FRELSESSOLDATEN SOM BLE ARBEIDERLEDER

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Politikeren og forfatteren Fabian Månsson var en av de mest fargerike lederne arbeiderbevegelsen i Sverige noen gang har hatt, med et språk og en framtoning som gjorde ham til en blanding av Karl Marx og profeten Amos i Det gamle testamente. Det var mens han var soldat i Frelsesarmeen at de voldsomme talegavene hans begynte å utvikle seg. I år er det 75 år siden han døde.

Da han var ung, var det en del som hadde moro av å gjøre narr av de enkle, upolerte vitnesbyrdene Fabian Månsson avla under Frelsesarmeens møter i Karlskrona. Ved en slik anledning skal lederen for menigheten, kaptein Julia Askenberg, ha sagt: - Dere skal ikke le av Fabian! Han kan bli noe langt mer enn noen av dere i framtiden!
I ettertid virker et slikt utsagn nesten profetisk. Uansett må man kunne si at historien ga henne rett. Mange år senere skulle hele landsmøtet i det sosialdemokratiske partiet føle seg som rundjult da Fabian eksploderte på talerstolen og ropte mot partilederen Hjalmar Branting: «Internasjonalen er en likkjeller og partiet en krystallkule. Og dette eneveldet kaller dere demokrati? Herren er lei av dere!» Deretter forlot han landsmøtet og kom ikke mer tilbake den dagen. Men Hjalmar Branting glemte aldri dette utbruddet, og det fortelles at ordene «Herren er lei av dere!» forfulgte ham i lang tid.

ORIGINAL
Fabian Månsson ble født på Hasslö utenfor Blekinge i 1872. Som tenåring ble han kristen og ble med i Frelsesarmeen. Han fortalte gjerne om sine åndelige erfaringer, og ble snart bedt om å tale i møtene. Det å forstyrre kristne møter var blant datidens populære ungdomsforlystelser. En kveld begynte en slik gjeng å lage bråk idet Fabian gikk opp på talerstolen. Men noe slikt ville han ikke finne seg i. Han tok av seg uniformsjakka og marsjerte ned i lokalet mens han dramatisk erklærte: - Jeg har bedt Gud om lov til å overlate meg selv til djevelen i fem minutter for å gjøre opp med slike som dere.
Men ungdommene visste hva slags kjempekrefter som bodde i den storvokste rallaren, og de trengte adskillig mindre enn fem minutter på å komme seg på dør.
Da han avtjente sin militærtjeneste i Stockholm, var han aktiv i Frelsesarmeens arbeid i hovedstaden samtidig. Han skrev flere dikt og artikler i Frelsesarmeens blad «Stridsropet», og brukte signaturen «Fabian dobbelsoldat». Senere ble han en glødende antimilitarist.
Også på andre måter var han en original. Det er ikke å undres over at han ble sent gift, når man får høre at den faste åpningsreplikken til unge jenter som han traff, var: «Kan du melke?» En bondedatter som hadde svart at slikt hadde man da budeier til å ta seg av, fikk vite at det var på grunn av slike som henne at Gud i sin tid angret på at han hadde skapt menneskene. Den eneste gangen han glemte å spørre om hun kunne melke, var da han traff den unge Maja Quist i Folkets Park i Malmö. Da utbrøt han: - Hva heter du, din lille apekatt? Vil du gifte deg med meg?
Det ville den lille apekatten, og de fikk et lykkelig liv sammen.

POLITISK ARBEID
På slutten av 1890-tallet engasjerte Fabian seg mer og mer i politisk arbeid. Det var i fagbevegelsen og i det sosialdemokratiske partiet han fant sin plattform. I 1912 ble han valgt inn i Riksdagen. I 1917 var han med og dannet et venstresosialistisk parti som var i opposisjon til sosialdemokratiet, men i likhet med flere av de andre partistifterne, vendte han tilbake til «moderpartiet» i 1923.
Bruddet med sosialdemokratene skyldtes ikke først og fremst noen skarp ideologisk uenighet, men snarere at Fabians med sin voldsomme og fargerike personlighet følte det ble for trangt for ham blant sosialdemokratene. Selv sa han en gang: «Jeg er mer opptatt av hva om den svenske arbeideren har en ku å melke og en gris å slakte, enn av hva Marx har tenkt og skrevet.» I det hele tatt hadde han et anstrengt forhold til Karl Marx – han kunne ikke få seg til å godta en ideologi som ikke samtidig åpnet for et religiøst engasjement.
Også i alkoholpolitikken hadde han sterke meninger. Da Sverige hadde folkeavstemning om forbudspolitikken, karakteriserte han de alkoholliberale som «satans siste barn».

KRISTENT ENGASJEMENT
Hans engasjement i Frelsesarmeen tok slutt ved århundreskiftet, men han var en varm forsvarer av Bibelen og vekkelseskristendom så lenge han levde. På sin eldre dager begynte han å studere teologi, og skrev flere bøker om teologiske emner. Han skrev også flere historiske romaner.
Erkebiskop Nathan Söderblom ble en av hans nære venner, og hver gang Fabian var i Uppsala, bodde han hos erkebiskopen og hans kone. Söderblom sørget også for at Fabian ble med i den svenske salmebokkomiteen i 1919. På partikongressen i det venstresosialistiske partiet samme år ble Fabian kritisert for dette engasjementet, men det var en kritikk han ikke tok inn over seg. – Jeg er svært stolt over at jeg gjennom arbeidet i salmebokkomiteen kan bekjempe den materialismen som farer som en ødeleggende orkan over den svenske arbeiderklassen. Gjennom mitt arbeid i denne komiteen har arbeiderklassen oppnådd mer enn den ville gjort gjennom hundre sosialistiske brosjyrer, erklærte han på sin sedvanlige, storslagne vis.
Fabian Månsson døde få dager før han ville fylt 66 år, i januar 1938. Kort tid før var han i et intervju blitt spurt om han fremdeles trodde på Gud. –Naturligvis tror jeg på Gud, svarte han. – Ellers ville jo mitt liv og mitt arbeid ha vært helt bortkastet.