeg kan begynne med dødsdagen. På noen uker nær var det akkurat 100 år mellom de to dagene.
Jeg kan også begynne med meldingen om at kommandør Haakon Dahlstrøm var utnevnt til ny territorialleder for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene. Den ble mottatt med patriotisk entusiasme over hele landet da den kom senvinteren 1972. Det var gått drøyt 30 år siden sist en norskfødt nordmann var blitt utnevnt som leder for Frelsesarmeen i Norge. Etter det som for enkelte fortonte seg som en uendelig rekke av engelske og svenske kommandører, hadde vi igjen fått en norskfødt leder som snakket norsk uten aksent og hadde en like norsk kone. Var det rart man var begeistret?Det var gått ti år siden ekteparet Dahlstrøm reiste fra Norge for å gjøre tjeneste som nestkommanderende for Frelsesarmeen i Nigeria. Tre år senere ble de ledere for arbeidet i ett av Afrikas største land – men også et land med mange uløste konflikter og spenninger i seg. Stikkordet var «Biafra» – regionen som rev seg løs fra resten av Nigeria, og som ble symbolet på en krig som varte i mange år. Som leder for Frelsesarmeens arbeid i et krigsherjet land, måtte Dahlstrøm mange ganger krysse linjene mellom de krigførende parter. Det manglet ikke på dramatiske begivenheter, men selv snakket han forholdsvis lite om disse.

Kjærlighet
Afrika var en «gammel kjærlighet» for ekteparet Dahlstrøm. Første gang de reiste ut som misjonærer var i 1951. Da kaptein Eili Holme og adjutant Haakon Dahlstrøm giftet seg i 1946 var nettopp misjonskallet ett av de områdene der de følte de var på linje med hverandre. Det fortelles riktig nok at sjefen for Kvinners Sosiale Arbeid, oberst Thora Isachsen, bare hadde blåst av dette siste da en av de få sykepleierutdannede slumsøstrene hennes kom og fortalte om gifteplanene: «Kom ikke til meg med misjonskallet Deres, kaptein! De er en forelsket ung pike, De – det er det som er saken».Hvor unge de forelskede var, var så sin sak: Brudgommen nærmet seg 40 år, og bruden var godt over 30. Og i januar 1951 satte de kursen mot det som den gang ble kalt Gullkysten. I dag er landet kjent som Ghana, et av de første afrikanske land som fikk sin selvstendighet etter kolonitiden, og et land – som så mange andre på det samme kontinentet – med en blodig og dramatisk historie. Antallet militære maktovertakelser bare i Ghana har neppe noen fullstendig oversikt over. Men majorene fra Norge kom for å tjenestegjøre i en annen armé, og med andre våpen enn slike som smeller og som dreper. I de neste seks årene var de distriktsoffiserer – divisjonssjefer, ville man vel sagt i Norge – i tre forskjellige distrikter i Ghana.

Musiker med legedrøm
I årene 1942-1945 studerte Haakon Dahlstrøm ved Musikkonservatoriet, og fikk beste karakter i samtlige fag. Det sies at professorene ristet på hodet da Dahlstrøm etter den glimrende eksamensprestasjonen nøkternt slo fast at han skulle tilbake til Frelsesarmeen som korpsleder. Det var fra stillingen som nasjonal musikksekretær Haakon Dahlstrøm reiste ut som misjonær, og det var til denne stillingen han kom tilbake fra misjonsmarken. I mellomtiden hadde stillingen stått ubesatt. Det virker som det var «Dahlstrøm eller ingen» som var alternativet. Også da Dahlstrøm kom til stillingen første gang, hadde den stått vakant lenge. Faktisk siden 1904, da forgjengeren, oberstløytnant Klaus Østby, ble beordret til Sverige.
Med sin dype interesse for historien og sin sans for historiske paralleller, må han ha følt det både som en ære og en forpliktelse å overta kappen etter Klaus Østby. Da han som pensjonist arrangerte melodiene i Frelsesarmeens sangbok for hornmusikk, fortalte han at dersom han fant en melodi Østby har arrangert, brukte han det arrangementet. Østbys hånd var et kvalitetsstempel i seg selv. Men det store flertallet av de 703 arrangementene har nok Haakon Dahlstrøms signatur. En av hans tidligere medarbeidere sier at Dahlstrøm godt kunne ha levd av å være musiker, noe Dahlstrøm selv også var klar over.
Men det var lege han drømte om å bli. Det første, lille hindret på veien som eventuelt skulle føre til at denne drømmen kunne realiseres, var passert. Han hadde fått friplass på det som den gang het middelskolen. Karakterene fra folkeskolen tilsa en slik satsing fra det offentlige. Så fikk foreldrene hans nye arbeidsoppgaver i Frelsesarmeen, oppgaver som medførte at familien måtte flytte. Dermed glapp friplassen…
Hele livet bevarte han en varm kjærlighet til medisinen som fag, og tilegnet seg ustanselig kunnskaper om dette, som på så mange andre områder. Ekteskapet med Eili var det nærmeste han kom en realisering av drømmen om å bli lege. Hun var sykepleier og jordmor, og i de første årene i Ghana hendte det at han bisto henne under helsekontroll på noen av Frelsesarmeens helsestasjoner på den afrikanske landsbygda.Legedrømmen ble kanskje født i barneårene, da familieøkonomien kunne være så stram at spørsmålet om legebesøk kunne utgjøre et «være eller ikke være» på mer enn én måte. Et av barndomsminnene hans var om en syk bror som hadde sagt til moren da hun sa hun ville tilkalle lege: – Ikke doktor, mor – be heller til Gud.

