Johan Nordahl Brun: Fra drikkevise til pinsesalme

Av Nils-Petter Enstad

Han skrev både drikkeviser, skuespill og Bergens bysang. Men best huskes Johan Nordahl Brun best for tekster som påskesalmen «Jesus lever, graven brast» og pinsesalmen «Ånd over ånder, kom ned fra det høye».

Johan Nordahl Brun ble født på Byneset i det nåværende Trondheim 21. mars 1745. Han viste tidlig boklige interesser, og allerede som 11-åring skal han ha lest hele Bibelen to ganger – kanskje fordi det ikke var så mange andre bøker i barndomshjemmet. Siden kom han inn på Latinskolen i Trondheim og i 1763, 18 år gammel, reiste han til København for å studere teologi. I 1767 avla han sin eksamen. I de neste årene arbeidet han som huslærer, men ble så ansatt som sekretær hos biskop Gunnerus i Trondheim. Da biskopen i 1771 flyttet til København, ble sekretæren med. I denne tiden var han med i «Det Norske Selskab», en litterær herreklubb der man diskuterte, resiterte og – ikke minst – drakk punsj. I denne tiden skrev han også den drikkevisen som omtales som Norges første nasjonalsang: «For Norge, kjempers fødeland, vi denne skål vil tømme». I denne tiden skriver han også flere skuespill, og får tilmed en pris for ett av dem.
Til tross for en forholdsvis svak eksamen, er det prest han vil være, og i 1772 søker han som kapellan til Byneset. Det var et fattig kall, uten egen prestegård, men han får stillingen, og kan, etter 12 års forlovelse, gifte seg med sin utvalgte. Resten av sitt liv arbeider han som prest.

Salmer
Som prest og teolog beskrives Johan Nordahl Brun som en klippe som sto imot den rasjonalismen som preget kirkelivet på slutten av 1700-tallet. Både som predikant og salmedikter talte han varmt og glødende om behovet for å bli født på ny, om troen på Jesu legemlige oppstandelse og om Den Hellige Ånd som en virksom realitet. «Du fødes må på ny/om du vil se Guds rike…», heter det i en av salmene hans.
I en av sine prekener slår han fast: «Vi kan lære fra oss troens artikler, men å tro på Kristus, er Den Hellige Ånds gjerning». Det er derfor ikke tilfeldig at de to salmene fra hans penn som huskes best i dag, handler nettopp om oppstandelsen og pinseunderet.

«Ånd over ånder»
Salmen «Ånd over ånder, kom ned fra det høye» ble skrevet i 1786. Da var Brun blitt sokneprest i Korskirken i Bergen. Det kallet hadde han fått alt i 1774, uten å ha søkt det, mens stillingen han hadde søkt i Trondheim ble gitt til en annen. I Bergen blir han resten av livet, og trønderen blir en ekte Bergens-patriot. Patriotisme lå i det hele tatt for ham: I en avhandling argumenterte han for at nordmenn var et sunnere folkeferd enn dansker, og at dette skyldtes at luften var så mye renere her.
Andre kjente salmer fra Bruns penn er «Jesus som iblant oss står», «Å, salig den Guds ord har hørt» og «La denne dagen, Herre Gud».

Biskop
I Bergen gikk Bruns kirkelige karriere jevnt og pent oppover. I 1793 ble han stiftsprost og i 1797 assisterende biskop for å bistå den gamle og sykelige biskop Irgens. I 1804 ble han selv biskop, og var det fram til han døde 26. juli 1816, 71 år gammel.
Brun var en av de ytterst få geistlige som viste forståelse for Hans Nielsen Hauge og hans anliggende, og bidro til at Bergen ble et slags fristed for Hauge selv og hans virksomhet.
Johan Nordahl Brun har fått gater oppkalt etter seg i ikke mindre enn fire norske byer: Oslo, Bergen, Trondheim og Drammen. Dikteren Nordahl Grieg stammet fra ham, og var også oppkalt etter ham.

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor, mai 2013

Martin Luther King jr.: DRØMMEN SOM BRAST

Av Nils-Petter Enstad


Skuddene som falt i Memphis, Tennessee torsdag 4. april 1968 førte til en bølge av sjokk og sorg, men også sinne og fortvilelse over en hel verden. De kostet en 39 år gammel svart baptistprest livet: Martin Luther King jr. Fire år tidligere hadde han, som den yngste i historien til da, blitt tildelt Nobels Fredspris for sin ikke-voldelige strategi i kampen for de amerikanske negrenes borgerrettigheter. Mange følte at med ham ble ikke bare et menneske myrdet, men et håp og en visjon.

Han døde ung, men hans historiske rolle er det umulig å rokke ved. Likevel: Så mange år etter hans død, ser det ut til det er lysår fram til det stadiet han beskrev i den mest kjente av sine taler, den han holdt en augustdag i 1963, og som på mange måter ble overskriften over hans liv: Jeg har en drøm…

BUSSBOIKOTTEN I MONTGOMRY
Første gang navnet Martin Luther King jr. ble kjent over hele USA, og etter hvert hele verden, var i forbindelse med bussboikotten i Montgomry, Alabama midt på 1950-tallet. Det begynte med en helt hverdagslig episode i den sterkt rasedelte byen: En hvit busspassasjer – en forholdsvis ung mann - forlangte at en svart passasjer – en middelaldrende kvinne – skulle flytte seg så han fikk sitte. Så langt det hverdagslige. Resten er historie: Hun nektet å flytte seg, med den begrunnelse at hun var mer sliten enn ham. Mannen klaget, bussen stoppet og kvinnen ble arrestert.
Men fem dager senere tok den unge baptistpresten Martin Luther King jr. til orde for at alle fargede i byen skulle boikotte busselskapet til de endret praksis. Boikotten ble omtrent 100 prosent effektiv, og en økonomisk katastrofe for busselskapet. Hovedtyngden av deres inntekter kom nemlig fra de svarte passasjerene. I uker og måneder gikk Montgomrys fargede innbyggere til og fra arbeidet, ofte over lange avstander, og bussene kjørte omtrent uten passasjerer. Omsider måtte busselskapet strekke våpen, og endre sin diskriminerende praksis. Det var den største – og første – seier USAs svarte innbyggere hadde vunnet siden opphevelsen av slaveriet 90 år tidligere. Men det hadde sin pris, ikke minst for Martin Luther King jr. I løpet av de månedene bussboikotten varte, var han utsatt for trusler, attentater, beskyldninger og rykter – ting som skulle følge ham resten av livet.

IKKEVOLD
Bussboikotten i Montgomry ga minst to resultater: Den introduserte en ny kampform, nemlig ikkevold, og den ga det svarte USA en leder av et format de verken før eller senere har hatt. Han hadde de egenskaper en leder trenger, både organisatorisk og politisk. Han var et retorisk geni. Ikke underlig at hans tilhengere flokket seg rundt ham. Ikke underlig at hans motstandere hatet ham med det hat som bare frykten kan gi. «Mørke kan ikke fordrives med mørke, men med lys. Hat kan ikke fordrives med hat, men med kjærlighet,» slo han fast.
Det var ikke alle svarte amerikanere som hadde sans for Kings ikkevoldslinje. Men hans autoritet som det svarte USA sin leder, ble verken utfordret eller rokket ved så lenge han levde.

DRØMMEN
Den store «marsjen mot Washington» sommeren 1963 ble et høydepunkt i Martin Luther Kings liv og tjeneste. Med tale «I have a dram», som han holdt for hundretusenvis ved Lincoln-monumentet, formulerte han sitt politiske manifest og testamente. Mange av de som lyttet til ordene hans trodde fullt og fast at nå sto man foran en ny æra. Den er - som flere av talene hans – et retorisk mesterverk. Og det kunne virke som om man var ved målet: Borgerrettighetene hadde vært en av sakene John F. Kennedy fokuserte på under valget i 1960. Men Kennedy ble myrdet noen måneder etter marsjen mot Washington, og det ble etterfølgeren Lyndon B. Johnson som signerte loven om borgerrettigheter da den var blitt vedtatt i 1965. Det hadde skjedd enorme framskritt, rent politisk, på de ti årene siden en ung prest ga startsignalet til bussboikotten i Montgomry.
Men likevel er det langt fram til Kings drøm fra 1963 er i nærheten av å bli oppfylt. Det var langt fram da skuddene i Memphis falt, og det er langt fram i dag, 45 år senere. Mange av de rasistiske elementene i det amerikanske samfunnet er like reelle i dag som den gang.

