Paven som var for from

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Pave Benedikt XVI har annonsert sin avgang. Den 85 år gamle ”Kristi vikar” føler han er blitt for gammel. Sist noe slikt skjedde, var i 1417, da man hadde tre paver samtidig, to i Roma og en i Avignon. Til slutt skar kirkemøtet i Konstanz gjennom og avsatte alle tre. Pave Benedikt abdiserer frivillig; hvor ”frivillig” abdikasjonene på 1400-tallet var, kan man jo forestille seg.

Den eneste frivillige paveabdikasjonen til nå fant sted 13. desember 1294. Da erklærte pave Celestin V at han ville gå av, bare fem måneder etter at han var blitt valgt. Før valget skjedde, hadde pavestolen stått tom i mer enn to år, og Celestin, som var kjent som den fromme eremitten Peter av Morrone, hadde sendt et brev til kardinalkollegiet der han spådde at Guds straff ville ramme dem om de ikke fikk valgt en ny pave snart. Det endte med at man valgte eremitten som hadde utfordret dem. Han var 85 år, og hadde tilbrakt et langt liv i ensom ettertanke og bønn. Han tok navnet Celestin.
Det måtte gå galt. Han ble det fromme, men viljeløse redskapet i mektige personers hender. From og naiv – og totalt uegnet for sitt store ansvar. Da en av hans rådgivere, kardinal Benedetto Caëtani, fikk overbevist ham om/lurt ham til å tro at en pave kunne tre tilbake, gjorde han det. Han ville tilbake til den grotten der han hadde bodd mesteparten av livet, men Caëtani, som nå var blitt pave Bonifatius VIII, sørget for å stenge ham inne. Valget av Bonifatius var omstridt, og folk regnet Celestin som en hellig mann.
Det gikk mange historier om hvordan Bonifatius hadde manipulert Celestin. Han skal selv ha sagt at det var Guds røst somhadde talt til ham om natten og bedt ham trekke seg – folk flest trodde det snarere var Bonifatius som var den røsten. Da Celestin døde kort etter sin avgang, ble det snakket både om mord og vanskjøtsel.
Celestin har vært den eneste pave til nå som abdiserte frivillig. I 1313 ble han tatt opp blant den katolske kirkes helgener. Da var etterfølgeren også død. Ingen har regnet ham blant helgenene.
Benedikt synes han er blitt for gammel til å være pave. Celestin var rett og slett for from.

Publisert i Klassekampen mandag 25. februar 2013

Et liv med bøker er slutt

INGRID LYSTER
7. april 1922 – 1. februar 2013



Det gikk et slags overraskelsens sjokk og sus gjennom Frelsesarmeen da det i november 1979 ble kjent at daværende oberstlt. Ingrid Lyster var utnevnt til ny sjefsekretær og nestkommanderende i Norge.


Det var uventet for alle, inkludert henne selv, om jeg skal tro det korte intervjuet jeg gjorde med henne for Krigsropet minutter etter at utnevnelsen var kjent. I det øyeblikket ble hun historisk, som den første kvinne i den stillingen i Frelsesarmeens historie.
Ingrid Lysters foreldre var frelsesoffiserer og stasjonert i Kristiansand da hun ble født. Som 20-åring ble hun omvendt. Hun ble tidlig klar over at hun hadde et kall til misjonstjeneste, og i 1946 reiste hun til Frelsesarmeens internasjonale offisersskole i London, og ble ordinert året etter. Først i 1953 ble misjonskallet realisert, og i de neste 23 år bodde hun i Afrika, først i Nigeria, så i det daværende Sør-Rhodesia, nå Zimbabwe. I disse årene tok hun også lærerutdannelse.
I 1976 ble hun leder for Frelsesarmeens kurssenter på Jeløy, for året etter å bli misjons- og samfunnssekretær ved Frelsesarmeens hovedkvarter. Etter fire år som nestkommanderende i Norge, ble hun i 1983 forfremmet til kommandør og utnevnt til sjef for Frelsesarmeens internasjonale skole for etterutdanning av frelsesoffiserer. Denne ligger i London. I 1987 ble hun pensjonert og flyttet hjem til Norge.
Skal man karakterisere Ingrid Lyster med ett ord, er ”trygghet” det som melder seg. Hun var trygg på seg selv og kom ikke ut av likevekt selv i krevende situasjoner. Som misjonær hadde hun i mange år vært rektor ved Frelsesarmeens skoler i Zimbabawe, og var vant til å ha lederansvar og personalansvar. Denne kompetansen tok hun med seg i stillingen som sjefsekretær.
Hun var et lesende menneske og intellektuell på en trygg og samtidig ydmyk måte. I et intervju i forbindelse med hennes 90-årsdag i 2012, fortalte hun at hun fremdeles realiserte det som hadde vært ungdomsdrømmen hennes: Å få leve et liv med bøker. Om helsen ble svekket, var tanken klar til det siste.
Fredag 1. februar sovnet hun stille inn, nær 91 år gammel. Boken er lukket igjen.

Nils-Petter Enstad

FRELSESSOLDATEN SOM BLE ARBEIDERLEDER

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Politikeren og forfatteren Fabian Månsson var en av de mest fargerike lederne arbeiderbevegelsen i Sverige noen gang har hatt, med et språk og en framtoning som gjorde ham til en blanding av Karl Marx og profeten Amos i Det gamle testamente. Det var mens han var soldat i Frelsesarmeen at de voldsomme talegavene hans begynte å utvikle seg. I år er det 75 år siden han døde.

Da han var ung, var det en del som hadde moro av å gjøre narr av de enkle, upolerte vitnesbyrdene Fabian Månsson avla under Frelsesarmeens møter i Karlskrona. Ved en slik anledning skal lederen for menigheten, kaptein Julia Askenberg, ha sagt: - Dere skal ikke le av Fabian! Han kan bli noe langt mer enn noen av dere i framtiden!
I ettertid virker et slikt utsagn nesten profetisk. Uansett må man kunne si at historien ga henne rett. Mange år senere skulle hele landsmøtet i det sosialdemokratiske partiet føle seg som rundjult da Fabian eksploderte på talerstolen og ropte mot partilederen Hjalmar Branting: «Internasjonalen er en likkjeller og partiet en krystallkule. Og dette eneveldet kaller dere demokrati? Herren er lei av dere!» Deretter forlot han landsmøtet og kom ikke mer tilbake den dagen. Men Hjalmar Branting glemte aldri dette utbruddet, og det fortelles at ordene «Herren er lei av dere!» forfulgte ham i lang tid.

ORIGINAL
Fabian Månsson ble født på Hasslö utenfor Blekinge i 1872. Som tenåring ble han kristen og ble med i Frelsesarmeen. Han fortalte gjerne om sine åndelige erfaringer, og ble snart bedt om å tale i møtene. Det å forstyrre kristne møter var blant datidens populære ungdomsforlystelser. En kveld begynte en slik gjeng å lage bråk idet Fabian gikk opp på talerstolen. Men noe slikt ville han ikke finne seg i. Han tok av seg uniformsjakka og marsjerte ned i lokalet mens han dramatisk erklærte: - Jeg har bedt Gud om lov til å overlate meg selv til djevelen i fem minutter for å gjøre opp med slike som dere.
Men ungdommene visste hva slags kjempekrefter som bodde i den storvokste rallaren, og de trengte adskillig mindre enn fem minutter på å komme seg på dør.
Da han avtjente sin militærtjeneste i Stockholm, var han aktiv i Frelsesarmeens arbeid i hovedstaden samtidig. Han skrev flere dikt og artikler i Frelsesarmeens blad «Stridsropet», og brukte signaturen «Fabian dobbelsoldat». Senere ble han en glødende antimilitarist.
Også på andre måter var han en original. Det er ikke å undres over at han ble sent gift, når man får høre at den faste åpningsreplikken til unge jenter som han traff, var: «Kan du melke?» En bondedatter som hadde svart at slikt hadde man da budeier til å ta seg av, fikk vite at det var på grunn av slike som henne at Gud i sin tid angret på at han hadde skapt menneskene. Den eneste gangen han glemte å spørre om hun kunne melke, var da han traff den unge Maja Quist i Folkets Park i Malmö. Da utbrøt han: - Hva heter du, din lille apekatt? Vil du gifte deg med meg?
Det ville den lille apekatten, og de fikk et lykkelig liv sammen.

POLITISK ARBEID
På slutten av 1890-tallet engasjerte Fabian seg mer og mer i politisk arbeid. Det var i fagbevegelsen og i det sosialdemokratiske partiet han fant sin plattform. I 1912 ble han valgt inn i Riksdagen. I 1917 var han med og dannet et venstresosialistisk parti som var i opposisjon til sosialdemokratiet, men i likhet med flere av de andre partistifterne, vendte han tilbake til «moderpartiet» i 1923.
Bruddet med sosialdemokratene skyldtes ikke først og fremst noen skarp ideologisk uenighet, men snarere at Fabians med sin voldsomme og fargerike personlighet følte det ble for trangt for ham blant sosialdemokratene. Selv sa han en gang: «Jeg er mer opptatt av hva om den svenske arbeideren har en ku å melke og en gris å slakte, enn av hva Marx har tenkt og skrevet.» I det hele tatt hadde han et anstrengt forhold til Karl Marx – han kunne ikke få seg til å godta en ideologi som ikke samtidig åpnet for et religiøst engasjement.
Også i alkoholpolitikken hadde han sterke meninger. Da Sverige hadde folkeavstemning om forbudspolitikken, karakteriserte han de alkoholliberale som «satans siste barn».

KRISTENT ENGASJEMENT
Hans engasjement i Frelsesarmeen tok slutt ved århundreskiftet, men han var en varm forsvarer av Bibelen og vekkelseskristendom så lenge han levde. På sin eldre dager begynte han å studere teologi, og skrev flere bøker om teologiske emner. Han skrev også flere historiske romaner.
Erkebiskop Nathan Söderblom ble en av hans nære venner, og hver gang Fabian var i Uppsala, bodde han hos erkebiskopen og hans kone. Söderblom sørget også for at Fabian ble med i den svenske salmebokkomiteen i 1919. På partikongressen i det venstresosialistiske partiet samme år ble Fabian kritisert for dette engasjementet, men det var en kritikk han ikke tok inn over seg. – Jeg er svært stolt over at jeg gjennom arbeidet i salmebokkomiteen kan bekjempe den materialismen som farer som en ødeleggende orkan over den svenske arbeiderklassen. Gjennom mitt arbeid i denne komiteen har arbeiderklassen oppnådd mer enn den ville gjort gjennom hundre sosialistiske brosjyrer, erklærte han på sin sedvanlige, storslagne vis.
Fabian Månsson døde få dager før han ville fylt 66 år, i januar 1938. Kort tid før var han i et intervju blitt spurt om han fremdeles trodde på Gud. –Naturligvis tror jeg på Gud, svarte han. – Ellers ville jo mitt liv og mitt arbeid ha vært helt bortkastet.