Barn
Eili og Haakon fikk ingen barn sammen, men i Ghana tok de til seg en gutt som bodde i hjemmet deres i de årene de var der. John Kobina Otoo var navnet hans. Her i Norge var det ikke mange utenom den nærmeste familien som kjente til denne pleiesønnen, men da Haakon Dahlstrøm kunne feire sin 80-årsdag i 1987, hadde en av kommandørens søstre skrevet til «Ønskebrønnen» i Norsk Ukeblad, og dermed dukket John Kobina Otoo uventet – i hvert fall for hans tidligere pleieforeldre – opp på festen. Det ble et sterkt gjensyn, for å si det slik.Gutten hadde vært i tiårsalderen da han kom i ekteparet Dahlstrøms hjem i 1951. Egentlig skulle han være houseboy, men han ble både betraktet som og behandlet som en sønn i huset: – Og vi spiste alle måltider sammen, sa John, som da var en mann som nærmet seg 50 år, til Krigsropet i forbindelse med Norges-besøket.Det hadde vært meningen han skulle besøke Norge 25 år tidligere, men da ble det ikke noe av. Men til Dahlstrøms 80-årsdag var han der, i hvit Frelsesarmé-uniform, og kunne blant annet overrekke sin pleiefar en høvdingskjorte som gave fra Frelsesarmeen i Ghana.

Forkynneren
Ekteparet Dahlstrøm hadde vært utenlands i ti år da de kom til Norge i 1972. Dahlstrøms høyre hånd og sjefsekretær, K. A. Solhaug, var en besluttsom, handlekraftig og resultatorientert leder. Dahlstrøm kunne derfor med god samvittighet prioritere forkynnelsen, nærkontakten med lokalmenighetene og medarbeiderne rundt om på feltet.
Som forkynner var han mer kunstner enn han var lærer. Med bred pensel, maleriske bilder og stor språklig musikalitet la han fram sitt budskap. Den kraftige skikkelsen, den store hårmanken, blikket som det ikke alltid var like lett å få tak i bak de store brillene, og ikke minst, den særpregede røsten – alt dette gjorde ham til en opplevelse på talerstolen. Man kunne lett få assosiasjoner til de gammeltestamentlige profeter når han sto fram. «Forkynn Kristus!» var hans devise når medarbeidere og assistenter ba om råd til forkynnergjerningen. Morgenandaktene med Dahlstrøm kunne utvikle seg til rene seminarer, for dersom en av assistentene hans hadde et spørsmål eller et problem, hadde Dahlstrøm et svar eller råd i en av sine mange bøker på flere språk.
Gjennom mer enn 20 år etter at han var blitt pensjonert, reiste han land og strand rundt og holdt møter. Helst ville han besøke det som gjerne ble kalt «små korps», menigheter der det var få medlemmer og som sjelden fikk besøk. Han utvidet dette til også å omfatte steder der Frelsesarmeen hadde arbeidet tidligere, men senere lagt ned virksomheten. Og han besøkte utpostene. Noen steder kunne det være mange tiår siden sist det var besøk fra Frelsesarmeen. Andre ganger kunne kanskje disse besøkene være sammenfallende med en annen av interessene hans: Jernbane og reiseruter. På slutten av 1980-tallet besøkte han for eksempel Gol korps, og sammen med korpslederen fra den gang holdt han det som trolig har vært Frelsesarmeens siste møte på Finse. En av Gol sine utpostsoldater var banemester på Finse, og han ordnet med møtelokale på den nedlagte skolen på Finse. Etter møtet skulle Dahlstrøm tilbake til Oslo, men så fant han ut at han hadde jo aldri reist med Numedalsbanen. Det måtte han gjøre noe med, og i stedet for å ta toget de tre timene fra Gol til Oslo, tok han toget til Geilo, og deretter buss til Rødberg, og derfra tog – Numedalsbanen! – til Drammen. At hjemreisen på den måten tok en hel dag, affiserte ham ikke. I en alder av drøyt 80 år følte han at han hadde tid nok. Norskekysten kjente han så godt at han en gang sa til en medarbeider at han trodde han skulle klare å navigere langs store deler av den.