TRAGEDIE
Kontrasten mellom virkeligheten på den ene siden, og Martin Luther Kings drøm på den andre, gjør at skuddene som endte hans liv fortoner seg som en av de virkelig store tragedier i det forrige århundres historie. Ringvirkningene av hans død var trolig større og mer dramatiske enn skuddene i Dallas i november 1963, eller mordet på Robert Kennedy et par måneder etter mordet på King. De var «bare» politikere – han representerte nasjonens samvittighet.
Det er umulig å vite hvordan USA hadde sett ut i dag dersom han hadde fått leve, og fått beholde sin kraft og autoritet. Han ville vært over 80 år, men ville fremdeles kunne vært en våken og klar røst som talte til sin samtid. Det ville vært en røst både USA og verden fremdeles burde lyttet til.

En protestantisk pave?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Ingen religiøs leder, uansett trosretning, har en slik innflytelse som «biskopen av Roma», «St. Peters etterfølger» eller «Kristi vikar», som er noen av titlene som brukes om ham. Nylig valgte man en ny pave - den 266. i historien. Han tok navnet Frans I.

Det nærmeste man kommer en pave i protestantisk kristenhet, er i Frelsesarmeen. Her kalles verdenslederen general, og prosedyrene rundt valget av en ny general – den eneste stillingen i Frelsesarmeen man kan bli valgt til – er ikke helt ulikt det som skjer i Roma i disse dager. Når en general trer tilbake ved oppnådd aldersgrense, eller dør, kommer ledere fra hele verden sammen i London for å velge en ny. I 2011 ble den da 65 år gamle kanadiske frelsesoffiseren Linda Bond valgt som Armeens 19. general. Hun er den tredje kvinnen i denne stillingen.
De fleste generalene i Frelsesarmeen har hatt en funksjonstid på mellom tre og seks-sju år, og de aller færreste har vært under 60 år da de ble valgt. Opprinnelig var tanken at generalen skulle være på post til sin død, og peke ut sin egen etterfølger. Den eneste som gjorde dette, var grunnleggeren selv. Han pekte ut sin sønn, som satt som general i 17 år. Han hadde også regnet med å peke ut sin etterfølger – trolig sin egen datter. Imidlertid satte både sykdom og organisasjonsdynamikk en stopper for dette, og siden 1929 er Frelsesarmeens general blitt valgt. Hadde denne sønnen fått utpeke sin datter som etterfølger, og hadde hun sittet ved roret til sin død, ville Frelsesarmeens historie sett veldig annerledes ut. Hun levde nemlig til hun var 104 år, og da hun døde i 1987 var hun fremdeles en forholdsvis vital dame.
Lenge virket det som om generalposten i Frelsesarmeen var forbeholdt engelskmenn. Etter hvert har det vært både amerikanere og kanadiere, og tre skandinaver; to svenske og en finne. To nordmenn har vært nominert, en i 1946 og en i 2006. Foreløpig har alle vært «hvite», selv om det etter hvert finnes en god del frelsesarméledere av både afrikansk og asiatisk, etnisk opprinnelse. Også der kan man se paralleller til gruppen som nylig har vært samlet i Roma.

Moses i skjørt

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Hun ble kalt «Black Moses», den vevre, fromme afroamerikanske kvinnen som hjalp mer enn 300 slaver med å rømme fra sørstatene til friheten i Canada. Til tross for en svak helse, ble hun en gammel dame. Søndag 10. mars var det 100 år siden Harriet Tubman døde i New York, 93 år gammel.

Hun ble født i Maryland. Som barn og som slave ble hun både betraktet og behandlet som en gjenstand, slått og pisket. En metallstang som ble kastet mot henne av en hissig oppsynsmann førte til at hun fikk epilepsi. Resten av livet var hun plaget med anfall, kramper og hallusinasjoner som mange oppfattet som visjoner.
I 1849 klarte hun å rømme og engasjerte hun seg i organisasjonen «Underground Railroad» som hjalp slaver til å flykte fra sørstatene til Canada. I alt tok hun 19 slike turer, og ifølge henne selv mistet hun aldri en eneste slave.
Liten og sped var hun, men tøff nok. Hun hadde alltid med seg en ladd revolver, og dersom en rømt slave fikk kalde føtter og ville snu, truet hun med å skyte vedkommende.
Da borgerkrigen brøt ut, engasjerte hun seg på nordstatenes side, først som kokke og sykepleier, senere også som spion. I sørstatene var det satt opp en belønning på 40 tusen dollar for den tok henne «dead or alive», men det ble aldri aktuelt å utbetale den.
Hun skal også ha ledet væpnede aksjoner, som den første kvinne i amerikansk historie. Så fikk hun da også tilnavnet «General Tubman».
I Maryland hadde hun vært gift med en svart mann som ikke var slave, og de fikk ett barn sammen. Da hun bestemte seg for å rømme, ville ikke ektemannen følge med, så hun forlot både ham og barnet. Ekteskap mellom slaver og svarte som var fri, var ikke uvanlig, men kunne bli komplisert fordi den som var slave når som helst risikerte å bli solgt. Harriets eier hadde forsøkt å lengre tid å få solgt henne uten å lykkes, og etter at Harriet lenge hadde bedt til Gud om at eieren måtte ombestemme seg, begynte hun så å be om at Gud måtte løse dette på annen måte. Kort etter døde eieren, og da bestemte Harriet seg for å flykte.
Harriet Tubman engasjerte seg også i kampen for stemmerett, ikke bare for svarte, men også for kvinner. De siste årene bodde hun på et sykehjem som hennes kirkesamfunn, metodistene, drev, den vesle heltinnen fra amerikansk historie.

Paven som var for from

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Pave Benedikt XVI har annonsert sin avgang. Den 85 år gamle ”Kristi vikar” føler han er blitt for gammel. Sist noe slikt skjedde, var i 1417, da man hadde tre paver samtidig, to i Roma og en i Avignon. Til slutt skar kirkemøtet i Konstanz gjennom og avsatte alle tre. Pave Benedikt abdiserer frivillig; hvor ”frivillig” abdikasjonene på 1400-tallet var, kan man jo forestille seg.

Den eneste frivillige paveabdikasjonen til nå fant sted 13. desember 1294. Da erklærte pave Celestin V at han ville gå av, bare fem måneder etter at han var blitt valgt. Før valget skjedde, hadde pavestolen stått tom i mer enn to år, og Celestin, som var kjent som den fromme eremitten Peter av Morrone, hadde sendt et brev til kardinalkollegiet der han spådde at Guds straff ville ramme dem om de ikke fikk valgt en ny pave snart. Det endte med at man valgte eremitten som hadde utfordret dem. Han var 85 år, og hadde tilbrakt et langt liv i ensom ettertanke og bønn. Han tok navnet Celestin.
Det måtte gå galt. Han ble det fromme, men viljeløse redskapet i mektige personers hender. From og naiv – og totalt uegnet for sitt store ansvar. Da en av hans rådgivere, kardinal Benedetto Caëtani, fikk overbevist ham om/lurt ham til å tro at en pave kunne tre tilbake, gjorde han det. Han ville tilbake til den grotten der han hadde bodd mesteparten av livet, men Caëtani, som nå var blitt pave Bonifatius VIII, sørget for å stenge ham inne. Valget av Bonifatius var omstridt, og folk regnet Celestin som en hellig mann.
Det gikk mange historier om hvordan Bonifatius hadde manipulert Celestin. Han skal selv ha sagt at det var Guds røst somhadde talt til ham om natten og bedt ham trekke seg – folk flest trodde det snarere var Bonifatius som var den røsten. Da Celestin døde kort etter sin avgang, ble det snakket både om mord og vanskjøtsel.
Celestin har vært den eneste pave til nå som abdiserte frivillig. I 1313 ble han tatt opp blant den katolske kirkes helgener. Da var etterfølgeren også død. Ingen har regnet ham blant helgenene.
Benedikt synes han er blitt for gammel til å være pave. Celestin var rett og slett for from.

Publisert i Klassekampen mandag 25. februar 2013

Et liv med bøker er slutt

INGRID LYSTER
7. april 1922 – 1. februar 2013



Det gikk et slags overraskelsens sjokk og sus gjennom Frelsesarmeen da det i november 1979 ble kjent at daværende oberstlt. Ingrid Lyster var utnevnt til ny sjefsekretær og nestkommanderende i Norge.


Det var uventet for alle, inkludert henne selv, om jeg skal tro det korte intervjuet jeg gjorde med henne for Krigsropet minutter etter at utnevnelsen var kjent. I det øyeblikket ble hun historisk, som den første kvinne i den stillingen i Frelsesarmeens historie.
Ingrid Lysters foreldre var frelsesoffiserer og stasjonert i Kristiansand da hun ble født. Som 20-åring ble hun omvendt. Hun ble tidlig klar over at hun hadde et kall til misjonstjeneste, og i 1946 reiste hun til Frelsesarmeens internasjonale offisersskole i London, og ble ordinert året etter. Først i 1953 ble misjonskallet realisert, og i de neste 23 år bodde hun i Afrika, først i Nigeria, så i det daværende Sør-Rhodesia, nå Zimbabwe. I disse årene tok hun også lærerutdannelse.
I 1976 ble hun leder for Frelsesarmeens kurssenter på Jeløy, for året etter å bli misjons- og samfunnssekretær ved Frelsesarmeens hovedkvarter. Etter fire år som nestkommanderende i Norge, ble hun i 1983 forfremmet til kommandør og utnevnt til sjef for Frelsesarmeens internasjonale skole for etterutdanning av frelsesoffiserer. Denne ligger i London. I 1987 ble hun pensjonert og flyttet hjem til Norge.
Skal man karakterisere Ingrid Lyster med ett ord, er ”trygghet” det som melder seg. Hun var trygg på seg selv og kom ikke ut av likevekt selv i krevende situasjoner. Som misjonær hadde hun i mange år vært rektor ved Frelsesarmeens skoler i Zimbabawe, og var vant til å ha lederansvar og personalansvar. Denne kompetansen tok hun med seg i stillingen som sjefsekretær.
Hun var et lesende menneske og intellektuell på en trygg og samtidig ydmyk måte. I et intervju i forbindelse med hennes 90-årsdag i 2012, fortalte hun at hun fremdeles realiserte det som hadde vært ungdomsdrømmen hennes: Å få leve et liv med bøker. Om helsen ble svekket, var tanken klar til det siste.
Fredag 1. februar sovnet hun stille inn, nær 91 år gammel. Boken er lukket igjen.

Nils-Petter Enstad

FRELSESSOLDATEN SOM BLE ARBEIDERLEDER

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Politikeren og forfatteren Fabian Månsson var en av de mest fargerike lederne arbeiderbevegelsen i Sverige noen gang har hatt, med et språk og en framtoning som gjorde ham til en blanding av Karl Marx og profeten Amos i Det gamle testamente. Det var mens han var soldat i Frelsesarmeen at de voldsomme talegavene hans begynte å utvikle seg. I år er det 75 år siden han døde.

Da han var ung, var det en del som hadde moro av å gjøre narr av de enkle, upolerte vitnesbyrdene Fabian Månsson avla under Frelsesarmeens møter i Karlskrona. Ved en slik anledning skal lederen for menigheten, kaptein Julia Askenberg, ha sagt: - Dere skal ikke le av Fabian! Han kan bli noe langt mer enn noen av dere i framtiden!
I ettertid virker et slikt utsagn nesten profetisk. Uansett må man kunne si at historien ga henne rett. Mange år senere skulle hele landsmøtet i det sosialdemokratiske partiet føle seg som rundjult da Fabian eksploderte på talerstolen og ropte mot partilederen Hjalmar Branting: «Internasjonalen er en likkjeller og partiet en krystallkule. Og dette eneveldet kaller dere demokrati? Herren er lei av dere!» Deretter forlot han landsmøtet og kom ikke mer tilbake den dagen. Men Hjalmar Branting glemte aldri dette utbruddet, og det fortelles at ordene «Herren er lei av dere!» forfulgte ham i lang tid.

ORIGINAL
Fabian Månsson ble født på Hasslö utenfor Blekinge i 1872. Som tenåring ble han kristen og ble med i Frelsesarmeen. Han fortalte gjerne om sine åndelige erfaringer, og ble snart bedt om å tale i møtene. Det å forstyrre kristne møter var blant datidens populære ungdomsforlystelser. En kveld begynte en slik gjeng å lage bråk idet Fabian gikk opp på talerstolen. Men noe slikt ville han ikke finne seg i. Han tok av seg uniformsjakka og marsjerte ned i lokalet mens han dramatisk erklærte: - Jeg har bedt Gud om lov til å overlate meg selv til djevelen i fem minutter for å gjøre opp med slike som dere.
Men ungdommene visste hva slags kjempekrefter som bodde i den storvokste rallaren, og de trengte adskillig mindre enn fem minutter på å komme seg på dør.
Da han avtjente sin militærtjeneste i Stockholm, var han aktiv i Frelsesarmeens arbeid i hovedstaden samtidig. Han skrev flere dikt og artikler i Frelsesarmeens blad «Stridsropet», og brukte signaturen «Fabian dobbelsoldat». Senere ble han en glødende antimilitarist.
Også på andre måter var han en original. Det er ikke å undres over at han ble sent gift, når man får høre at den faste åpningsreplikken til unge jenter som han traff, var: «Kan du melke?» En bondedatter som hadde svart at slikt hadde man da budeier til å ta seg av, fikk vite at det var på grunn av slike som henne at Gud i sin tid angret på at han hadde skapt menneskene. Den eneste gangen han glemte å spørre om hun kunne melke, var da han traff den unge Maja Quist i Folkets Park i Malmö. Da utbrøt han: - Hva heter du, din lille apekatt? Vil du gifte deg med meg?
Det ville den lille apekatten, og de fikk et lykkelig liv sammen.

POLITISK ARBEID
På slutten av 1890-tallet engasjerte Fabian seg mer og mer i politisk arbeid. Det var i fagbevegelsen og i det sosialdemokratiske partiet han fant sin plattform. I 1912 ble han valgt inn i Riksdagen. I 1917 var han med og dannet et venstresosialistisk parti som var i opposisjon til sosialdemokratiet, men i likhet med flere av de andre partistifterne, vendte han tilbake til «moderpartiet» i 1923.
Bruddet med sosialdemokratene skyldtes ikke først og fremst noen skarp ideologisk uenighet, men snarere at Fabians med sin voldsomme og fargerike personlighet følte det ble for trangt for ham blant sosialdemokratene. Selv sa han en gang: «Jeg er mer opptatt av hva om den svenske arbeideren har en ku å melke og en gris å slakte, enn av hva Marx har tenkt og skrevet.» I det hele tatt hadde han et anstrengt forhold til Karl Marx – han kunne ikke få seg til å godta en ideologi som ikke samtidig åpnet for et religiøst engasjement.
Også i alkoholpolitikken hadde han sterke meninger. Da Sverige hadde folkeavstemning om forbudspolitikken, karakteriserte han de alkoholliberale som «satans siste barn».

KRISTENT ENGASJEMENT
Hans engasjement i Frelsesarmeen tok slutt ved århundreskiftet, men han var en varm forsvarer av Bibelen og vekkelseskristendom så lenge han levde. På sin eldre dager begynte han å studere teologi, og skrev flere bøker om teologiske emner. Han skrev også flere historiske romaner.
Erkebiskop Nathan Söderblom ble en av hans nære venner, og hver gang Fabian var i Uppsala, bodde han hos erkebiskopen og hans kone. Söderblom sørget også for at Fabian ble med i den svenske salmebokkomiteen i 1919. På partikongressen i det venstresosialistiske partiet samme år ble Fabian kritisert for dette engasjementet, men det var en kritikk han ikke tok inn over seg. – Jeg er svært stolt over at jeg gjennom arbeidet i salmebokkomiteen kan bekjempe den materialismen som farer som en ødeleggende orkan over den svenske arbeiderklassen. Gjennom mitt arbeid i denne komiteen har arbeiderklassen oppnådd mer enn den ville gjort gjennom hundre sosialistiske brosjyrer, erklærte han på sin sedvanlige, storslagne vis.
Fabian Månsson døde få dager før han ville fylt 66 år, i januar 1938. Kort tid før var han i et intervju blitt spurt om han fremdeles trodde på Gud. –Naturligvis tror jeg på Gud, svarte han. – Ellers ville jo mitt liv og mitt arbeid ha vært helt bortkastet.