Hymnologen
– Jeg har gitt dagene til Gud, sa han da jeg intervjuet ham en gang rundt 1990. Da var han ennå «bare» 83 år, og nærmest i sin ungdoms fulle kraft. Temaet for intervjuetdet store, hymnologiske prosjektet han hadde gitt seg i kast med. På et kontor i Frelsesarmeens hus i Jacob Aalls gate, et kontor som bekreftet alle stereotypier om professorale forskerhuler, hadde han samlet enorme mengder noter, partiturer, sangtekster og sangbøker på en rekke språk, sammen med oppslagsverk og annen hymnologisk litteratur. Han anslo selv at han hadde omkring 50.000 titler, forfattere og komponister i kartoteket sitt. Det må ha vært det mest omfattende arkivet av kristen sang og musikk i Norge.Det var i 1949, under den første perioden som musikksekretær, at han begynte med dette arbeidet. Også her hadde han et forbilde som han følte stor takknemlighetsgjeld til. Det var brigadér Bernhard Fjærestrand, mangeårig redaktør i Krigsropet, og – som Dahlstrøm selv – en multibegavet autodidakt. Dahlstrøm selv hevdet at arkivet etter Fjærstrand utgjorde grunnstammen i hans eget arkiv.
Jeg har selv sittet og arbeidet med Dahlstrøms manuskripter til den faste, ukentlige artikkelen med omtale av sanger i Krigsropet. De var skrevet på alle typer papir, i utgangspunktet med skrivemaskin, men med så mange håndskrevne tilføyelser at det kunne være litt av et puslespill å få alt på plass. Men samtidig var det lærerikt, for det var et vell av kunnskaper og informasjoner i disse artiklene. Mye av dette stoffet ble samlet i de tre bøkene «Med takt og tone», «Mellom notelinjene» og «Ord i samklang», som kom i 1990 og 1991. Disse bøkene er fremdeles gullgruver for en som er interessert i sanger og deres bakgrunnshistorie, og det ligger sikkert fremdeles stoff til flere bøker i det materialet han samlet og de artiklene han skrev.

Gudsmannen
Både som leder og som pensjonert nestor hadde Haakon Dahlstrøm alltid syn for sine medmennesker. Han var oppmerksom mot alle og interessert i dem. Selv har jeg fremdeles liggende et kort han sendte meg etter at jeg hadde gjennomgått en operasjon. Der sto det, med hans karakteristiske håndskrift: ”Herre, han du elsker, er blitt syk!”
Med sin utpreget kunstneriske og sangvinske væremåte, kunne man lett tro at han var fjern og distré. Lærte man ham å kjenne, kom man fort ut av den misforståelsen. Han var en mann med utrolig mange interesser og var en spennende samtalepartner.Han syntes protestantiske kristne var altfor lite opptatt av jomfru Maria, for å ta ett eksempel. Som H.A. Tandberg, var han ikke fremmed for tanken om at de hellige som har levd før oss, ”de følger vår kamp og de ber for vår sei’r”.
Han var glødende opptatt av historien som historie, men også av de historiske klenodiene. Få ting gjorde ham så opprørt som når gamle flagg, instrumenter eller protokoller ble destruert. Og han ble aldri fortrolig med skikken som praktiseres i Frelsesarmeens begravelser, der man senker fanen over graven som en siste hilsen. Å senke fanen, oppfattet han som en kapitulasjon. Det fortelles at da meldingen om at hans mor var død, ble slått opp på Frelsesarmeens hovedkvarter, sto det nederst: «Vi senker fanen i ærbødighet over en fallen kriger.» Dahlstrøm skal ha revet meldingen ned fra tavlen, krøllet den sammen og kastet den fra seg med ordene: – Mor senket aldri fanen!
Det gjorde han ikke selv heller. Men sverdet måtte legges ned til slutt. Haakon Dahlstrøm ble forfremmet til herligheten 31. oktober, bare noen uker før han kunne feiret sin 100-årsdag.

Publisert i Krigsropet nr. 6/2007
– funnet fram igjen i forbindelse med meldingen om at Eili Dahlstrøm døde 16. juni 2009.

Ingen kommentarer: